Ytring

Oppsigelser og rektors «rammestyring»

Det er krevende økonomiske tider på NTNU. I møte med nye utfordringer bør man alltid vurdere om gamle rutiner og systemer er velegnet.

- Hvis det sprer seg en oppfatning om at faste vitenskapelig stilling er usikker på NTNU vil det sannsynligvis gjøre NTNU mindre attraktiv i det internasjonale akademiske arbeidsmarkedet, skriver Torberg Falch.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

I et innlegg i Universitetsavisa er rektor Tor Grande bastant på at gamle løsninger er best. Dagens «rammestyring» der «enhetene er selvstendig økonomisk enheter» fungerer bra. «Modellen gir enhetene økonomisk frihet i gode tider, men også et selvstendig ansvar for å holde budsjettene i nedgangstider». 

Hvis dette var hele sannheten burde Grande vurdere sin tillit til lederne av enhetene som nå er kommet i så stort uføre at de starter oppsigelsesprosesser.

Imidlertid gir dagens rammestyring begrenset økonomisk frihet i gode tider, men fullt ansvar i dårlige tider. Fakultetene har full nedsiderisiko ved overraskende forverret økonomi, men begrenset oppsiderisiko ved overraske forbedret økonomi fordi de har klare begrensninger på bruken av overskudd. NTNUs «rammestyring» innebærer at rektor viderefører dårlig nasjonal politikk til fakultetene. 

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Universitetene er fratatt muligheter til å håndtere usikkerhet. To vanlige virkemidler er avsetninger og midlertidighet. Avsetninger, utenfor vår sektor ofte kalt disposisjonsfond, skal håndtere uventet frafall av inntekt. Bruk av midlertidig tilsatte gir raskere tilpasning til endret økonomi. Begge instrumentene er innskrenket siste 3-4 år. 

Universitetenes inntekter er delvis konkurranseutsatt. Forskningsmidler og en del andre midler tildeles etter konkurranse, noe som selvsagt gjør inntektene usikre. I tillegg har regjeringen valgt å gjøre universitetenes inntekter sterkt avhengig av studiepoengproduksjon, noe som gir usikkerheten der det er varierende rekruttering. 

Kombinasjonen av konkurransebaserte inntekter og små muligheter til risikohåndtering gjør universitetsstyring til en risikosport. Det er nesten så man skulle tro at regjeringen ikke vil universitetene godt. Utenfor statlig sektor har konkurranseutsatt virksomhet selvsagt avsetninger og fond for å håndtere usikkerhet.

Det er Institutt for lærerutdanning (ILU) ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap (SU) som ser ut til å bli først ute med oppsigelser (SU følger samme prinsipp som rektor og har «rammestyring» overfor instituttene). Utviklingen der er et godt eksempel på problemet med dagens «rammestyring».

I budsjettet for SU for 2023, lagt fram i desember 2022, altså for mindre enn to år siden, inngår en bemanningsplan som «angir hvilke stillinger det kan ansettes i for budsjettåret 2023». For ILU inngår 16 (!) vitenskapelige stillinger, der 4 er «erstatning» og 12 er «nye», til tross for underskudd i budsjettet. Hvordan kunne planleggingen bli så feil? 

La oss se til rektors budsjett. I budsjettet for 2023 heter det at målet er avsetninger på 300 millioner kroner totalt for NTNU, bestemt av regjeringens nye regler som kom høsten 2020 og implementert fra 2022. Likevel anslås avsetningene ved utgangen av 2022 til «ca. 860 – 980 millioner kroner». Dette var situasjonen til tross for at fakultetene hadde fått beskjed om at de ble fratatt midler hvis avsetningene ble for store. Det var åpenbart behov for at fakultetene brukte mere penger, og det var trussel om å ta midler fra fakultetene for å få til dette.

Så mye altså til rektors «økonomisk frihet i gode tider».

Det burde foreligge analyser eller vurderinger av hvorfor noen fakulteter har fått problemer og andre ikke. NTNU-styret må ha fått en forklaring på utviklingen. Slike evalueringer er viktig for å vurdere hvor utsatt andre deler av NTNU er for å komme i samme situasjon og hvilke risikoer fakultetene må unngå i framtiden hvis dagens «rammestyring» fortsetter.

Nedenfor er hypoteser for uføret fakulteter på NTNU har kommet i, og kombinasjoner av dem er selvsagt mulig. Jeg håper det er potensielle hypoteser jeg har oversett.

  • NTNU sentralt bruker en utdatert «rammestyring» 

  • NTNU har dårlige planleggingsverktøy 

  • Noen enheter har hatt uflaks og må ta konsekvensene selv 

  • Noen ledere har gjort en dårlig jobb 

Uansett hvilke(n) av disse hypotesene som stemmer har rektor ansvar for aktiv handling. Han kan ikke utelukkende peke på hva som han mener har fungert historisk slik han gjør i sitt innlegg. 

Situasjonen har mulige langvarige negative implikasjoner for NTNU. Hvis det sprer seg en oppfatning om at faste vitenskapelig stilling er usikker på NTNU vil det sannsynligvis gjøre NTNU mindre attraktiv i det internasjonale akademiske arbeidsmarkedet. Det er fare for at rektors mål om fremragende forskning og internasjonalisering blir enda mer krevende å nå hvis oppsigelsesprosessene fortsetter.