Ytring
Stans reformkåtheten ved SU-fakultetet
Hvordan styrke framtida for samfunnsvitenskapene ved NTNU? Forfatterne av denne kronikken stiller seg kritiske til en utredning som tar for seg dette spørsmålet.
Espen Halvorsen Bjørgan
Nylig offentliggjorde Fakultet for samfunns- og
utdanningsvitenskap ved NTNU en rapport fra en arbeidsgruppe, som skal danne
grunnlag for et mulig videre utredningsarbeid for å styrke samfunnsvitenskapene
ved NTNU. Rapporten sikter på en beskrivelse av den nåværende situasjonen og
utfordringsbildet ved fakultet, og skisserer ulike modeller for økt samarbeid mellom
instituttene. Fakultetet åpnet opp for innspill til rapporten innen visse rammer.
Vi ønsker imidlertid å peke på noen større utfordringer ved rapporten, og håper
et offentlig utspill kan anspore en bredere debatt om samfunnsvitenskapenes kår
og fremtid ved NTNU.
Hovedutfordringen med rapporten er at den ikke inneholder en
reell og konkret problembeskrivelse. Det vises i stedet til politiske signaler om
bevilgninger og forventninger om prioriteringer, og interne utfordringer
knyttet til organiseringen av program- og emneporteføljer, samt uensartede
instituttstørrelser og store ledelsesspenn. Det hevdes videre at situasjonen er
preget av intern konkurranse om og frafall blant studenter, som også gir
studiene en lav score på arbeidslivsrelevans. Kombinert med demografiske og
teknologiske utviklingstrekk samt en ambisjon om å bidra til å løse store
samfunnsutfordringer hevdes dette å skulle tilsi økt betydning for
profesjonsrettede utdanninger til fordel for disiplinbaserte, og et større
behov for samarbeid om tverrfaglige og tematiske satsninger innad og på tvers
av fakultetet. På bakgrunn av dette fremsettes to hovedmodeller for samarbeid,
der den ene er en sammenslåing av eksisterende institutter, og den andre er
større endringer i strukturen.
Rapporten skisserer utvilsomt viktige utfordringer, som vi
tar på største alvor. Beskrivelsen fokuserer imidlertid i for stor grad på vage
signaler, ledelse og organisasjon, og mangler et søkelys på aktivitetene ved
fakultetet. En beskrivelse av dette ville etter vårt syn vise et mangfold av
eksisterende aktiviteter, som langt på vei møter - og kanskje til og med
overgår - det som etterspørres.
Bare forskergruppene vi tilhører ved vårt institutt er eller
har nylig vært involvert i samarbeidsprosjekter på tvers av fakultetets
migrasjonsnettverk og NTNU Food Forum, samt med forskere fra psykologi,
sosiologi, filosofi og tverrfaglige kulturstudier, så vel som St. Olavs
hospital og de strategiske satsningsområdene NTNU Bærekraft, Energi og Havrom. I
tillegg til dette kommer det fakultetsfinansierte EMERGE-prosjektet som
omfatter folk fra klinisk psykologi, geografi og sosialantropologi, samt vår involvering
i nasjonale og internasjonale nettverk og foreninger, og samarbeid som omfatter
PRIO, NINA og NOSEB fra instituttsektoren, samt offentlig forvaltning og privat
sektor, og en lang rekke universiteter i Norge, Europa og verden ellers.
Kjennetegnet ved disse aktivitetene er at de vokser frem fra
et faglig engasjement og en felles interesse. Dette er ikke noe man kan
beslutte eller organisere seg til på et ledelsesnivå utfra et strategisk
grunnlag. Rapporten ser ut til å glemme at det er ledelsens og organisasjonens
oppgave å legge til rette for slikt engasjement og at slike aktiviteter kan
finne sted. I stedet ser den ut til å tro at det er staben og aktivitetene som
skal innordnes for å skape et symmetrisk organisasjonskart og en lettere
lederhverdag.
Som forskergruppe- og studieprogramledere arbeider vi
kontinuerlig med våre kolleger om å øke aktiviteten og kvaliteten ved
forskningen og undervisningen som utføres ved vårt institutt. Dette er
imidlertid et inkrementelt arbeid, som ikke manifesterer seg i endringer i
organisasjonskartet eller program- og emneporteføljen ved fakultetet. I stedet
viser det seg forhåpentligvis i økte søkertall og bedret gjennomføring, og i
flere publikasjoner og presentasjoner i bedre kanaler. Vårt BA-program har da
også stabile søkertall, mens det svinger mer fra år til år vårt på
MA-programmet. Her er det verdt å minne om at vi kommer ut av en langvarig
pandemi med nedstengninger og restriksjoner, som har vanskeliggjort feltarbeid
med deltagende observasjon som programmet påkrever. Vi må imidlertid bygge på
og forbedre aktivitetene som foregår, og kan ikke kullkaste alt til fordel for
tverrfaglige satsninger og tematiske trender. Dette er kanskje ikke
tilstrekkelig for reformkåte ledere med et ønske om å tilfredsstille en
minister med markeringsbehov, men er etter vårt syn den eneste farbare vei for
en forbedring av fakultetets situasjon.
Rapporten dokumenterer at instituttstrukturen ved fakultetet
ble utredet i 2016 i forbindelse med fusjonsprosessen, og at en ny vurdering
ble foretatt i 2020 etter initiativ fra daværende leder for vårt institutt. Større
strukturelle endringer ble imidlertid avvist ved begge anledninger. At vi nå
knapt tre år senere er i gang igjen antyder at prosessen er en omkamp fra
ledelsens side der man forsøker å bryte ned motstanden mot en reform.
Omkamp eller ei, så viser prosessen at staben er sårbar for
endringer i ledelsen på både fakultets- og instituttnivå, og at den bør
forberede seg på lignende prosesser hvert 3-4 år. Dette undergraver stabiliteten
og forutsigbarheten ved rammevilkårene for vår virksomhet, og er spesielt
problematisk i lys av betydningen tidsdimensjonen spiller for forskning og
undervisning. Som forskere skal vi frembringe
kunnskap som skal stå seg over tid, og som undervisere skal vi overføre
kompetanse til studenter som skal være aktive i arbeidslivet i over 40 år.
Hverken vi, dekanen eller ministeren vet hva fremtidens kompetansebehov vil
være. Det beste vi kan gjøre er derfor å gi studentene kunnskap og ferdigheter
som gjør dem i stand til å tilegne seg og videreutvikle den spesifikke kompetansen
som stillingene krever, og som arbeidsgiverne må gi dem. Dette tar tid og
krever innsats fra alle involverte, men Kandidatundersøkelser viser at over 80
% av fakultetets studenter får arbeid, og at de opplever sine utdanninger svært
relevante eller relevante for sine nåværende stillinger. Kombinert med stabile
søkertall er det derfor vanskelig å se hva den store krisen består i.
Slik rapporten påpeker vil en reformprosess kreve enormt med
tid, energi og ressurser fra de ansatte, som nødvendigvis må tas fra
eksisterende aktiviteter. Tidsbruksundersøkelser fra Nifu viser at de
vitenskapelige ansatte ved norske institusjoner arbeider stadig mer, men har stadig
mindre tid til forskning som i stedet utføres på fritiden. Utviklingen er ikke
overraskende når stadig mer skal gjøres på stadig kortere tid. Dette er en særlig
utfordring ved NTNU som har håndtert politikernes avbyråkratiserings- og
effektiviseringskutt ved å redusere administrative støttetjenester og lempe
stadig flere oppgaver på de vitenskapelige ansatte.
Det finnes etter vårt skjønn liten eller ingen ekstra kapasitet
i staben, og vi tviler sterkt på at man kan opprettholde dagens aktivitetsnivå
og samtidig gjennomføre en større reform. En reform vil dermed sette den
pågående forskningen og undervisningen på spill til fordel for en høyst usikker
gevinst i fremtiden. Er vi virkelig villige til dette?
Sist, men ikke minst - det faktum at lederen for det største
disiplininstituttet trakk seg fra arbeidsgruppen sår tvil om rapportens legitimitet,
og dermed også enhver prosess som måtte følge av denne. Reformer fordrer
legitimitet, tillit og deltagelse fra staben, og det er høyst tvilsomt om denne
forutsetningen er oppfylt.
På bakgrunn av dette oppfordrer vi fakultetsstyret til å tøyle
reformkåtheten, og legge rapporten og dens forslag til side. Slik kan de gjenopprette
og understøtte stabiliteten og forutsigbarheten som staben trenger for å utføre
og utvikle forskningen og undervisningen - som tross alt er fakultetets
kjernevirksomhet.