Systemsvikt og midlertidighet

Tirsdag 15.02 blir nok en skamplett på høyere utdanningsinstitusjoners lerret. Da blir Ingrid Eftedal med stor sannsynlighet sagt opp fra sin stilling som forsker på barofysiologi ved NTNU, igjen. Mot slutten av intervjuet med UA sier Eftedal det som er hele essensen med denne saken: «Det her handler ikke om noen enkeltpersoner, jeg møter bare velvilje, men det virker som det er ingen del av prosessen som involverer å snakke med personen det faktisk gjelder…». Og det er problemet i et nøtteskall, det pekes mot ulike system, retningslinjer og forskrifter. Ansvaret blir pulverisert gjennom byråkratiet og ingen tar ansvar for å finne en løsning - en løsning som setter menneskene i sentrum.

Det er to forhold som er vesentlige ved sitatet fra Eftedal. Det er ingen som ønsker denne situasjonen, tvert imot er det et uttalt og genuint ekte ønske om å beholde erfarne forskerne i akademiske posisjoner. Selvfølgelig. De får resultater, de utvider kunnskapen i et fagfelt, de skaffer midler og penger til institusjonen, de bidrar til arbeidsplasser ved institusjonene, de underviser kommende kandidater som skal forske på viktige områder, og ikke minst, de er fine mennesker som gjerne forlater en prodekan-stilling fordi «De fleste som driver med forskning gjør det fordi vi vil. Det er kreativt yrke. Det er ingen som lover deg faste stillinger, så sånn sett har vi på en måte valgt det selv.». Vi hører stadig både fra sentralt hold og fra ledelsen ved institusjonene at det ikke er ønskelig at vi skal ha høy midlertidighet innenfor høyere utdanning. Faktisk har regjeringen gått så langt at de har lovet å kutte midlertidigheten ned til 8% i akademia som i det øvrige arbeidslivet. Og det er åpenbart at ledelsen også ved NTNU er mennesker som ønsker å beholde gode folk, inkludert Ingrid Eftedal. Alle ønsker henne vel, like fullt blir hun oppsagt fra sin stilling der hun har virket mer eller mindre sammenhengende i 33 år, med opphold som ansatt ved St. Olavs hospital i perioder.

Det andre forholdet som stikker seg ut er oppgittheten som vises ved systemet i dette intervjuet: «Det er skummelt for dem å gjøre unntak. Det kan sette en presedens. Om de finner en løsning til meg, hvor mange andre må de finne det til da, spør Eftedal retorisk.». Ja, si det. Uansett hvordan vi teller vet vi på at det er altfor mange som drømmer om sikre stillinger i akademia som havner i prekariatet. Vi snakker om minst 13-20%. Smak på det tallet, opp mot en femtedel av alle som er ansatt ved en høyere utdanningsinstitusjon i Norge går på jobb nesten hver dag med en visshet om at de kan bli oppsagt ganske snart, uansett om de redder liv, bedrer hverdagen til folk eller lærer unge mennesker hvordan de skal få samfunnet til å bli et bedre sted. Og like fullt blir disse menneskene oppsagt, fordi vi ikke kan skape en presedens. Hvorfor kan vi ikke det?

Ved NTNU ser vi at BOA-aktiviteten, det som hentes inn fra eksterne kilder, er relativt stabil fra år til år. Dette tilsier at det er liten risiko for å ansette fast; nye prosjekter kommer jevnlig til i porteføljen. Risikoen ved eventuelt å stå uten finansiering til denne gruppen forskere etter noen år bør veies opp mot fordelen av å ha dyktige ansatte med stabilitet og langsiktighet i forskningen. Det at vi ser stadig flere forskere som er fast eksternt ansatte, eller rent midlertidige i 10-20-30 år viser med all tydelighet at behovet er der, og at NTNU i større grad bør ansette i faste stillinger. Forskning er en langsiktig investering, og de er få gjennombrudd som kommer i løpet av en kort ekstern finansieringsperiode. Likevel fortsetter midlertidigheten å være høy, noe som også skyldes rammene for sektoren og politiske målsettinger.

Norsk høyere utdanning er avhengig av tre variabler; basisbevilgning fra statsbudsjettet, undervisningskomponent og en forskningskomponent. Basisbevilgningen skal gi rom til særskilte politiske prioriteringer, og det er denne som er vesentlig for om vi skal rekruttere, beholde og gi ansvarlige arbeidsvilkår for eksternt finansierte forskere som Ingrid Eftedal. Problemet er ikke om vi har behov for forskningsområdet eller om vi har et ønske om å videreutvikle dette (selv om dette definitivt er et politisk spørsmål som kan diskuteres ytterligere). Problemet er om basisbevilgningen er tilstrekkelig til å drive høyere utdanning på et adekvat nivå. Vi vet at det kuttes i basisbevilgningen, også av den sittende regjering, og vi vet at Norge som nasjon ikke er i nærheten av å oppfylle eller følge opp internasjonale målsettinger om å bruke 3% av statsbudsjettet på forskning og utvikling. Da sitter institusjonene igjen med de økonomiske problemene, og ikke minst det store spørsmålet; hvordan beholde de gode folkene vi både ønsker og er avhengige av for å drive UH-sektoren, samfunnet og verden framover.

Løsningen er åpenbar, men gode ord og intensjoner holder ikke. Vi må øke basisbevilgningene, uavhengig av politiske strategier og mål, for å gi sektoren mer institusjonell autonomi og handlefrihet. Vi må sørge for at de som kan utdanning, forskning og utvikling får handlingsrom til å gjøre gode prioriteringer, uavhengig av Europeiske missions. Og vi må sørge for at gode forskere som Ingrid Eftedal får fortsette å gjøre jobben sin og bidra til å redde liv. Presedensen som potensielt kan skapes på tirsdag 15.02.2022 kan være viktig og god. Forskerforbundet håper NTNU går foran og bidrar til å vise at det er mulig å satse på langsiktighet, profesjonalitet og forutsigbarhet for dyktige og hardtarbeidende forskere.