Utgangspunktet er imidlertid lett å forstå: En forsker forblir ansatt som «fast midlertidig» ved et universitet så lenge vedkommende kan finansiere sin egen stilling. Faller midlene bort, gjør stillingen det samme. Man er «fast» så lenge man har midler, men man er «midlertidig» om pengene faller bort. Juridisk er dette avklart som bortfall av oppgaver, og er lovlig oppsigelsesgrunn etter statsansatteloven § 19, se artikkel i Forskerforum.
Fakta
Helge Holden
Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO
Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU
Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.
Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU
Menneskelig er det ikke vanskelig å ha stor sympati med dem som har vært ansatt som «fast midlertidig» i lang tid, og så plutselig ikke klarer å sikre videre finansiering. Man har opparbeidet en ekstrem grad av spesialisering, og man har kanskje nådd en alder der man er mindre mobil på arbeidsmarkedet. Slike saker dukker jevnlig opp, og i det siste har saken til Ingrid Eftedal fått mye oppmerksomhet, se for eksempel Unversitetsavisa den 24.3.22. Oftedal hadde vært knyttet til NTNU i 20 år på ekstern finansiering, og da disse midlene falt bort, gikk NTNU til oppsigelse. Det er ikke vanskelig å ha stor sympati med Oftedal. Tilsvarende saker er det på andre norske universiteter.
Situasjonen er samtidig ikke så veldig forskjellig fra slik det er i næringslivet. Om en bedrift ikke klarer å skaffe lønn til sine ansatte, blir det oppsigelser. Men standarden i staten er annerledes – her er det faste stillinger som er normen. På universitetene har vi mange midlertidig ansatte, og de fleste av dem er i rekrutteringsstillinger. Disse har jeg skrevet om tidligere i UA. Denne stillingskategorien er ganske forskjellig fra gruppen med de «faste midlertidige», som jeg vil diskutere her.
Bør bli enige om definisjon
Det brukes mange ulike tall i debatten om midlertidighet i akademia. Det ville være fint man kunne bli enige om hva som inkluderes blant midlertidige. Spesielt er det viktig å få omforente tall som sier hvor mange det er i stillingskategorien «faste midlertidige». Når midlertidighet i UH-sektoren skal sammenlignes med andre sektorer i samfunnet, mener jeg at stipendiater og postdoktorer skal holdes utenfor – disse stillingene er og skal være midlertidige. Et høyt antall her viser stor forsknings- og utdanningsaktivitet, og er et gode. Problemene med varigheten til postdoktorperioden er et separat problem. Åremålsstillinger med retrettmuligheter er også uvesentlige her.
Midlertidighet i akademia har vært et stort problem lenge, sektoren har blitt utsatt for mye kritikk fra politikere over lang tid. Dagens statsråd Ola Borten Moe sier (se Forskerforum)
«Jeg ser ingen grunn til at andelen midlertidighet skal være særlig høyere her enn i arbeidslivet», og videre «For å si det i klartekst: Midlertidighet er i stor grad et spørsmål om kultur og ledelse». Det er ikke vanskelig å komme med bastante krav, men det er bedre om kravene kommer etter en analyse av situasjonen som prøver å forstå hvorfor problemet ikke har forsvunnet trass i stort press på sektoren over lang tid.
Ofte blir UH-sektoren satt opp mot forskningsinstituttene der forskerne er fast ansatte og finansieringen er prosjektfinansiert. Ifølge Borten Moe: «Her kan universitetene og høyskolene ha mye å lære av instituttsektoren, som er langt mer prosjektfinansierte enn i universitets- og høyskolesektoren.» Men sammenligningen halter.
Forskningsinstituttene er innrettet etter næringslivets behov. De er gode til å tilpasse seg markedet, og å danne robuste forskningsgrupper. Men forskningen er styrt, og forskerne må tilpasse seg hva markedet er interessert i. Forskningsinstituttene fyller et viktig behov som universitetene ikke dekker. Men det er verdt å merke seg at stillingene er faste bare så lenge instituttene har finansiering. Om den faller bort, blir det oppsigelser. Imidlertid har instituttene vært flinke til å justere kursen om nødvendig, og nedbemanningene er få.
Universitetene er dimensjonert etter undervisningsbehovet, og de ansatte har omtrent like deler tid avsatt til undervisning og forskning. Universitetene skal dekke mange mindre fag, også fag der mulighetene for ekstern finansiering er få og begrensede. Forskningen er i store trekk nysgjerrighetsdrevet grunnforskning. Det er universitetenes varemerke, og det har vist seg å være til utrolig nytte for samfunnet, og det vært en eksepsjonelt stabil organisasjonsform i hundrevis av år over hele verden.
Bør studere hva konkurrentene gjør
I de siste tiårene har kravene til universitetene om å sikre eksterne midler blitt mye større for å kunne drive forskning av høy kvalitet – stipendiater og postdoktorer, drift og utstyr kan i hovedsak bare finansieres med eksterne midler. Det er sånn sett ikke noe galt med det så lenge det er knapphet på forskningsmidler og det er en rimelig sjanse til å få støtte. Men konkurransen nå er ekstrem, og når suksessraten er under 10% mange steder, er det vanskelig å sikre kontinuerlig støtte over lengre tid. Problemene kommer når prosjektene krever personellressurser utover rekrutteringsstillinger. Da kommer man fort i en situasjon med «faste midlertidige» ansatte. Det er ingen løsning å si at slike prosjekter bare kan skje innen instituttsektoren. Disse har sine nisjer og deres styrke er nettopp at de rendyrker sine områder, og det er langt fra mulig at de kan inkludere andres prosjekter. Fra mange hold blir det sagt at svaret er at disse stillingene etter en viss tid må gjøres permanente. Det løser selvsagt problemet for den angjeldende forsker, men det er ikke en bærekraftig løsning. Universitetene har ikke råd til dette i det lange løp, og vil dermed måtte slutte med slike prosjekter. Det ville ha dramatiske konsekvenser for kvaliteten på forskningen og for samfunnet på lengre sikt.
Norske universiteter konkurrerer på en global arena. Midlertidige ansettelser er svært vanlig på utenlandske universiteter som vi konkurrerer med, og der tilgangen på «soft money» er mye større enn i Norge. Det betyr ikke at vi ikke skal prøve å redusere midlertidigheten, men i en konkurranse er det alltid verdt å studere hva konkurrentene gjør. Om vi skal hevde oss, er det nok nødvendig at midlertidigheten er større på universitetene enn i resten av offentlig og privat sektor.
Det er selvsagt ikke ønskelig med mange «faste midlertidige», men problemet har ingen enkel løsning. Det er vært diskutert mulighetene av å omdisponere til andre stillinger dersom finansieringen bortfaller. Universitetene har noen forskningsadministrative stillinger. Men antallet matcher nok ikke behovet, og disse stillingene har også sine krav som det ikke er sikkert at en «vanlig» forsker oppfyller. Det er også problemer knyttet til å ansette i rene undervisningsstillinger.
Vel verdt å prøve mellomfinansiering
I det siste har det kommer frem forslag om at universitetene pålegges å avsette midler som kan brukes til å opprettholde arbeidsforholdet i en tidsavgrenset periode når den eksterne finansieringen bortfaller. Dette omtales ofte som buffer-, bro- eller mellomfinansiering, og ble diskutert i en rapport fra 2019 fra en arbeidsgruppe nedsatt av Departementet.
Mye gjenstår for å få dette presist – hvor lenge skal man kunne ha det, kan man få det flere ganger, skal det vurderes hvor sannsynlig det er at den ansatte kan sikre seg fortsatt ekstern støtte, osv? Flere har uttalt seg om dette, se Lise Randeberg fra Akademikerne i Khrono, og Magnus Marsdal i Manifest, også i Khrono. Samtidig er rektorene Olsen i Tromsø og Rice ved NMBU begge positive i et intervju i Khrono, men deres analyse slik den er fremstilt i Khrono, virker ikke særlig dyp. Rektor Stølen ved UiO sier at dette vil kreve friske midler, og da er det kommet mer realisme i dette.
Det er vel verdt å prøve om en mellomfinansiering kan løse opp den gordiske knuten som de «faste midlertidige» representerer.
Ifølge sagnet måtte det ingen ringere enn Aleksander den store til for med ett hugg å løse den gordiske knuten. Det blir ikke like lett denne gang.
