Styringssvikt i høyere utdanning

Vi ser nå daglig overskrifter om økonomiske utfordringer i universitets- og høyskolesektoren. På NTNU må flere fakulteter ty til drastiske tiltak for å få budsjettene i balanse: oppsigelser, nedleggelse av studieprogram og omstilling over hele linja. Men hvorfor hører vi så lite fra statsråden? Og hvorfor er det ikke mer kritikk av denne politiske styringen?

Problemer i hele landet

Fakta

Eli Smeplass

Utdanning: Doktorgrad i sosiologi

Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkespedagogikk ved Institutt for lærerutdanning

Roller i UH-sektoren: Medlem av New University Norway og initiativtaker til ProtestPub

Faglige interesser: Utdanning og samfunn

Opptatt av: Utdanningspolitikk på alle nivå, menneskelig engasjement og samhandling

Problemene for sektoren er nasjonalt omfattende. Universitetene i Bergen, Stavanger, Sørøst-Norge, og Nord varsler nedbemanning mens Universitetene i Oslo og Tromsø samt høgskolene i Innlandet og Østfold varsler nedskjæringer. Endringer i studietilbud, nedleggelser og nedbygging av fagmiljø er ikke uvanlig, nye satsninger og prioriteringer skjer hele tiden. Men den hastigheten som endringene nå skjer med, er uten sidestykke i norsk UH-historie. Å si opp ansatte i faste stillinger i offentlig sektor er tiltak som kun brukes i desperasjon, når det ikke finnes andre løsninger. Årsakene er noe sammensatt, men enkel å oppsummere; det strammes inn på finansieringen. Institusjonene prøver å få balanse i langtidsbudsjettene sine, og ser at regnestykkene rett og slett ikke går opp.

Ny finansieringsmodell

Nedskjæringene kommer samtidig med den nye finansieringsmodellen i høyere utdanning som i hovedsak fokuserer på kandidatproduksjon. Det har også kommet et nytt krav om at avsetningene, det vil si pengene som institusjonene har satt av på bok, skal ned på et mye lavere nivå med kun fem prosent. Å ikke kunne ha noen buffer svekker institusjonenes evne til å håndtere usikkerhet.

Endringene som nå påvirker sektoren er blant annet lavere søkertall på enkelte utdanninger, og stopp i etter- og videreutdanningstilbud som tidligere regjering iverksatte. Institusjonene må også raskt vurdere lønnsomheten i studieporteføljene sine, og flere ser seg nødt til å legge ned studieprogram, noe som i neste omgang betyr ytterligere færre stillinger i fremtiden.

Kunnskapsnasjonen Norge

Det har vært satset på høyere utdanning i Norge i mange år, med gode resultater. Norge er i en særstilling på mange måter. Vi har en stor offentlig sektor, og et utdanningssystem som i hovedsak er gratis og som over tid har ekspandert betraktelig. Det er påpekt hvordan Norge har en av verdens best offentlig finansierte UH-sektorer. Vi smykker oss samtidig med titler som Kunnskapsnasjonen Norge. Dette signaliserer at vi investerer i utdanning for å være en produktiv og konkurransedyktig nasjon.

Landskapet for høyere utdanning og forskning som vi ser på i dag er resultat av samfunnsendringer og politisk investering over lang tid. Dette er for øvrig ikke unikt for Norge. Globalt beskrives dette som ‘massification’, en prosess hvor et økende antall studenter får tilgang til høyere utdanning. Fra å ha vært reservert for en liten elite i samfunnet har høyere utdanning ekspandert til å bli bredere ved at det er flere studieprogrammer og studieplasser. I Norge er det i hovedsak staten som har tatt regningen, og det har det vært bred enighet om.

En høyere utdanningsrevolusjon

På 1970-tallet var det under 20 000 studenter i høyere utdanning, mens det i dag er nærmere 300 000. 37,4 prosent av befolkningen har gjennomført en høyere utdanning. Når man ser på de seneste kohortene som har hatt tid til å fullføre utdanninger er det mer enn 50 prosent. Dette representerer en utdanningsrevolusjon. Dette har altså vært en stor politisk satsning i Norge, fra opprettelsen av distriktshøgskolene i 1969 for å tilby kortere høyere utdanning i distriktene, til etableringen av de statlige høgskolene i 1994, og videre til dagens masseuniversiteter. Gradvis har vi bygd ut et offentlig universitets- og høyskolesystem som spiller en avgjørende rolle både i forskningen og utdanningen i samfunnet.

NTNU er et godt eksempel på et universitet som har ekspandert gjennom å utvide portefølje og etter hvert innlemme høgskoler og studieprogram som tidligere var egne enheter. I dag har giga-universitetet mer enn 43.000 studenter og 9000 ansatte. Universitetet er internasjonalt anerkjent, og utdanner kandidater til de fleste samfunnsområder.

Det produseres og publiseres også mer forskning enn tidligere. Til tross for en liten nedgang de senere årene, viser indikatorer at det registreres mer vitenskapelig publisering enn noensinne. Årsaken er flere forskere og sterkere fagmiljø, resultatet av en langvarig satsning på forskning og utdanning. Men nå er det visstnok slutt på ekspansjonen, Oddmund Hoel har blant annet uttalt at høyere utdanning ikke skal prioriteres fremover. Når dette kommer fra ministeren som skal ivareta våre interesser, er det fare på ferde.

En utrygg arbeidsplass

Omfattende kutt fører med seg stor usikkerhet og risiko for utilsiktede negative konsekvenser, og det som skjer i sektoren nå er urovekkende. Den raske endringstakten har gjort staten til en utrygg arbeidsgiver – et paradoks i offentlig sektor.

Det tar lang til å bli ekspert på et område. Forskere har ofte studert til de er godt voksne, og brenner for sine fag. Mange kan for første gang tenke langsiktig om egen forskning når de får faste stillinger. Som fast ansatt kan man søke eksterne midler, gjennomføre prosjekter med datainnsamling over lengre tid, og operere med mer åpne planer for publisering og formidling. Dette er vilkår som er helt nødvendige for grunnforskningen – en av de viktigste kildene til universitetenes uavhengighet og autoritet. Disiplinfagene er også grunnmuren for den anvendte forskningen.

Fagmiljøer investerer i fremtiden gjennom å utdanne kandidater som kan tre inn i nye roller etter studiene. Slik sørger man for kontinuitet og faglig utvikling. Ansettelsesprosesser er også tids- og ressurskrevende, fordi man skal vurdere grundig hvem som er den beste kandidaten for stillingen. Ofte legger fast ansatte i sektoren ned betydelig mer innsats enn det som formelt kreves. Dette problematiseres sjelden, fordi mange opplever jobben som meningsfull og givende. Ekstrainnsatsen kan i mange tilfeller forstås som et uttrykk for et sterkt personlig engasjement i jobben.

Meningsløse tiltak for å spare penger

For noen uker siden kunne Universitetsavisa fortelle om førsteamanuensis Teklehaymanot G Meskel Weldemichel som fikk sluttpakke etter kun ett år ved Institutt for lærerutdanning. 

Han kan ikke søke jobb ved NTNU igjen på flere år som en del av avtalen, og fortalte at han følte seg dårlig behandlet. Dette er et eksempel på det meningsløse sløseriet med menneskelig kompetanse vi nå opplever. Ressurspersoner blir skviset ut etter årevis med investeringer fra fagmiljø og enkeltindivider. Vilkårligheten i hvordan pågående økonomisk omstilling slår ut viser hvordan den langsiktige tankegangen er fraværende. Prosessene med kutt og oppsigelser underminerer attraktiviteten til høyere utdanning og ødelegger muligheten for ansatte til å planlegge karrieren sin. Det er ingen tjent med. Samtidig glimter statsråden med sitt fravær.

Tillit skal gå begge veier

Utfordringene er åpenbare. Samtidig snakkes det om en tillitsreform i høyere utdanning. Problemet er at tilliten det snakkes om, handler om at universitetene og høyskolene skal løse problemene alene, uten noen reell diskusjon om hva som er hensiktsmessig for fremtiden til sektoren. Det er en kunstig reform hvor tilliten bare går nedover – ikke oppover.

Det kommuniseres for tiden svært lite fra Kunnskapsdepartementet, forsknings- og høyere utdanningsministeren og regjeringen, og det er ubehagelig stille fra rektorer og andre ledere. Det er virkelig på tide å spørre om sektoren er tjent med så rask omstilling som vi ser nå.

Norsk høyere utdanning er i ferd med å miste fotfestet, og tilliten til de som styrer er borte. Skal vi skape en forsvarlig vei videre, må vi insistere på åpenhet og ansvarlighet fra ledere som viser at de forstår verdien av det vi har bygget og anerkjenner at de kan være en del av problemet.

Les flere av gjesteskribentenes bidrag her