Gi oss langsiktighet i forskning og utdanning

Det tar lang tid å utdanne forskere, og når et institutt ansetter en fagperson så har man ansatt en ressurs med toppkompentanse på et spisset fagområdet for 30-40 år framover. Dette betyr at man må ha et langsiktig perspektiv når man jobber med forskning og høyere utdanning. Dette underbygges også av forskningens natur - man kan ikke vite sikkert hvor de neste gjennombruddene vil komme, og er noe av grunnlaget for at vi driver med nettopp langsiktig grunnforskning. Grunnforskning kan gi samfunnsomveltende kunnskap, både direkte, men også som bieffekter, slik f.eks. partikkelfysikkmiljøene på Cern ga oss internett.

Dette betyr at universiteter trenger en langsiktighet i finansieringen. Det ligger i kjernen av universitetets virksomhet og samfunnsoppdrag. Da trenger universitetene også en finansiering som muliggjør en slik langsiktighet. Universiteter og høgskoler må ha en grunnfinansiering som betaler lønn for alle faste ansatte, og som gir dem midler til å utøve jobben sin. I dag har vi ingen av delene. Det betyr at tusenvis av ansatte bruker tusenvis av arbeidstimer på å skrive søknader med svært liten sannsynlighet for gjennomslag, bare for å få råd til å gjøre kjerneoppgaver, som å finansiere forskningsaktivitet og utdanne phd-kandidater. 

Regjeringen har lovet en tillitsreform i sektoren, men det har så langt handlet om å flytte avgjørelser til institusjonenes ledelse, ikke om å gi økt tillit til de ansatte til å bruke sin fagkunnskap. En reell tillitsreform i akademia, må handle om å ta akademisk frihet på alvor i praksis, ikke bare i teorien. Det betyr også at ansatte må ha mulighet til å drive forskningsaktiviteten i den retningen de individuelt og i fellesskap finner det mest fruktbart basert på sin vitenskapelige toppkompetanse, uavhengig av om de treffer ulike nasjonale eller internasjonale satsningsområder med sine søknader.

Skal vi få til det - trenger vi en trygg og stabil finansiering som ikke har store årlige svingninger. Dette er ekstra viktig i en tid, som i dag, når sektoren opplever reduserte budsjetter. Det har vi ikke i dag. 

Et første skritt i den retningen kan regjeringen gjøre i årets statsbudsjett - i forbindelse med at de har redusert antall indikatorer i budsjettfordelingsmodellen til sektoren, må de også redusere den totale andelen av budsjettene som bestemmes av disse indikatorene. Eller risikerer vi mer ustabilitet og kortsiktighet, med tilhørende dårligere kvalitet på forskning og utdanning. Og dette handler ikke primært om kroner og øre, om den totale størrelsen på budsjettet, men om den interne fordelingen. Det bør være en svært enkel oppgave for regjeringen å oppfylle dette kravet. Det er i tråd med regjeringens politikk, fagbevegelsens krav, og brede forventninger i sektoren.