Tavle til besvær

Foran meg i forelesningssalen stirrer jeg direkte på to prosjektorer, presist montert parallelt til taket. Disse fungerer utmerket, er relativt stillegående og er neppe billige hverken i drift eller til innkjøp. Flytter jeg synsfeltet mitt omtrent 90 grader til venstre derimot, ser jeg en analog klokke som viser feil tid. Denne absurde kontrasten mellom det dyre tekniske utstyret som fungerer utmerket og det billige som ikke fungerer i det hele tatt har slått meg som et tilbakevendende motiv om ikke på hele NTNU så definitivt i undervisningsarealene våre.

Den analoge klokken viser 10:26 og forelesningen skal settes i gang (de to digitale klokkene jeg har til disposisjon på kateteret foran meg viser 10:14 og 10:15 respektivt, jeg tar ingen sjanser). Jeg skrur av de to prosjektorene mens jeg fomler etter kritt. Jeg har valget mellom rundt 30 forskjellige sneiper av hvitt og noen farger som er så blasse at hvem som helst kunne tro de var blitt fargeblind av å se dem i bruk.

Det er mange forskjeller på matematikken man lærer på skolen og på universitetet - det erfarer de fleste studenter på Gløshaugen temmelig fort - og en litt banal forskjell er at man på universitetet bruker krittet såpass flittig at tavlen må vaskes flere ganger i løpet av én time, og at man derfor bruker nal for å få tavlen til å tørke raskere (og penere). Her begynner utfordringene for alvor. Det finnes ikke nal i lokalet. Første semester jeg slet med dette hadde jeg energien til å kave meg gjennom diverse avviksrapporteringssystemer og omsider fikk til at en enkelt av salene jeg brukte fikk utplassert en fin stor nal, helt til den forsvant, sikkert lånt/stjålet av en desperat tavleunderviser, lik en paraply i Bergen.

Når tavleundervisning er den definitivt beste måten for meg å formidle matematikk til studentene mine blir en så absurd liten sak som manglende nal et ekstremt irriterende problem. Irritasjonen blir ikke mildnet av den åpenbare viljen universitetet har til å investere betydelige midler i dyrt utstyr. Ikke bare er dette et simpelt irritasjonsmoment for meg: Studentene må ta notater fra en tavle som er våt (vanskelig å lese) og mer uorganisert og tettskrevet enn den burde være. Noe som absolutt aldri burde vært et problem får altså helt konkrete konsekvenser for læringsutbyttet til rundt 50 studenter som velger å bruke tiden sin på å høre meg forsøke å formidle matematikk til dem.

Personlig er jeg ferdig ved NTNU om få uker, og har forsåvidt ikke et behov for et tydeligere standpunkt fra ledelsen om tavleundervisning er noe de vil legge opp til eller om offisiell policy er at vi skal droppe det, men det hadde nok vært hyggelig for mine kolleger å få en slik avklaring. For min del er det derimot en trøst at når jeg går ut i ny jobb - og må si farvel til forskning og formidling og hei til åpent kontorlandskap og betydelig møtevirksomhet - så vet jeg at det er noen momenter ved min tidligere arbeidsplass jeg ikke trenger å savne.