Søndag kveld debuterer NTNU-førsteamanuensis Inga Strümke på teaterscenen. Norges nasjonale KI-eskpert har hovedrollen i stykket «Mennesket og Maskinen» på Nye Hjorten Teater i Trondheim.
- Forskningsformidling har jeg gjort mye av. Teater, det er første gangen for meg, sier hun.
Som forsker har hun gjort seg bemerket gjennom flere medier enn de fleste kollegaer kan håpe på. Men TV, radio, kronikk og bok er nå en gang «vanlige» kanaler å formidle i.
- Jeg har følt på at det mangler noe. For meg har det vært en slags flerdimensjonalitet i formidlingen. En måte du både kan kommunisere kunnskap og idéer, men også mate folks fantasi og forestillingsevne, forteller Strümke.
Siri Løkholm Ramberg, Mads Bones og Inga Strümke har samarbeidet om stykket. Strümke sier at i likhet med boken sin, så går de for en bred målgruppe. Både eksperter på KI og de som kan ingenting skal kunne få noe ut av forestillingen.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
- Foredrag er elendig formidling
Derfor var det et umiddelbart «ja», da regissør Mads Bones spurte om det var mulig å lage teater om kunstig intelligens. Det har blitt en reise inn i det ukjente. Det var viktig for Strümke at det ikke bare ble «et ekstra underholdende foredrag».
Jeg har holdt over 150 foredrag. Jeg synes det er en elendig formidlingsform.
Inga Strümke
- Jeg har holdt over 150 foredrag. Jeg synes det er en elendig formidlingsform. Jeg vet at foredrag er veldig populære, fordi da kan du sjekke av boksen og si «det har vi hatt et foredrag om». Men du lærer lite. Om du fundamentalt endrer verdensbilde av et foredrag skal du komme inn med en misforståelse eller som et blankt ark, sier Strümke.
Hun sier at skal du bare høre på noen prate, så trenger du å ta et helt emne av det, før du faktisk forstår noe særlig.
- Men her, så har vi en drøy time med forklaringer, vitsing, sang og dans. Det får du mye mer ut av enn å høre meg prate i en time, slår hun fast.
Det er i alt bare fire som er på scenen under stykket, her ser vi danserne Sindre Sten Vik og Kajsa Jacobsen på toppen av den sorte boksen.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
Selv om det kan være noen likheter i en forelesningssal og en teatersal, forsikrer hun at de i så fall er rent kosmetiske.
- Det blir i så fall litt som at vann og hjemmebrent ligner på hverandre. Det føles ganske så ulikt, bemerker Strümke.
Dramaturg Siri Løkholm Ramberg utdyper at det er noen som kommuniserer og noen som lytter, men at blir et ekstra sett med muligheter utover det.
- Vi sitter med en verktøykasse med virkemidler. Teateret kan brukes for å sette kontrast for å undersøke, til å endre stemning i rommet, slår hun fast.
Få akademikere som ville sunget og danset
I Strümkes verktøykasse finner man nå både dans og sang.
Nede i garderoben jobbes det enda på for at alt skal bli klart til premieren søndag kveld.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
- Hvem skulle tro at inni doktor Strümke bor det 13 år gammel guttesopran? Det gjør det altså. Det gjør det faen meg, konstaterer Mads Bones.
Det kan nok diskuteres hvor mange av hennes vitenskapelige kollegaer som hadde vært villig til å komme til akkurat den oppdagelsen.
- Akkurat å skulle synge og danse på en scene vil nok være å dra det litt langt for de aller fleste. Men mange akademikere synes jo formidling er litt teit i det hele tatt, poengterer hun.
De som mener det har kraftig misforstått, mener Strümke.
- En ting er at vi får veldig mye penger for å forske. Dermed er du ikke ferdig med jobben før informasjonen når samfunnet. Men for min egen del så tror jeg det gjør med til en bedre forsker av å hele tiden måtte formidle på nye måter, argumenterer førsteamanuensisen.
Begynte med utakknemlig formidling
Det er ingen tvil om at med kunstig intelligens traff hun tidsånden på en måte som la til rette for tilgang på ekstremt mange formidlingsarenaer.
- Noen kan nok tenke «det er lett for deg å si», med tanke på hvor mange muligheter jeg får for å nå folk nå. Lenge før jeg formidlet om kunstig intelligens, var det supersymmetri som en mulig utvidelse av standardmodellen i partikkelfysikk. Det er utakknemlig å skulle formidle, det også, slår hun fast med humoristisk undertone.
Men Strümke tror likevel de fleste forskere har noe de skulle sagt utad.
- Hvis ikke jeg hadde snakket om kvantefysikk og tolkninger på Abels tårn, så hadde ikke alt det andre kommet heller. Det kan være fort gjort å tenke at den ene kronikken som jeg skrev i lokalavisa ikke gjorde noe forskjell, men det er som å tenke at den treningsøkta i går, den gjorde ingen forskjell, sier hun.
Å skulle jobbe med en hel teaterrigg rundt seg er uvant kost for en akademiker.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
- Vi har ikke ordentlig lyktes før en versjon av forestillingen har solgt ut Oslo Spektrum
For Nye Hjorten Teater er det et ønske å kunne gjøre flere forskningsfelt til teater etter hvert.
- Kanskje framover får vi forestillinger om sorte hull, eller Gaza, eller kommunisme og kapitalisme. Det kan være vanskelige tema som vi ikke er enige om. Vi håper også andre kan la seg inspirere. På en måte sliter vi litt med å forklare hva det er vi egentlig lager, fordi vi tror det er noe nytt, sier regissør og teatersjef Bones.
Han sier det kunne vært vanskelig å forklare til noen hva en podcast var, før det gjorde sitt store inntog.
- Det er i teaterets natur at det skjer liksom i et rom. Så det kan godt hende noen har gjort akkurat dette i Gdansk eller Buenos Aires uten at vi vet av det. Men vi finner vår egen vei her, konstaterer han.
Mads Bones sier at kunstig intelligens er noe mange i kulturfeltet går rundt og bekymrer seg for. Noe av det de vil viser er at kunstig intelligens er mye mer enn bare de samtalerobotene som mange forbinder det med nå.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
Han sier de er glad i å tenke stort.
- Jeg har sagt at vi har ikke ordentlig lyktes før en versjon av forestillingen har solgt ut Oslo Spektrum. Det er vi langt unna nå, men så får vi se. Det viktigste er på søndag, når teppet går opp og vi får møte vårt publikum. Så når teppet går ned, hva de har fått føle på og hva de snakker om på veien ut, konkluderer Bones.
