Hva vil NTNU med sin satsing i Europa?

Det er dystre utsikter i forsknings-Norge, og forslaget til statsbudsjettet den 6. oktober gav ikke mange lysglimt. Forskerforbundet ved NTNU (FF NTNU) følger selvfølgelig med på utviklingen, og ser også at det er en dreining på gang i hvor de eksterne midlene til virksomheten kommer fra. I forbindelse med NTNUs styremøte ved campus Ålesund 15. september sier Rektor Anne Borg i et intervju med Universitetsavisa at om det ikke blir Fripro-midler tilgjengelig neste år, da «blir EU-midler enda viktigere…». Bare dager etter har UA et oppslag om at NTNU har blitt invitert inn i 84 prosjekter med en samlet verdi på nesten en halv milliard eksterne midler i porteføljen Horisont Europa i første virkeår. NTNUs EU-satsning er vel kjent, og tydeligvis viktigere nå enn tidligere. Men hva vil egentlig NTNU med sin jobb i og fokus på å hente eksterne midler fra EU-program?

Den uttalte dreiningen mot EU-midler såfremt Fripro-tildelinger blir satt på vent, er forståelig. Til tross for regjeringens lovnader om videreføring av FRIPRO i 2023 (med tildelinger i 2024), er det flere kutt i budsjettet som tyder på at norsk forskningsfinansiering er under press, for eksempel med tanke på internasjonalt kunnskapssamarbeid. EU-midler kan bidra til å sikre at NTNU fortsatt har fotfeste i Europa og verden, og kan dra nytte av kunnskap fra fremragende forsknings- og utdanningsmiljø utenfor egne landegrenser. FF NTNU er likevel ikke så sikre på at denne dreiningen er velfundert fra rektoratets side. Det finnes høytragende målsetninger om «internasjonalt anerkjente forskningsmiljø» og «kunnskap for en bedre verden» i organisasjonen, men hvordan gjenspeiles disse nedover i nivåene, sånn utover å være visjoner og slagord. Det er for mange tegn i tiden som peker mot at NTNU ikke satser helhetlig, og ikke er i stand til å forstå betydningen av at alle universitetets deler jobber sammen for å oppnå målsetningen, både når det gjelder infrastruktur, kompetanse og virkemidler.

Rett før jul 2021 ble to rapporter vedrørende NTNUs støttemekanismer og incentivordninger sendt på høring i organisasjonen. Rapportene var bestilt av NTNU, og inneholdt blant annet anbefalinger til framtidig struktur og innsats innenfor dette enda viktigere området nå i NTNUs finansieringsmodell. FF NTNU deltok selvsagt i høringsrunden, og til tross for en positiv innstilling til innholdet i rapportene finnes det her en spire til usikkerhet rundt satsningen. I rapportene blir det blant annet trukket fram at lønnsnivået blant de teknisk-administrative som jobber innenfor området er for lavt til å rekruttere og beholde spisskompetansen som trengs. Erfaring viser at NTNU til stadighet ikke er villige til å betale for kompetansen som trengs, også innenfor andre områder. Hvis det menes noe med den strategiske satsningen så er man nødt til å diskutere lønnsnivået, finne tallmateriale og statistikk både internt på NTNU (mellom grupper av teknisk-administrative) og eksternt (både privat og ellers i UH-sektoren), og starte med å sammenligne lønnsnivået. Bare på den måten kan vi være sikre på at lønn er en reell faktor i problematikken. Men som FF NTNU har vært opptatt av senest ved diskusjoner vedrørende lønnsnivå i utlysningstekster, så er ikke lønn nødvendigvis den eneste faktoren for å rekruttere og beholde kompetanse i organisasjonen.

Rapportene peker også på et annet stort problem. Det er altfor stor utskiftning og manglende kompetanseoverføring blant involverte rådgivere og prosjektøkonomer i NTNUs EU-system. Rapportene anbefaler selv et tiltak som støttes av FF NTNU, nemlig å lage egne karriereplaner for denne typen stillingskoder. Med tanke på mangelen på karriereveier og muligheter for å utvikle egen kompetanse innenfor området ved NTNU vil ethvert tilbud som matcher lønnsnivået fra andre sektorer bli vurdert av arbeidstakeren som allerede har bygd opp kompetanse på EU-porteføljer ved NTNU. Det er derfor en nødvendighet å igangsette et arbeid for å bygge karriereplaner snarest, noe som vil telle vel så positivt på motivasjon og følelsen av verdsettelse som en eventuell lønnsøkning. Vi er avhengig av kompetent TA-personell som kan hjelpe og understøtte forskningsgruppene, ikke bare med administrasjon av prosjektene, men også med innsikt i søknadsprosesser, prioriteringer og potensielle samarbeidspartnere.

Hvis vi fortsetter med den hyppige utskiftningen blant TA-ansatte innenfor EU-området, og samtidig øker fokuset på og innsatsen i disse porteføljene, er det en reell fare for at vi knytter til oss flere eksterne konsulenter for å gjøre den samme jobben. Etter å ha fått kutt i bruken av konsulenter forrige statsbudsjett, så er ikke dette veien å gå for NTNU. FF NTNU ønsker å senke bruken av konsulenter på alle områder ned til et minimum, og det er nærmest en fallitterklæring at vi ikke er i stand til å sitte på den kompetansen som kreves for å konkurrere på en internasjonal arena i eget hus. FF NTNU gjentar dette ofte, og håper enigheten vil bli større og mer uttrykt, både blant organisasjonen og ledelsen om at dette er en prioritering vi må gjøre. Midler brukt til eksterne konsulenter bør i stedet brukes til å gi helhetlig kompetanseutvikling for TA-ansatt som ønsker en karriere i NTNUs støttemekanismer for EU-finansiering. En enkel start kan være å involvere TA-ansatte i større grad gjennom både søknadsfasen og selve prosjektet. Da kan deler av lønnen betales av eksterne midler, samtidig som den ansatte opplever reell kompetanseheving og motivasjon for videre innsats og karriere.

Rapportene forsøker å presentere løsninger, som ikke nødvendigvis er gode for en økt satsning. NTNU har en feilslått tankegang rundt organisering av støttemekanismene (og andre sentrale støttefunksjoner, som EVU, der vi følger regjeringens anbefalinger i stor grad): Alt skal sentraliseres. Vi vet at mesteparten av jobben med å gjennomføre og lede prosjektene skapes og forvaltes på fakultet- og instituttnivå, noe som tilsier at styrking av nivå 2 og 3 er mer fornuftig enn en sentral administrativ enhet. NTNU smykker seg gjerne med hvor mange millioner man henter fra EU, og styrker gjerne søknadsskriveprosessen, men hjelper lite med å støtte koordinering og gjennomføringen av prosjektene. Fokuset i systemer er i stor grad på pre-award, men mindre på hvordan anerkjenne og sikre kontinuasjon i gjennomføringen av prosjektene, såkalt post-award. Ved å styrke denne incentiv-ordningen på fakultet- og instituttnivå, kan man i større grad holde på kompetansen under og etter prosjektets slutt. Samtidig må man anerkjenne at en del av prosjektene er så komplekse at det trengs en tydelig og svært kompetent sentral enhet til å støtte og rådgi i flere faser av prosjektet. Men da kan man, i det minste om man ønsker å styrke satsingen, benytte seg av annen infrastruktur og ressurser som er tilgjengelig.

I den samme høringen tar FF NTNU til orde for å beholde og styrke kompetansen på Brussel-kontoret, en vesentlig del av NTNUs Europasatsing. Brussel-kontoret fasiliteter for deltakelse i hele EU-porteføljen, samtidig som det tilrettelegger på en god måte for deltakende ansatte i disse prosjektene, samt andre samarbeidspartnere. Kontoret er noe mange institusjoner både nasjonalt og internasjonalt misunner oss, og det er vanskelig å se at dette ikke bør være et satsningsområde; å styrke både den faglige og organisatoriske satsingen i hjertet av Europa. Det er derfor forstemmende å delta i møte i sentralt samarbeidsorgan (SESAM) 20.09, der nytt organisasjonskart for fellesadministrasjonen ble forhandlet og drøftet. Brussel-kontoret blir i møtet ikke plassert inn. Forskerforbundet tok til orde for å gi Brussel-kontoret organisatorisk tilhørighet, en egen enhet under prorektor for forskning. Dette er viktig for å anerkjenne og synliggjøre den viktige rollen kontoret har. Et tydelig mandat er ikke minst viktig i møte med eksterne aktører i EU-apparatet. Dessverre var vi de eneste som tydelig uttrykte dette, og fikk derfor ikke gjennomslag. Det åpner likevel opp for spørsmålet hva mener egentlig NTNU at vi skal benytte den kompetansen og lokasjonen kontoret har til?

Selvfølgelig kan også NTNUs satsing mot Europa illustrere et annet av de store problemene vi opplever, nemlig den store andelen midlertidige forskere som er ansatt på prosjektmidler. Ikke at finansiering fra EU vil være svært annerledes enn Fripro eller annen ekstern finansiering, men vi vet at EU-programmene forandres med hyppige intervaller. Dette fører til at ekspertområdene ikke blir like tydelige, og midlertidige ansatte blir i større grad offer for kontekstuelle og internasjonale svingninger med tanke på innsatsområder. Det er en reell fare for at gjennomstrømmingen vil økes, og at enda flere midlertidige blir ansatt i enda kortere perioder avhengig av midlene fra EU. Forskerforbundet sentralt har lansert en 20-punkts liste med tiltak for å redusere midlertidigheten. Punkt 17 er definitivt en vei å gå for NTNU om man ønsker å sikre tilgang på høy kompetanse over tid, også innenfor EU-satsningen: «Bidra til at hovedregelen om fast ansettelse og utlysning av ledige stillinger følges også for eksternt finansiert virksomhet. Herunder at institusjonene tenker annerledes om oppdragsforskning og ansatte på eksterne midler, slik at disse sikres en bredere kompetanse og ikke knyttes kun til ett prosjekt og dets finansiering.». EU-satsningen kunne vært et godt område for NTNU for å teste ut en ordning med overgangsordninger, felles kompetanse og finansiering knyttet til ekspertkompetanse innenfor en portefølje i større grad enn et særlig faglig felt.

FF NTNU ønsker debatten om ekstern finansiering og tilgangen til EU-midler velkommen, men da må den løftes. Hva vil egentlig NTNU med satsingen, og på hvilken måte kan vi bidra til å sikre kompetanse, gode arbeidsvilkår, medbestemmelse og motiverende karrierer for våre ansatte innenfor en slik satsning? Dette mener vi NTNU må tenke grundig rundt, ikke bare ta det som en selvfølge at den enkelte forskningsgruppe eller ansatte skal ta alt ansvaret selv.