Forskernes hverdag

Forskerforbundet kom i november i fjor med en interessant rapport med det gode og passende navnet Forskermeldingen. Den har ikke fått den oppmerksomheten den fortjener – først forsvant den vel litt i de strenge koronarestriksjonene rundt juletider, så kom Vinter-OL, og deretter den russiske invasjonen av Ukraina. Dermed forsvant Forskermeldingen ut av bildet.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Meldingen gir et godt bilde av forskernes – vår – hverdag. Nå er det ikke bare forskere ved universitetene som er medlem av Forskerforbundet, men jeg konsentrerer meg om dem.

Meldingen starter overraskende tamt, og første paragraf lyder (s. 7):

Forskning er en forutsetning for det grønne skiftet, for samfunnets evne til å ta vare på natur- mangfold og mennesker, for et innovativt og bærekraftig næringsliv, for en effektiv offentlig sektor, og for kunnskapsbaserte debatter og politiske avgjørelser. Skal vi lykkes med dette, må vi sørge for at forskerne sikres gode arbeidsbetingelser.

Hvor er det blitt av jakten på innsikt og forståelse? Den nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen? Nødvendigheten av å ha en forskningsberedskap? Viktigheten av og samspillet mellom alle vitenskapene? Det er samspillet mellom den grunnleggende og anvendte forskningen som har skapt det samfunnet vi har. Og dette samspillet har vist seg å være en fantastisk suksess i et par tusen år.

Meldingen identifiserer seks hovedutfordringer.

Fortsatt høy midlertidighet i universitets- og høyskolesektor og helseforetak

Midlertidighet er vanskelig problem – hadde det vært lett, hadde det vært løst for lenge siden. Statsråden sier at han ikke ser ingen grunn til at andelen midlertidighet skal være særlig høyere i akademia enn i arbeidslivet ellers. Men problemet fortjener en dypere analyse. Det er skuffende at til tross for at problemet har vært diskutert i årevis, er det ingen konsensus om hva som skal inkluderes i begrepet «midlertidig ansatt». Da blir diskusjonen vanskelig, og det er ikke mulig å forholde seg til tallene som blir presentert. I akademia har vi selvsagt midlertidige utdannelsesstillinger, stipendiater og postdoktorer, og slik skal det være. I meldingen nevnes også åremålsansatte, innstegsstillinger, bistillinger og vikariater. Disse stillingene er ikke problematiske. Hovedproblemet er de «faste midlertidige» som jeg har drøftet nylig i UA. Videre virker det som at de midlertidige kunstfaglige stillingene er problematiske, men jeg skal ikke drøfte dem videre. Problemet med de «faste midlertidige» blir ikke løst ved å gjøre stillingene om til regulære faste stillinger. Det er bare penger til dem dersom det sikres eksterne midler; det er derfor stillingene er midlertidige.

Når dette ikke er et problem i instituttsektoren, er det fordi de ansatte her ikke står fritt til å velge sine problemstillinger, men må søke prosjekter som gir støtte. Samtidig gjør de faste midlertidige interessant og nyttig forskning, men som ikke alltid kan prioriteres på universitetene. Det er ikke vanskelig å ha sympati for de faste midlertidige, og problemet må finne en bedre løsning enn den vi har nå, men det er naivt å tro at det er lett å finne en løsning. Universitetene opererer i en internasjonal konkurransesituasjon, og det har ikke vært noen diskusjon om hvordan problemet håndteres i andre land. Kanskje det er noe å lære her? Diskusjonen i Forskermeldingen er forvirrende fordi den ikke konsentrerer seg om den gruppen der problemet er reelt og vanskelig.

Merarbeid og fritidsforskning

For dem som har lyktes å få en fast stilling i akademia, begynner en kamp om tiden. Arbeidet vårt er aldri ferdig, og de fleste av oss liker det så godt at vi har vanskelig for å legge arbeidet fra oss.

Her er Forskermeldingen god, og gir en beskrivelse av vår hverdag det er lett å kjenne seg igjen i. Det er viktig å holde fast ved at innenfor en normaluke skal det over tid være tid til omtrent 40 % tid til forskning, 40 % til undervisning og 20 % til administrasjon. Problemet er at forskningen lett blir salderingsposten i et regnskap som ikke går opp. Lakonisk skrives det at «[d]et kan lyde paradoksalt at forskere skal ha problemer med å få tid til å forske» (s. 8).

Men det er klart at om målet er å være internasjonalt fremragende, så strekker ikke en normaluke til. Ifølge NIFUs tidsbruksundersøkelse fra 2021 arbeider vi i snitt 48 timer per uke, og det gir mye ulønnet fritidsforskning. Men sånn er situasjonen overalt i verden – de beste forskerne legger ned utrolig mange timer.

Samtidig er forskerne fornøyd med sin arbeidssituasjon. Statsansatteundersøkelsen fra 2018 viser at 92 % av forskerne i staten svarer at de har stor frihet i måten de løser oppgavene sine på, 95 % mener de blir faglig utfordret i sitt arbeide, og 94 % sier de har god anledning til å planlegge sin egen arbeidsdag (s. 43). Videre er arbeidskraften ved universitetene uvanlig stabil, og med lite sykefravær er det vanskelig å fremme krav om større endringer.

Utfordringen for hver enkelt av oss er fortsatt å finne den optimale måten å disponere tiden på i og utenfor normal arbeidstid.

Lønnsnivå og lønnsutvikling

Tidligere, da professorer var få og utnevnt av Kongen, var nok lønnen relativt sett høyere. Men nå er vi mange, og vi har sett i de årvisse lønnsforhandlinger at det er nær umulig å løfte hele yrkesgrupper lønnsmessig – og sympatien hos folk flest er nok større for lærere og sykepleiere enn for professorer. Og vår streikemulighet har jo mer form av selvskading enn selvhjelp. Så lenge stillinger blir besatt, er det vanskelig å argumentere sterkt for vesentlig høyere lønn til vitenskapelig ansatte. Det forblir nok et faktum at vi betaler for den store friheten i våre stillinger.

Begynnerlønnen for doktorgradsstipendiater er en viktig parameter her, og lønnen er blant de høyeste i verden. Samtidig er det vel så relevant å sammenligne med den lønnen nyutdannede masterkandidater kan få. Vi kan ikke ha det slik at de beste velger bort en doktorgradsutdannelse pga dårlig lønn. Dette er viktig, kanskje særlig for å bevare en rekruttering av de beste norske kandidatene. Samtidig er det et faktum at om stipendiatene i en global sammenheng er uvanlig godt lønnet i Norge, så er ikke norske professorer blant de best lønnede i verden. Om man søker en akademisk karriere, må man akseptere at man ikke blir lønnsledende trass i den kompetansen man har, men dette kompenseres med en stor frihet til å forfølge sine faglige interesser.

Forskermeldingens fremstilling er mer preget av realisme enn optimisme her, og det er nok det beste.

Konkurransen om forskningsmidler

Det over tid blitt et stadig større press på å søke om forskningsmidler. For noen tiår siden var det knapt noen som interesserte seg for om man søkte om eksterne forskningsmidler ­– nå blir det avisoverskrifter. Det er gode grunner til at stadig flere forskningsmidler blir konkurranseutsatt. Universitetene er ikke alltid like gode til å prioritere den beste forskningen; det blir ofte for mange andre hensyn å balansere. I Forskningsrådet blir man eksponert for en bredere konkurranse, og med en solid evalueringsprosess, blir det en bedre prioritering av begrensede midler. Imidlertid har Forskningsrådets prosedyrer vært under sterk kritikk, og med en så skarp konkurranse, må prosessen forbedres. Jeg skrev om dette i UA.

Innvilgelsesprosent på denne ukens FRIPRO-søknader (trolig den siste på et par år pga skandalen i Forskningsrådet, se UA) er 5,3, og det betyr at mange av de beste forskerne har kastet bort utrolig mye tid. Ifølge en NIFU-undersøkelse ligger det om lag 5 ukesverk bak hver søknad til Forskningsrådet (s. 54). Det er trolig bare de beste forskerne som søker i det hele tatt, og det betyr at det er et stort skjult behov for mer forskningsmidler.

Nå er det ikke alltid bortkastet tid å søke om midler selv om man får avslag – man legger planer for hva man vil gjøre i de nærmeste årene, og det er alltid nyttig. Men med en så lav suksessrate går stadig mer tid til å tenke søknadsstrategisk, og det er bortkastet tid.

Ulike forslag har kommet for å øke innvilgelsesprosenten. Det tror jeg er nær umulig. Økte midler (som ville være flott!) vil føre til at flere søker, og det er ingen grunn til å tro at innvilgelsesprosenten vil øke. Man kan også innføre en totrinns søknadsprosess, men det betyr at mange flere vil delta i den første runden, og her blir igjen konkurransen knallhard for å komme til andre runde. Det har også vært foreslått å ha en karanteperiode (lik den man har i ERC) for «dårlige» søknader, men det er trolig forvaltningsmessig vanskelig å nekte noen å søke. Og med store prosjekter velger man bare en annen prosjektleder.

Forskermeldingen beskriver situasjonen godt, men igjen er det ingen enkle løsninger.

Økt kontroll, mindre rom for faglig skjønn

Forskermeldingen beskriver en hverdag der stadig mer skal rapporteres og kontrolleres, og der et faglig skjønn ofte blir presset inn i et format slik at det faglige aspektet forvitrer. Det er dårlig utnyttelse av tid og ressurser. Med overmotiverte ansatte som i snitt jobber langt utover en vanlig arbeidsuke, er det bedre å basere seg på tillitt. Det vil sikkert gå feil noen ganger, men det gjør av og til også når alle prosedyrer følges.

Faglig frihet under press

Den akademiske friheten er en bærebjelke for universitetene. Vårt ansvar er å være et kritisk korrektiv og å utfordre etablerte sannheter basert på vitenskap og uavhengig av partsinteresser uten å frykte for våre stillinger. Forskerforbundet foreslår å inkludere akademisk frihet i Grunnloven, og det støtter jeg gjerne. Vår faglige frihet står sterkt i Norge, men vi skal passe på alle forsøk på å innskrenke den, se UA. Det betyr at vi må tåle mer av utsagn vi er sterkt uenige i, og universitetene må ikke benytte hensynet til sitt renomme til å stanse en diskusjon. Særlig må vi passe sikre den faglige friheten til de midlertidig ansatte. Videre må forskere innen innvandring, kjønn, og klima kunne delta i diskusjonen uten å føle frykt eller bekymring.

Etter min mening gir Forskermeldingen en god fremstilling av vår hverdag, og peker på en del av de problemene sektoren har.

Imidlertid undrer det meg at ikke seniorpolitikk eller pensjonsalder drøftes. Ikke mange yrkesgrupper kan vise til mange som er ivrige for å jobbe etter oppnådd pensjonsalder som emeritus/emerita. Hvilke arbeidsforhold skal disse tilbys? Én ting er sikkert – vi kommer alle der en dag, og det går fortere enn du tror, så det er bedre å ha en plan for det.

For ordens skyld: Jeg er vanlig medlem av Forskerforbundet, men har aldri hatt noen tillitsverv der.