Om midlertidighet, tillit og verktøykasser

Jeg har genuin tillit til håndverkere. Titt og ofte leier jeg dem inn til å fikse en stikkontakt eller sette opp en skyvedørsgarderobe. Dette er fagfolk, som kan jobben sin og får betalt for å utføre den. Dette er dessuten kjerneoppgaver innenfor yrkene de er solid utdannet i. På samme måte har jeg tillitt til at den jobben som gjøres er adekvat og oppfyller mine ønsker om resultat. Men en gang imellom blir ikke resultatet godt nok, til tross for tilliten som er der i utgangspunktet. Altfor ofte skyldes dette at det er jeg som stiller med verktøykassa. Og selv en tømrer sliter med å sette opp en levegg på en hytte utenfor allfarvei når hen utelukkende har tilgang til slegge, målebånd og skruer. Da er det ikke tilliten til yrkesutøveren eller viljen til å gjøre en jobb det er noe feil med, da er det rett og slett for få verktøy utdelt fra oppdragsgiver.

Tirsdag 9. november arrangerte Forskerforbundet Forskningspolitisk seminar i Oslo, og forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (SP) var invitert som hovedtaler. Det var særlig to ting Moe uttalte som er interessant i sammenhengen mellom tillit og verktøykasser. Moe lovte å redusere midlertidigheten innen UH-sektoren ned til samme nivå som i det øvrige arbeidslivet, altså 8% avhengig av hva og hvordan man teller. I tillegg nevnte Moe regjeringens mye omtalte tillitsreform innen høyere utdanning, uten å definere det til noe annet enn at denne måtte man finne ut innholdet av sammen. Det har lenge vært en frykt at tillitsreformen til syvende og sist vil handle om at institusjonene selv blir ansvarliggjort med tanke på å løse problemer, i mye større grad enn at det handler om at den enkelte institusjon får tillit til å gjennomføre de oppgaver den opplever som sentrale på den måten kompetansen i institusjonen definerer er den beste. Dessverre bekrefter Moe langt på vei denne usikkerheten i måten han prater om midlertidighet på.

For selv om Moes mål er prisverdig, så er alternativene han presenterer i debatten i ettertid problematiske. Basert på tillit vil han gi institusjonene muligheter selv til å løse problemet, men om (historien viser vel når) det ikke fungerer, så lover han å styre dette problemet gjennom sentrale tiltak med tanke på lover, forskrifter og avtaleverk, altså en overstyring av institusjonenes autonomi. Og selvfølgelig, det er slik politikk og et arbeidsgiveransvar må utøves. Da er spørsmålet hva som må gjøres, og ikke minst i hvilken grad oppdragsgiver fyller verktøykassa med de rette verktøyene for jobben.

Arne Hestnes belyser mye av problematikken på en god, om enn defensiv, måte i Universitetsavisa onsdag 10.11. Problematikken er godt kjent, og resultatene like tragiske for den enkelte, uansett om du er fast midlertidig eller bare midlertidig. Hestnes gjør forsøk på og innrømmelser av tiltak som NTNU selv bør innføre, men viser samtidig paradokset i å måtte sparke gode forskere grunnet manglende ekstern finansiering. Og dette er kjernen av problemet med midlertidighet, og det skyldes ikke kultur, rekrutteringsstillinger eller forskerkarrierens renomme. Disse elementene er som Hestnes selv skriver løsbare, problemet er manglende verktøy i kassa. Vi kan og bør se på finansiering av stillinger i perioden mellom ulike BOA-prosjekter, vi kan og bør enes om at kombinerte stillinger skal være normen ved et universitet, og der eksternt finansierte forskere hever kvaliteten på det studentene lærer skal vi selvfølgelig la dem utnytte sin undervisningskompetanse, og vi bør og skal ansette flere forskere på institutt enn på ren prosjektfinansiering. Men har vi verktøyet? Det er her regjeringen og statsråd Moe svikter. I stedet for å heve basisfinansieringen og styrke institusjonenes mulighet til å utøve sin autonomi, så krever Moe lavere midlertidighet (i dialog eller med avtaleverk og lover), mer deltakelse i offentlig debatt fra forskere (noe som krever en omdisponering av tidsressursen som er den viktigste en forsker har), samtidig som ABE-kuttene videreføres og til og med økes. Dessverre virker det som regjeringens ide om tillitt fortsatt handler om at dyktige fagfolk er i stand til å sette opp en levegg med slegge og målebånd. Men det trengs både hammer, spiker, vater og sag for å få veggen til å fungere hensiktsmessig. En kunnskapsarbeider ved et universitet er ikke en håndverker som får betalt per oppdrag, men er like fullt avhengig av gode rammebetingelser og tillit for å gjøre den jobben de er satt til å gjøre. Uten denne støtten fra Kunnskapsdepartementet er tillitsreformen tomme ord, og institusjonene står alene igjen om å finne løsninger; uten nok tid, støttefunksjoner eller økonomiske muskler til å holde veggen oppe.

Forskerforbundet ønsker HR-sjefens ide om en felles debatt velkommen, og er enig i at alle nivå må involveres tidlig. Vi stiller med de verktøyene vi har, og ren arbeidskraft. Sentralt i så måte er tilgangen til kunnskap om årsaker til midlertidigheten, og evne og vilje til å opplyse og lære opp ledere i problematikken. Forskerforbundet har jobbet aktivt for dette i mange år allerede. Vi mener bestemt at å sikre videre finansiering av stillinger må ses på som en kollektiv oppgave fremfor at ansvaret dyttes ned på hver enkelt medarbeider. Institusjonen bør innføre en bufferordning som sikrer ansatte i perioder uten tilslag på eksterne prosjekter. En ordning med økonomiske reserver ble foreslått av tidligere rektor Gunnar Bovim allerede i 2018. At dette enda ikke har blitt innført viser en manglende vilje i organisasjonen til å få bukt med problemene. Videre må den interne mobiliteten for forskere øke. I dag er det dessverre slik at valgfriheten og autonomien til hver enkelt prosjektleder (ofte fast ansatt) vektlegges i betydelig større grad enn jobbsikkerheten til de eksternfinansierte forskerne. Som en konsekvens kan man ha situasjoner hvor det rekrutteres inn kompetanse utenfra, samtidig som en intern forsker kvalifisert for prosjektet befinner seg midt i en oppsigelsesprosess. Arbeidsgiver må utvide horisonten når det gjelder å finne annen passende stilling til den som står i fare for å bli oppsagt, og bruke det handlingsrommet Statsansatteloven legger opp til.

Dette mener vi må være et godt utgangspunkt for en kommende debatt. Så får vi tro at viljen er til stede for å løse problemet hos NTNUs ledelse og HR-avdeling, samtidig som at tilliten viser seg i konkrete tildelinger fra Kunnskapsdepartementet side. I tillegg til å jobbe systematisk med problematikken vil Forskerforbundet følge opp alle sine medlemmer som er i prekære situasjoner så godt vi kan. For hvis det er en sak som vi aldri bør glemme er det at bak tallene står det mennesker med familier og drømmer, mye viktigere drømmer enn en ny levegg på hytta.