Tyveri av forskning - hvem gjør hva?

I en ytring i Universitetsavisa 16. mai har universitetsbibliotekar Per S. Refseth kritiske kommentarer til hvordan NTNU har behandlet en sak som handlet om tyveri av en forskningsartikkel. La oss først si at vi ønsker velkommen debatt og oppmerksomhet omkring forskningsetikk generelt og plagiering og kopiering spesielt. Vi setter også pris på konstruktive innspill om hvordan man kan håndtere og ikke minst forebygge urettmessig bruk av forskningsresultater. Samtidig er det nok slik at Refseth mangler informasjon både om substansen i saken og behandlingen av den ved NTNU. Vi skal derfor forsøke å opplyse den, særlig med hensyn til hvem som gjør hva i slike tilfeller.

Utgangspunktet for oppslagene i Universitetsavisa var årsrapporten for 2021 fra Forskningsetisk utvalg (FEU) der dette er kort omtalt blant henvendelser som er behandlet administrativt, det vil si av sekretariatet i samråd med utvalgets leder. I årsrapporten står at dette «ikke [er] en sak for FEU, men fakultetet fikk råd». Utvalget har altså ikke fått saken til behandling, men leder Rune Nydal har gitt råd om håndtering på forespørsel fra prodekan for forskning ved IE-fakultetet. Også Universitetsbiblioteket har bistått med råd til fakultetet, instituttet og forskerne.

Det kan fremstå av det Refseth skriver som om Forskningsetisk utvalg har kontaktet tidsskriftet, de som sto bak tyveriet og deres institusjon, men det er ikke tilfellet – det er det forskerne selv som har gjort, slik de forteller om i UA 10. mai, der de også sier seg fornøyd med den støtte og hjelp de har fått. Forskerne fortjener ros for at de ikke ga opp, men fikk publisert artikkelen i et seriøst Elsevier-tidsskrift. Denne journalen, Electric Powersystem Review, skal også berømmes for sin integritet ved at de aksepterte og publiserte artikkelen til tross for at de visste om piratpubliseringen. Dermed sitter forskningstyvene og deres publiseringskanal igjen med skammen. Gitt håndteringen, eller mangel på håndtering av saken, må tidsskriftet tåle å bli omtalt som et ‘røvertidsskrift’.

Når det gjelder våre utsagn om manglende sanksjonsmuligheter, så handler det om at institusjonene bare kan sanksjonere egne ansatte, ikke andres – slik er jussen. Hvis NTNU for eksempel blir offer for uredelighet begått av eksterne medforfattere, er vår mulighet å henstille til deres hjemmeinstitusjon om å ta grep. I dette konkrete tilfellet var førsteforfatter dessuten uten tilknytning til en institusjon, så den sanksjonsmuligheten fantes ikke. Det betyr selvsagt ikke at NTNU ikke kan reagere og gjøre tiltak, slik Refseth etterlyser. Når forskerne selv fikk publisert sin artikkel i et seriøst tidsskrift, så er det kanskje den mest effektive sanksjonen man kunne tenke seg og en god løsning.

Refseth antar at vi mangler forståelse av ‘Open Access’, og det kom kanskje litt unyansert ut i UAs oppslag. Vi er selvsagt enige i at for eksempel opplasting av manuskripter til åpne institusjonelle arkiver bidrar til å forebygge plagiering ved at opphavsretten er dokumentert. Det at vi har en situasjon der forskere må sikre seg på denne måten, er i seg selv trist og underbygger vårt anliggende. Vårt poeng var enkelt og generelt, nemlig at viktige idealer om åpen vitenskap (Open Science), som legger opp til utbredt tilgang i alle ledd av forskningsprosessen, gjør oss sårbare på nye måter. Det er lenge siden kopimaskinen ble brukt som argument for at det er blitt enkelt å plagiere – nå er det et hav av muligheter bare noen tastetrykk unna. Men viktigere i denne sammenheng, det er langt enklere å sette opp en publiseringskanal med et seriøst ansikt. Floraen av useriøse publiseringskanaler gjør også at den tradisjonelle, kostbare kvalitetssikringen settes under press. Publiseringskanaler som tar snarveier er, blant annet, en uønsket effekt av at vi stimuleres til å publisere i tidsskrifter uten betalingsmur.

For å oppsummere: Forskningsetisk utvalg har altså ulike roller. Hovedoppgaven er å være redelighetsutvalg, det vil si behandle saker som dreier seg om mulig vitenskapelig uredelighet begått av ansatte ved NTNU. En annen rolle handler om å gi råd i forskningsetiske spørsmål. Det er hva utvalgets leder har gjort i denne saken. Så har naturligvis utvalget og sekretariatet også en initiativrett og anledning til å opptre proaktivt. Refseth har flere gode forslag til tiltak der både fagmiljøene selv, Universitetsbiblioteket og sikkert også Forskningsetisk utvalg kan bidra.