Forskertermin med mening: bærekraftig bistand i Nepal

NTNU har innvilget meg forskertermin ved Kathmandu University i Nepal i ett år fra august, og i den anledning vil jeg si noe om hvorfor denne typen arbeid er så viktig. Den langsiktige tankegangen som NTNU har bygget opp gjennom samarbeidet med Kathmandu University mangler ofte i bistandsdiskusjonen. Det vi gjør her, må vi gjøre mer av.

I august reiser jeg og kona mi til Nepal, min arbeidsgiver ved NTNU har innvilget meg forskertermin ved Kathmandu University i ett år. Det er snart 20 år siden jeg og hele familien bodde der sist, da var det nestor Inge Johansen som hadde overtalt meg på forhånd. Når NTNU og Kathmandu University i dag har et så nært samarbeid med støtte av NORAD, er det mye takket være den tidligere professoren og rektoren ved NTH i Trondheim som dro til Nepal første gang i 1991. Før det var det norske misjonærer som bante veien i Nepal.

Selv om det ikke er kristent arbeid vi driver med, merkes det at vi følger sporene til misjonær Odd Hoftun. Han er en som har bygget opp et renommé for nordmenn. Kommer du til Norge fra Nepal, blir du automatisk koblet til at nordmenn har vært med på å bygge opp infrastruktur som skoler, veier og kraftverk. Da er det enklere å få kontakt med dem du trenger å få kontakt med.

Bygger opp Ph.d.-utdanning ved Kathmandu University

Jeg reiser til Nepal for å jobbe med NORAD-prosjektet Hydro-Himalaya, et 6-årig prosjekt hvor jeg er prosjektleder. Målet til dette prosjektet er å bygge opp Ph.d.-utdanninga til Kathmandu University. Vi startet med å bygge opp bachelorutdanninga, så bygget vi masterutdanninga, og nå er det stipendiatutdanninga som står for tur. Tanken har hele tiden vært å få til noe som er bærekraftig, hvor vi bygger opp et miljø hvor universitetene kan publisere sammen. Vi går fra kunnskapsoverføring, til at det blir et forskningssamarbeid. I Nepal skal jeg videreutvikle dette, og sørge for at det blir ivaretatt.

Noe av det jeg er mest stolt av at vi har fått til med samarbeidet med Kathmandu University, er at vi har fått Ph.d.-studenter som har kommet til Norge for å ta utdannelse her, og så har de reist tilbake for å jobbe ved universitetet der. Når jeg nå reiser tilbake er det behagelig å vite at fire av mine Ph.d.-studenter venter på meg. Rektoren ved Kathmandu University er også tidligere student ved NTNU. Det er enklere å få ting gjort for meg som forsker når man har denne tilknytningen.

Anvendt vannkraftforskning parallelt med grunnforskning

Helt konkret skal jeg begynne å jobbe med grunnforskning på sanderosjon mens jeg er i Kathmandu. Sandpartikler i vannet i Nepal tærer på vannturbinene. Det er utviklet en turbin-prototype som skal testes i et kraftverk. Ideen er todelt: hvis du får ned hastigheten på vannet, får du ned erosjonen. I tillegg legger man på et keramisk belegg som er hardere enn sanden. De to elementene sammen utgjør det som er nytt. Men det trengs også mer forskning på hvordan de elementene sammen påvirker turbinen.

Samtidig er Nepal opptatt av anvendt forskning. En turbin som står i et vannkraftverk i Nepal i dag byttes ut minimum en gang i året, som følger av sanderosjon. I de verste tilfellene byttes de ut 3-4 ganger i året. Turbinselgere i Nepal er lykkelige for at turbinene må byttes ofte, men for Nepal er det viktigere at vi får et bedre design.

Turbinmodellen produseres i Norge, og prototypen skal testes i et kraftverk. Det skal bli et grunnlag for at et selskap skal kunne produsere sine egne turbiner. I Nepal skal jeg følge opp modelltesten, og bistå til at det blir en avtale med et kraftverk. Vi ønsker også å få koblet opp norsk industri gjennom dette, og ambassaden og Innovasjon Norge er med på laget. Slik tar vi det fra kunnskapsoverføring til oppbygging av industri.

Vi har jobbet med å designe og bygge Turbine Testing lab ved Kathmandu University. Den er skreddersydd for å gjennomføre denne typen tester som jeg beskriver her. Så det jeg skal gjøre vil være å ta ut elementene fra dette og jobbe med grunnforskning, parallelt med å jobbe med det anvendte. Det er viktig å få forskningsmiljøet ved Kathmandu University mer inn i den grunnleggende forskningen.

Forskeropphold eller ikke?

Til spørsmålet om hvorfor det er viktig med forskeropphold, vil jeg si to ting. Det å kunne få litt perspektiv på din egen aktivitet i Norge er et viktig element. En annen ting er å få et perspektiv på hvordan andre gjør det. Jeg har valgt å dra til et land som er et u-land. Slik kan jeg få et perspektiv på hvordan et land kan bygges opp gjennom et universitet. Og spesielt her er koblinga fra universitetet til en industri. Da blir du litt stolt over den tekniske utviklinga her i Norge, fra NTH til industri, som har foregått siden 1910. Hvis vi kan påvirke et annet universitet til å gjøre likedan for sitt eget land som vi har gjort i Norge, kan det være en måte å bidra med u-hjelp. Men det å klare å få til et universitet som på mange måter er ungt til å tenke grunnforskning som er relevant for landet, det er viktig. Det er et perspektiv som jeg tenker mye på.

Hvordan forbereder man seg egentlig på et slikt forskeropphold? For min egen del har jeg vært i Nepal så mange ganger. Faktisk hvert år siden 2002. For meg så blir det som å komme hjem. Den mentale jobben blir å legge fra meg ting. Det var for eksempel veldig godt å vite at vi nådde sluttstreken på det store EU-finansierte HydroFlex-prosjektet. Og så ser jeg frem til å få litt perspektiv på alt som skjer her.

Den lange planen og hjernekraften som reiser hjem

Det jeg gjør under forskerterminen i Nepal bygger på den langsiktige tankegangen som NTNU har bygget opp. Du klarer ikke å bygge opp en relasjon til et bestemt miljø, med mindre du har en langsiktig plan. Jeg mener at nøkkelen er at vi har tatt i mot nepalere her, og sendt dem tilbake. Dette har vi lyktes med, og denne måten å drive bistandsarbeid må vi gjøre mer av.