De store forlagene er saksøkt!

Slike søksmål virker jo som en fremmed fugl i en norsk sammenheng, og beløpene i amerikanske rettssaker kan være formidable når de saksøkte har mye penger. Saken kan potensielt ha store konsekvenser også for oss. Dette er det verdt å se nærmere på.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Juni 2024: Holden slås til ridder av 1. klasse.

Saken gjelder publisering i vitenskapelige tidsskrifter der forskerne – vi – arbeider gratis som fageksperter. Vi tillates ikke å sende våre artikler til flere tidsskrifter samtidig. Og vurderingen av artiklene kan ta lang tid. Når artiklene først blir publisert, må vi gi fra oss alle intellektuelle rettigheter til journalene. Og fortjenesten ender opp hos forlagene. Slik har det alltid vært, men kanskje det ikke skulle forbli slik?

I søksmålet tar historien følgende form: Forlagene har kollektivt bestemt at vi arbeider gratis når vi skriver våre fagfellevurderinger. Med saksøkers ord: «In the “publish or perish” world of academia, the [Publishers] essentially agreed to hold the careers of scholars hostage so that the [Publishers] could force them to provide their valuable labor for free.»

Videre, forlagene har kollektivt bestemt at forskerne bare kan sende sine artikler til ett tidsskrift om gangen. Dette reduserer ifølge saksøker konkurransen mellom journalene, og reduserer journalenes incentiver til å være raske med å innhente fagfellerapportene og til hurtig publisering. Det fratar også forskerne deres forhandlingsmulighet når det gjelder hvor man kan publisere sine resultater.

Det tredje ankepunktet er at forlagene forhindrer forskerne i å annonsere sine resultater mens artiklene er til vurdering i tidsskriftene (en «gag rule»), en prosess vi vet kan ta lang tid, ofte over ett år. Dette forsinker utbredelsen av nye resultater, og f.eks. under korona-pandemien var det viktig at nye resultater ble kjent raskest mulig. Med saksøkers ord:

«From the moment scholars submit manuscripts for publication, the [Publishers] behave as though the scientific advancements set forth in the manuscripts are their property, to be shared only if the [Publishers] grant permission.»

Videre fremhever saksøker at vi gir fra oss våre intellektuelle rettigheter uten noen kompensasjon.

Med utgangspunkt i anklagene ovenfor saksøkes forlagene for kartellvirksomhet. I søksmålet heter det:

«In violation of the Sherman Act [en US antitrust lov fra 1890], the Publishers conspired to unlawfully appropriate billions [milliarder på norsk] of dollars that would have otherwise funded scientific research.»

Saken er reist av prof. Lucina Uddin som er professor i nevrovitenskap ved University of California at Los Angeles (UCLA). Hun har tidligere vært ansatt ved Stanford og New York University. Hun har publisert over 175 vitenskapelige artikler og vært fagfelleekspert for over 150 journaler. Alle personer bosatt i USA og som etter september 2020 har utført fagfelleevaluering for eller sendt inn en artikkel til et av tidsskriftene til de saksøkte forlagene, kan slutte seg til gruppesøksmålet. Det er anslått at dette omfatter mer enn hundretusen personer.

Saksøker krever at de anklagede forlagene umiddelbart blir pålagt å stoppe sin praksis som beskrevet ovenfor, og ber domstolen bestemme den økonomiske kompensasjonen til saksøkerne. Nå har vi sett at amerikanske domstoler ikke alltid er forutsigbare, så her kan alt skje.

De tiltalte forlagene er Elsevier, Wolters Kluwer, John Wiley, Sage Publications, Taylor & Francis, Springer Nature, samt International Association of Scientific, Technical, and Medical Publishers (STM), som er en stiftelse forlagene har opprettet. Forlagene har forpliktet seg til å følge STMs regler. En av deres regler sier at fagfelleevaluering skal være ulønnet. Videre “It is generally agreed that scholars who wish to have their own work published in journals have an obligation to do a fair share of reviewing for these journals.” Og “[s]ubmitting the same manuscript to more than one journal concurrently […] constitutes unethical behavior and is unacceptable.”

Det er klart at nettopp STMs regler styrker påstanden om kartellvirksomhet. Medlemmene av STM publiserer om lag to tredeler av alle tidsskriftartiklene i verden. 

Som et resultat av denne monopolsituasjonen har forlagene en totalt urimelig fortjeneste. I søksmålet nevnes det at Elsevier hadde en fortjeneste på 3,8 milliarder USD og en profittmargin på 38% i 2023. Samlet hadde de saksøkte forlagene en fortjeneste på 10 milliarder USD i 2023. Vårt gratisarbeid som fageksperter er i en fagfellevurdert artikkel anslått til å være om lag 15.000 årsverk, og i USA er arbeidet vurder til å ha en verdi av 1,5 milliarder USD.

Forlagene avviser søksmålet, naturlig nok, men det er umulig å vite om de er bekymrede eller ei. Gruppesøksmål er en høyrisiko affære, men det er vanskelig å tro at dette kan gi forlagene banesår.

Rettssaken er et nytt steg i kampen om vitenskapelig publisering. Så langt har striden stått om åpen publisering («Open Access»), men her spiller ikke det en sentral rolle.

Mitt eget syn på forskning har utviklet seg i de førti år jeg har forsket – jeg synes det var rimelig at vi var ubetalte fagfeller for hverandres artikler. Det var også fornuftig bare å sende artiklene til ett tidsskrift om gangen. At jeg ga fra meg mine rettigheter til artikkelen etter publisering var mer for en kuriositet å regne. Jeg tenkte lite over at hele prosessen var ulønnet – et langt liv i akademia har lært meg at man aksepterer utrolig mange ubetalte verv. Forlagene publiserte tidsskriftene som ble innkjøpt av bibliotekene. Tidsskriftene blir utgitt av en blanding av ikke-kommersielle små forlag og helkommersielle globale forlag.

Men situasjonen har endret seg radikalt – det første er den umoralske fortjenesten til de kommersielle forlagene – som gjør det helt uakseptabelt at forskerne skal arbeide gratis for dem. Jeg synes også det er urimelig at vi skal gi fra oss rettighetene til det vi selv har skapt, selv om det for de færreste har negative økonomiske konsekvenser. Videre er fagfellesystemet ved å knele fordi antall artikler som publiseres er vokst eksponentielt, og systemet dermed holder på å bryte sammen. I tillegg er det kommet til nye aktører som ikke har råd til å betale for tilgang til forskningen, og dette har gitt opphav til kravet om åpen publisering, som jeg skrev om i UA. Så har vi røvertidsskrifter og plagiering. Til slutt har digitaliseringen og internett gitt oss helt nye måter å publisere på.

Gruppesøksmålet tar bare tak i deler av problemet, og jeg tror det er lurt. Om saksøkerne vinner frem, kan det endre publiseringslandskapet radikalt – forlagene kan bli tvunget til å betale for fagfellevurderingene. Forlagene vil sikkert først tilby at kompensasjonen blir gitt i form av reduserte publiseringskostnader eller åpen publisering på neste aksepterte artikkel. Det skal vi ikke godta. Derimot er det rimelig at forlagene bare betaler for evalueringer som holder en viss kvalitet og blir levert innen en akseptabel tidsfrist. Dette kan løse den akutte mangelen det er på kompetente og villige fageksperter. Jeg er mer skeptisk til muligheten for å sende en og samme artikkel til flere tidsskrift samtidig. For det første vil det ytterligere overbelaste systemet med fagfellevurderinger. Dernest vil tilbakemeldingene fra tidsskriftene aldri komme samtidig – trolig vil de «dårligste» svare først, og vi blir satt i skvis om vi vil gamble på at et bedre tidsskrift også vil ta artikkelen vår. Jeg er usikker på om vi er tjent med det. De ikke-kommersielle forlagene kan komme til å få det enda vanskeligere om de kommersielle begynner å betale for fagfelleevalueringene.

Så hva blir utfallet av rettssaken? Det er nok litt tidlig å planlegge for en ekstrainntekt her – forlagene har nær ubegrensede ressurser, og vårt problem er at forskerne sjelden eller aldri opptrer samlet. Kravet om åpen publisering ble nok oppfattet som en trussel av forlagene, men deres bekymring var helt ubegrunnet – nå betaler de bemidlede forskerne ekstra for å få åpen publisering mens de ubemidlede må fortsette som før. Så forskjellene er bare blitt større, og forlagene tjener mer. Slik kan det også gå her, men dette er en unik mulighet om saksøker vinner frem.

Kilder: Ugeskrift for Læger, Reuters, University World News, Wikipedia

Les flere bidrag fra UAs gjesteskribenter