Er det for mange forskere?

I møtet om ytringsfrihet ved universitetene som ble arrangert av Akademisk Forum (UiO) tirsdag 20.02, og i møtet arrangert av Khrono 26.02, var flere av debattene inne på at mangel på penger til forskning var en viktig årsak til et dårlig ytringsklima i akademia - konkurransen om forskningsmidler er blitt for hard.

Politikerne ser imidlertid på hard konkurranse om penger som nyttig. Det støttes imidlertid ikke av vår suksessfulle historie. De som har gitt oss den kunnskapen vi har, konkurrerte ikke om penger, men om stillinger. Fikk de stillingen, var ressursene der. De stod fritt til å jobbe med de problemer de ønsket, og til å løse oppgaven på en måte de selv bestemte. De fleste valgte å jobbe «alene».

Kvaliteten teller, ikke antallet

De som levde på attenhundretallet, var spesielt produktive. Til tross for at det til enhver tid bare var noen få tusen aktive forskere, oppdaget de cirka halvparten av naturlovene. Det forteller oss at det er kvaliteten på forskerne som teller og ikke antallet.

Rektorene håper på vesentlig mer penger til forsking, men det er ikke realistisk. Det finnes dessuten ingen økonomisk formel som politikerne kan bruke for å bestemme hvor mye penger et samfunn skal bruke på forskning. Akademikerne er avhengige av at folk har tillit til det de driver på med, og tilliten er på vei nedover i de fleste land, også Norge.

Vitenskapen drukner i søppel

Ikke bare fordi noen forskere jukser. Kvaliteten på forskningen har også avtatt. Det publiseres over én million artikler i året. Bare noen få prosent blir referert til 10 år senere. Det publiseres så mye at redaktørene i tidsskriftene har også store problemer med å få noen til å vurdere artiklene. 

«Alle» er opptatt av å publisere sine oppdagelser. De er så opptatt av det at det også er nærmest slutt på artikler der man kritiserer en konkret artikkel. Det betyr at artiklene blir stående uimotsagt. Kort sagt, vitenskapen er i ferd med å drukne i «søppel». Da er kanskje ikke så rart at ytringsklimaet for akademikerne også blir dårlig.

Bør redusere antall forskerstillinger

Ettersom vi ikke kan regne med vesentlig mer penger til forskning, må vi finne en løsning selv. Jeg tror vi må tilbake til den tid da det var sterk konkurranse om forskerstillinger, og ikke om penger til å forske. Det kan vi gjøre ved å redusere antall forskerstillinger betraktelig – kanskje så mye som med 90%.

Da vil vi også få mer ut av pengene til forskning. Da vil nemlig de dyktigste blant oss komme lettere til, det vil si bli mer synlige - og trekke til seg talenter.

Å kutte drastisk på antall forskerstillinger i UH-sektoren, vil også redusere lønnsutgiftene med over 10 milliarder kroner - og kostnadene til kontorbygg. Det er penger som kan brukes til langsiktig forskning som institusjonene selv bestemmer over - og til bedre undervisning.

Det siste er nødvendig. Nå blir cirka 40% av et årskull studenter. Det UH-sektoren tilbyr har nærmest blitt en allmennutdanning. Det må vi ta inn over oss. Det krever nemlig ekstra tilrettelegging, dvs. ressurser.

Underviserne må ikke være forskere

Et argument mot det jeg forslår, er at undervisningen skal være forskningsbasert. Ja, det skal den. Det er imidlertid ikke unikt for UH-sektoren. All undervisningen i Norge skal være forskningsbasert. Og i skolen. Det blir den så lenge man tar utgangspunkt i lærebøker. De er basert på forskning. Det er viktig å minne om at det ikke står noe i noen forskrifter som sier at underviserne i UH-sektoren må være aktive forskere - selv om det er ønskelig. Realiteten tilsier imidlertid at det ikke går. Det er imidlertid viktig at alle får avsatt noe tid til å holde seg faglig oppdatert. Det jeg foreslår gir rikelig rom for det.

Å kutte så kraftig ned på antall offentlige ansatte akademikere som får i oppdrag å forske, kan kanskje høres drastisk ut, men det er flere forskere ved Universitetet i Oslo i dag enn det var i hele verden på 1800-tallet - som var en gullalder for matematikken, naturvitenskapen og samfunnsvitenskapene.

Ledelsen ved Universitet i Stavanger har innsett det. De har foreslått å redusere antall timer hver enkelt akademiker kan bruke på forskning. På sikt vil det ha «samme» effekt som det jeg foreslår.