UH-sektoren trenger de yngre forskerne for å ikke råtne på rot

UH-sektoren i Norge sysselsetter cirka 15 000 akademikere som bruker rundt halvparten av tiden på undervisning, resten er avsatt til forsking. Det betyr at nesten én av 100 yrkesaktive voksenpersoner i Norge er statsansatte forskere. De aller fleste er over 40 år. Det er bekymringsfullt. Vitenskapshistorien lærer oss nemlig at det er de under 40 som historisk har bidratt til de store og varige nyhetene. Det er ytterst få som har kommet med nye viktige bidrag etter fylte 50. De få som gjorde det, jobbet med ideer fra da de var mye yngre.

Historien lærer oss også at i forskning er ikke antall forskere viktig, men kvaliteten på dem. I dag er det cirka 10 millioner forskere, én for hver tusen mennesker. På 1800-tallet var det til enhver tid kun noen få tusen aktive forskere, én for hver million mennesker, og de kom frem til cirka halvparten av de litt over 50 naturlovene. Det er med andre ord flere forskere ved Universitet i Oslo i dag enn det var i hele den vestlige verden for 150 år siden.

Suksess i forskning synes å kreve et helt spesielt talent, et «vitenskapelig instinkt» som Albert Einstein (1879-1955) omtalte det, koblet til en ekstraordinær dedikasjon. Da Newton en gang ble spurt om hvordan han kunne oppdage så mye nytt, svarte han «Ved å tenke på det hele tiden». Det å lykkes i forskning, er ikke flaks. De aller fleste som har bidratt med varige nyheter, har kommet med mange bidrag innen ulike fagfelt.

Denne empirien bør UH-sektoren ta inn over seg og bygge inn i kulturen - og derfor arbeidsfordelingen til akademikerne. Man bør legge opp til at de som har passert 50 bruker mer av arbeidstiden til å undervise. Det vil hjelpe mye på økonomien. Det er nemlig utdanninga man tilbyr, og ikke forskingen man driver med, som bestemmer hvor mange UH-sektoren må ansette. Hvis til eksempel alle som i dag har avsatt inntil 50% av arbeidstiden til forskning gikk over i full undervisningsstilling, ville UH-sektoren årlig spart innpå 10 milliarder kroner. Det er nesten like mye som Forskningsrådet tildeler hvert år.

En forskyving av arbeidsoppgaver mot mer undervisning med alderen, vil fristille midler som kan brukes til å tilby unge akademikere faste stillinger. I dag går de på gress i midlertidige stillinger til de er blitt 40+, og da har de beste årene trolig gått fra dem.

Unge mennesker som ønsker å bli forskere har trolig aldri hatt så dårlige betingelser som nå. Det til tross for at samfunnet aldri har bruke mer penger på UH-sektoren. Pila peker, slik jeg ser det, først og fremst på UH-sektoren. Ikke staten. Den har neppe mer å gi - selv om sektoren ønsker det. UH-sektoren ønsker også en mer tillitsbasert statlig ledelse, men først må de vise at de fortjener det.

Da må akademia ta innover seg at god forskning ikke er breddeidrett. Grunnforskingen har særs dårlige kår i dagens system. En av grunnene er at det er for mange (tilårskomne) eksperter i panelene som «sitter» i Forskningsrådet. Eksperter kan nok vurdere om noe er i forenlig med det de/vi vet, men ikke verdien av (genuint) nye ideer. Det er ifølge Richard Feynman nemlig «ingen som er eksperter på nye ideer».

Jeg er rimelig sikker på at Einstein ikke ville fått penger fra Forskningsrådet. For hvordan skulle han kunne overbevise eksperter? Han klarte ikke å overbevise seg selv. Da han en gang ble spurt om han viste hva han holdt på med, svarte han «Nei, da ville det ikke vært forskning».

Ekspertene i Forskningsrådet er derfor en del av problemet. Hvis man derimot tar de tar de grep jeg foreslår, vil det også på sikt kunne frigi penger som kan gå til grunnforskningen som UH-sektoren selv kan bestemme over - og fortrinnsvis gi dem til unge akademikere som brenner for et tema.

Den store andelen av godt voksne forskere i UH-sektoren forsvares med at undervisningen skal være forskningsbasert, men det er en tilsnikelse. For å gi undervisning på bachelor- og masternivå er det ifølge Mjøs-utvalget, som la grunnet for Kvalitetsreformen, ikke et absolutt krav om at man er eller har vært aktiv forsker. Det er kun krav om at man har god kjennskap til den vitenskapelige metoden/tenkningen. Det er noe de fleste får gjennom sin egen utdanning og praktisering av sitt fag.

Nå tar cirka 40% av et årskull høyere utdanning. Høyere utdanning er derfor i ferd med å bli allmennutdanning slik videregående skole ble det på 1970-tallet. Så kanskje bør førstelektor og dosent bli den nye normen i UH-sektoren?

Studentene tar opp private lån for å få opplæring. De har derfor rett til å forvente at UH-sektoren tilbyr dem forelesere som liker å undervise, og ikke akademikere som ser på det som en plikt - slik mange faktisk gjør.

Samfunnet er også mest tjent med god undervisning. Den største verdiskapingen for samfunnet er nemlig kvaliteten på de uteksaminerte kandidatene - ikke kvaliteten på forskningen. Den flyr verden rundt.

Det jeg foreslår er ikke diskriminering av eldre akademikere (som har mistet grepet på forskingen) mer enn at vi finner det naturlig at fotballspillere «må» gi seg når de nærmer seg 40. Deretter kan de bli gode trenere. På samme måte bør akademikere gi plass for yngre forskere, som UH-sektoren trenger for å ikke råtne på rot, og i stedet, hvis de egner seg, bli «trenere» for studenter som ønsker å høre på det de vet.