10 ganger flere utlendinger tar PhD i Norge enn hva norske tar i utlandet

Norske universiteter tar imot 10 ganger så mange PhD-kandidater fra utlandet sammenliknet med antall norske kvinner og menn som tar sin PhD ved et ikke-norsk universitet. Tallene er anslag, siden man ikke har detaljert oversikt over hvor mange norske borgere som reiser ut for å ta sin PhD. Imidlertid gir tall fra Statens Lånekasse en forholdsvis god indikasjon på hvor mange det dreier seg om.

Må utdanne 150 for å få 100

Denne kraftige ubalansen er egnet til bekymring, mener Røttingen. En betydelig andel av utlendinger som tar doktorgraden sin her, anslagsvis nær halvparten, forlater landet etter at de har tatt graden. Det innebærer at norske universiteter må utdanne 50 prosent flere kandidater for å få igjen den kapasiteten man ønsker både i akademia og i arbeidslivet forøvrig.

- Om man tar utgangspunkt i behovet som norske virksomheter, universiteter og næringsliv har for doktorgradskompetanse, må vi ha en overkapasitet i PhD-kapasitet i systemet vårt for å ta høyde for denne lekkasjen, sier Røttingen.

Han poengterer at det er svært viktig å opprettholde trykket på internasjonalisering av norsk akademia.

- Internasjonalt forskningssamarbeid, økt fellespublisering, flere utenlandske professorer og post.doc-er her i Norge, og også utenlandske PhD-studenter: alt dette og mer til er svært viktig.

Men problemet er altså at man må holde seg med en betydelig overkapasitet i PhD-produksjonen siden dette ikke på noen måte kompenseres ved at norske tar PhD i utlandet. Dette tallet bør egentlig 10-dobles, framholder han.

Lukrativ norsk PhD-finansiering

Men hvorfor er det slik at så mange utlendinger vil hit for å ta doktorgraden sin her?

- Vi må ta inn over oss at det norske finansieringssystemet for doktorgrader er svært lukrativ i en internasjonal sammenheng. Vi betaler PhD-kandidater ganske godt sammenliknet med de fleste land. Vi gir dem full lønn, mens i for eksempel Storbritannia som jeg kjenner personlig, får mange kandidater innen humaniora og samfunnsfag og tilsvarende stipender som er på nivå med hva norske bachelor- og masterstudenter mottar her, sier han.

Røttingen framholder at det er gode grunner til at det er slik.

- Vi har en utfordring i at mange masterstudenter som ellers kunne være aktuelle for en doktorgrad, heller går til næringslivet hvor de får vesentlig bedre betalt. Derfor må det norske PhD-systemet være konkurransedyktig for å trekke til seg de beste kandidatene.

Næringslivet kjøper dem opp

Men er dette systemet konkurransedyktig nok? Leder for NTNU Digital, professor Torbjørn Svendsen, kommenterer dette slik overfor Universitetsavisa.

- Vi sliter med at store konsern kjøper opp de beste kandidatene. Vi behøver at noe gjøres for å gjøre PhD-løpet tilstrekkelig fristende for de rette kandidatene, sier Svendsen.

Røttingen medgir at det er en utfordring at interessante kandidater forsvinner fordi næringslivet overbyr universitetene.

- Det kan også være et tegn på at kapasiteten på relevante masterprogrammer er for liten. Det er en kompleks problemstilling her.

Kan ikke betale PhD-er både hjemme og ute

Men Forskningsrådets direktør mener uansett at en hovedutfordring må være å få flere norske masterstudenter til å dra ut for å ta doktorgrad.

- Jeg tror universitetene her til lands bør oppfatte det som sin rolle å stimulere mastergradstudenter til å ta sin doktorgrad i utlandet. Dette er mye vanligere ved universiteter i en rekke land, at universitetene ser på det som sin oppgave å kople egne masterkandidater til relevante forskningsmiljøer ved andre universiteter, også i andre land.

Det bør være en forutsetning at de utenlandske universitetene selv finansierer PhD-kandidatens arbeid slik vi gjør i Norge. Det kan ikke være slik at Norge finansierer både utenlandske PhD studenter her hjemme og norske i utlandet. Det må være en balanse.

- Har vi råd, er det greit

Men er det et problem at Norge tar på seg oppgaven å utdanne mange ganger flere PhD-er for utlendinger enn hva vi selv henter inn i andre land? Det kommer an på, svarer Røttingen.

- Om vi synes vi kan ta oss råd til dette, er det greit. Om vi har penger nok til å betale 150 prosent for noe vi kunne fått for 100 prosent, er det ikke veldig alvorlig. Norge er et rikt land og kan støtte internasjonale kandidater, ikke minst fra utviklingsland, men i den grad vi ser at økonomien er under press, må vi gjøre mer for å få mest mulig ut av investeringene våre, sier han.

- Vurderer du at Norge har råd til å holde seg med en såpass velfinansiert finansieringsordning for PhD-produksjon, med en så stor ubalanse?

- Vi må holde oss med en finansieringsordning som er lukrativ nok til at interessante masterstudenter velger en forskerutdanning framfor å gå direkte til næringslivet. Dette handler også om lønnsnivå og andre goder.

EØS-reglement tillater ikke forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske PhD-kandidater, om noen skulle ønske det.

- Men om vi må doble PhD-innsatsen for at norsk næringsliv, norske virksomheter og norsk forskning skal få de kandidatene man behøver, da har vi et problem, siden presset på økonomien i sektoren neppe blir mindre de nærmeste årene. Da må vi i hvert fall gjøre hva man kan for å motivere norske studenter til å ta doktorgraden ved en institusjon i utlandet, gjerne ved toppuniversiteter i land som Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA. Slik øker vi kapasiteten, og slik bygger fagfolk relasjoner som er til nytte enten man satser på en akademisk karriere eller vil jobbe med innovasjon i næringslivet, sier John-Arne Røttingen.

Bra for oss, også bra for landet?

free

Dag Rune Olsen er rektor ved Universitetet i Bergen og nytiltrådt leder for Universitets- og høgskolerådet UHR. Han deler Røttingens bekymring når det gjelder ubalansen mellom utlandet og Norge når det gjelder doktorgradsproduksjon. Men Olsen er samtidig opptatt av å få fram at er berikende for norske universiteter å ta i mot utenlandske PhD-kandidater.

- De tilfører oss noe verdifullt, og det er flott å ha dem her. Så får vi tidvis spørsmålet: Vil de reise tilbake til hjemlandet etter at utdanningen er ferdig, og dermed går tapt som ressurs for det norske arbeidslivet? Svaret er for en vesentlig del ja.

Den nytiltrådte UHR-lederen er opptatt av at det som er bra for universitetene ikke nødvendigvis også er bra for landet.

- Som institusjoner tjener vi på å ha dem her, også på at de drar. At de forlater landet etter ferdig doktorgrad bidrar til å utvide og styrke vårt internasjonale nettverk. Men for viktige sektorer, som for eksempel i forbindelse med digital transformasjon, er det et problem at den kompetente arbeidskraften forlater landet.

Alvorlig når PhD-karrierer velges bort

Det er et problem at det ikke sees på som relevant for norske studenter å ta en PhD for karriere i næringslivet. Her tror han vi skiller oss i vesentlig grad fra andre europeiske land med vesentlig sterkere teknologitradisjoner innen næringslivet.

- Vi er altså en råvarebasert nasjon, dette preger oss.

At studenter med teknologibakgrunn heller velger næringslivskarriere direkte framfor å ta en doktorgrad først, utgjør et alvorlig problem for næringslivet, mener Olsen.

- Man behøver høyteknologisk kompetanse for å møte kravene til omstilling, digitalt, klimamessig, på andre vis. Da er det alvorlig at vi går glipp av verdifull kompetanse når PhD-karrierer velges bort. Dette tror jeg utgjør en av de største barrierene for omstilling i norsk næringsliv.

Behøver grønn verdiskaping

Dette blir et særlig problem ettersom verdien av en arbeidsplass i olje- og gassindustrien genererer det tidobbelte i verdi sammenliknet med en gjennomsnittlig fastlandsarbeidsplass i Norge, framholder Olsen.

- Det holder ikke å jobbe for å erstatte offshore arbeidsplasser med landbaserte arbeidsplasser om man ikke skjeler mot hvilke verdier som skapes. Vi behøver et næringsliv som genererer de samme verdier som petroleumsindustrien om vi skal få til en grønn overgang uten svekket velferd.

Da blir det et problem i den grad høyt kvalifisert arbeidskraft forsvinner ut av landet.

- Så hvordan kommer man seg ut av dette? Om næringslivet kommer med tilbud et PhD-løp ikke kan matche, er det ikke så mye noen kan gjøre?

- Næringslivet som innser egne behov for PhD-kompetanse kan meget vel betale for slike løp, ofr eksempel i form av nærings-PhD-er, mener Olsen.

- Ordninger hvor ansatte får tilbud om betalt doktorgradsløp mot at man forplikter seg å vende tilbake til bedriften for å jobbe der i et visst antall år, er velprøvde tiltak.