Satsingen på Centers of excellence banet vei for katastrofen, hevder den tidligere nobelprisvinneren i medisin eller fysiologi overfor UA.
Sjokkbølgene gikk gjennom svensk akademia i vinter, da stjerneforskeren Paolo Macchiarinis omfattende fusk ble endelig avslørt, etter at ansvarlige universitetsledere anstrengte seg til det ytterste for å feie fusket under teppet. Nå hevder velrennomerte forskere at årsaken til at fusket fikk utvikle seg, skyldes systemsvikt. Satsing på eliteforsking førte til at rektor og styreleder fryktet tap av penger og prestisje, og derfor forsøkte å bringe varslerne til taushet, hevder Carlsson.
LES OGSÅ: Karismatisk forsker har satt Karolinska Institutet i kattepine
Opererte inn plastrør
Stamcelleforskeren Paolo Macchiarini opererte inn plastrør i pasienters strupe, og kledde rørene med stamceller hentet fra pasientene. Han beskrev siden de eksperimentelle operasjonene som forskningsmessige og kliniske suksesser, mens de i virkeligheten endte i fiasko, med den følge at to av tre opererte pasienter døde.
I et innlegg i Dagens Nyheter går Carlsson, sammen med to professorkolleger, til angrep på den borgerlige regjeringen under Fredrik Reinfeldt, og hans fagstatsråd Lars Leijonborgs, milliardsatsing på ”Strategiske forskningsområder”, en satsing som har mye til felles med tilsvarende norsk satsing.
Dette systemet har ifølge Carlsson ført til at normale kollegiale kontrollmekanismer av ulike forskningsprosjekt er blitt satt ut av spill, mens personer uten spesifikk kompetanse har delt ut store pengesummer til forskere og forskningsmiljø man har hatt stor tro på. Det er her man finner den bakenforliggende årsaken til Macchiarini-skandalen, mener de tre kritikerne.
- Lettvinte beslutninger
Overfor UA utdyper Carlsson kritikken slik:
- Daværende forskningsminister Lars Leijonborg besluttet at hele økningen skulle gå til slike Centers of Excellence, hvor man satset på et lite tall særskilt løfterike prosjekt. Dette har vist seg å være ganske ulykkelig, sier Carlsson.
I stedet for å velge ut prosjektene gjennom tradisjonell, kollegiale prosesser, ble de valgt ut på øverste politiske nivå.
- Leijonborg var selv, mens han var statsråd, svært sentral i utvelgelsen av disse satsingsområdene. I dette ble stamcelleforskning trukket fram som uhyre viktig.
Hele denne typen seleksjonsprosesser av strategiske satsingsområder har foranlediget mye besvært. Dette er et drastisk eksempel på hvor ille det kan gå når man fraviker den tradisjonelle, akademiske seleksjonsmekanismene, mener den tidligere nobelprisvinneren.
- Det er forbausende på hvilket lettvint grunnlag disse beslutningene er fattet, noen ganger har det skjedd over telefon, sier han.
- Man visste bedre
- I kronikken skriver dere blant annet: ”Givet de summor som stod på spel är det kanske forståeligt at KI, när man i maj 2014 avrapporterade sin stamcellsatsing, inte kunde motstå fristelsen att lyfta fram Macchiarinis förment lyckade transplantasjoner som nummer två i listan över viktiga genombrott.” Tror du det var fordi så mye penger og prestisje på spill, at KI-ledelsen valgte å lukke øynene for advarslene om at Macchianini fusket?
- Svaret er ja. Det er et pinlig forhold, at man, trass i at man visste bedre, lot prosjektet få fortsette. Dette er meget kritikkfullt.
Feil på feil
Én ting er at man har forskere som fusker – i Norge hadde man Sudbø-saken, i Danmark Penkowa-saken. Men at Macchiarini fikk lov til å holde på, selv om rektor Anders Hamsten hadde rapporter på sitt bord som rapporterte om fusket, er noe den nobelprisvinnende forskeren har vanskelig for å svelge.
- Man handler mot bedre vitende, er Carlsons dom.
- Så hva er din forklaring på at dette kunne skje?
- Det skyldes ikke én enkelt årsak, men en rad feil. Det begynte med Leijonborgs skjebnesvangre beslutning om å iverksette denne satsingen på disse sentrene, som raskt ledet fram til stamcelleforskning. Så kom Macchiarini inn i bildet fordi daværende rektor tilfeldigvis hørte et foredrag han holdt, og lot seg overbevise av hans karismatiske framlegging. Så ble han invitert til KI for å etablere stamcelleprosjektet der. Flere omkring ham ble smittet av hans entusiasme. Det hendte en kjede av grove mistak. Når en gruppe på fire forskere, overleger ved Karolinska Sjukhuset så blåste i fløyta og utferdiget en rapport, og de viste at det Macchiarini påsto om vellykkede operasjoner helt enkelt ikke var sant – da reagerte Hamsten med å gjøre seg utilgjengelig og på alle måter uvillig til å ta i mot rapporten deres, forteller Carlsson.
- Idiotiske mistak
Det ble enda verre. Da Bengt Gerdin, professor ved Universitetet i Uppsala, ble gitt i oppdrag å gå Macchiarinis forskning og operasjoner etter i sømmene, og konkluderte med at de fire overlegene hadde rett – det var snakk om fusk, så reagerte Hamsten på en for Carlson dypt opprørende måte.
- KI-rektoren sendte rapporten til Macchiarini selv. Macchiarini reagerte med å sende en tusensiders rapport tilbake hvor han tilbakeviser Gerdins rapport – og KI-ledelsen svarer med å godta Macchiarinis svar og underkjenne Gerdins rapport. Det hele er dypt opprørende, sier Carlsson.
Det fins knapt den feil som ikke er begått i denne saken, mener han.
- Man har begått det ene idiotiske mistaket etter det andre.
- Overdrevet selvbilde ved KI
Under det hele, kan man ane konturene av et overdrevet selvbilde, ifølge Carlsson.
- Dessverre er det nok slik at Karolinska har overdreven stor tro på seg selv. Det kan man gi rent generelt. Det som bekymrer meg særskilt ved dette, er at et stort antall av de personer som er kompromittert i denne affæren, sitter i Nobelforsamlingen, og har stemmerett. Det burde være en selvfølge at KI foretok en rask utrenskning her. Man har vært altfor langsomme. Det er jo en katastrofe for både Karolinska og for Nobelinstituttet. Det er et sterkt behov for en kraftfull og rask reaksjon, det virker som man ikke har forstått.
- Glad jeg fikk prisen for lenge siden
Carlsson priser seg lykkelig for at det er en stund siden han selv fikk Nobelprisen.
- Tilliten til KI og nobelforsamlingen er enormt skadet. Da er det klart at man kan stille seg spørsmålet om hvor langt tilbake i tid har man vært så inkompetente. Jeg fikk min pris i år 2000, det kjennes skjønt at det er så lenge siden, sier han og fortsetter:
- Leijonborg virker å ikke ha fattet noen ting. Han har selvsagt hatt full innsikt i lang tid om hva som har pågått. Han burde forstått at også han må avgå. Alle de som har vært en del i denne ulykksalige affæren burde tatt konsekvensene av det.
Leijonborg svarer på kritikken i eget intervju som publiseres i Universitetsavisa torsdag.
