- Helt typisk for tidsånden at folk dyrker seg selv og tror de vet best

Det var Aftenposten som i går skrev om undersøkelsen, som er utført av Kantar TNS. Vel 2000 nordmenn har svart på hva de synes om forskning og forskere.

I undersøkelsen kommer det, ifølge Aftenposten, fram at:

- 46 prosent sier seg enige i at forskningsresultatene ofte er kjøpt av industri eller myndigheter og derfor ikke til å stole på.

- To av fem mener forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne holdninger og synspunkter.

- Halvparten er enige i at media og journalister bare presenterer forskningsresultater som underbygger deres egne synspunkter.

Med andre ord: En grunnleggende mistillit til mange forskere og deres forskning –og til media som formidler denne forskningen.

- Alarmene bør gå. Det er utrolig viktig å ta dette alvorlig, sier direktør John-Arne Røttingen til Aftenposten om undersøkelsen.

- Man vet bedre enn andre

- Dette er en samfunnsbevegelse. Folk er blitt mer narsissistiske og tror i mindre grad på autoritetene. Holdningen er at man vet bedre enn alle andre. Selv om folk har forsket og fordypet seg i et felt, så mener narsissisten at han vet bedre uansett, sier Roger Hagen, som er professor i psykologi ved NTNU.

Han peker på en tidsånd som frambringer personlighetstrekk som i større grad var gjemt før. Før var vi kollektivister og så på forskerne som guder fordi de sørget for framskritt. Nå er vi individualister, der vi dyrker oss selv, tar selfier – se på meg! - og finner enkle forklaringer i sosiale medier.

- Kroneksempelet på narsissisten er Trump. «I am the best» Narsissisten er ikke opptatt av dialog, han vet best. Dessuten lurer jeg på om folk har blitt mentalt late. Folk setter seg ikke inn i komplekse ting, plukker det som bekrefter eget ståsted og har en idé om at de er bedre enn andre og vet best.

Psykologiprofessoren ved NTNU vil understreke at han ikke mener alt var bedre før, men at det er noen strømninger i samfunnet som påvirker måten folk ser på vitenskap på.

- Kanskje er det også slik at når man forsker, så er man ikke flink nok til å formidle forskningens ideal? Man forstår ikke kompleksiteteten. Det er forskningsresultater som konkluderer forskjellig. Da er det vanskelig å vite hva man skal tro på, sier Roger Hagen.

- Forskere blir sett på som del av en elite

Sosiolog Arve Hjelseth ved NTNU trekker fram et annet samfunnstrekk som kan forklare den skepsisen som kommer fram i undersøkelsen bestilt av Forskningsrådet:

– Dette er et utrykk for den generelle mistilliten i befolkningen mot elitene.

Og fortsetter:

- Resultatet er ikke spesielt overraskende. Humaniora og samfunnsvitenskap har alltid vært gjenstand for mistenkeliggjøring. Det har vært en oppfatning av at disse fagene driver med politisering, sier Hjelseth, som selv er idrettssosiolog.

Han peker på at denne mistilliten er en del av et større bilde. De vestlige landene opplever en framvekst av populistiske bevegelser som betviler alle typer autoritet, noe som rammer den politisk-administrative eliten, kultur- og meningseliten og den økonomiske eliten.

- Vitenskapsfolk blir nok knyttet til en kultur- og meningselite og siden de uttaler seg til mediene og har et kunnskapshegemoni, kan dette virke fremmedgjørende på folk.

Har du selv blitt møtt med skepsis siden du er forsker?

- Nei, i liten grad, men dette har nok å gjøre med at jeg ikke har forsket på felt som er politisk betente. Men i samfunnsdebatten kan vi sosiologer bli mistenkeliggjort siden sosiologi blir oppfattet som venstreorientert, forteller han.

Setter spørsmål ved undersøkelsen

Arve Hjelseth mener noe av folks skepsis til forskningsresultater er sunn:

- En del forskning er jo faktisk betalt av næringsinteresser og andre med politiske interesser. Det finnes forskning som er påvirket av dem som har initiert og bestilt forskningen. En del av oppdragsforskningsbransjen handler i praksis om å produsere argumenter til støtte for en bestemt aktør. Hvis folk spør hvem det er som har initiert forskningsprosjekter så er det en sunn skepsis, mener Hjelseth.

Sosiologen peker på at det på den ene siden finnes uavhengig fagfellevurdert forskning hvor det ikke følger noen forpliktelser og på den andre siden et diffust grenseland mellom forskning og konsulentbransje, der man svarer på oppdragsgivers bestilling.

Ett eksempel han gir er hva som skjedde da telefonkatalogen i papirutgave lå an til å bli lagt ned.

- Distributører som hadde interesse av fortsatt å dele ut telefonkatalogen bestilte da en utredning av et forskningsbyrå som konkluderte med at fortsatt distribusjon av katalogen var samfunnsøkonomisk lønnsomt. Denne rapporten brukte de deretter som et innlegg i samfunnsdebatten.

Arve Hjelseth mener noen av spørsmålene og påstandene i undersøkelsen er så generelle at han er i tvil om hva han selv ville ha svart. Forskning er så forskjellig at det er høyst problematisk å si noe som er gyldig på tvers av denne variasjonen. Men at mistilliten til forskning er et stort problem, mener han kommer til uttrykk når vi ser hvor mange det er som ikke tror på klimaforskningen.

Et annet moment Hjelseth trekker fram er det som kalles «confirmation bias»: Vi tror på de forskningsresultatene som bekrefter vårt verdensbilde.

- Det er nok en psykologisk mekanisme som er veldig utbredt. Mens forskerne må lete etter forhold som motsier egen hypotese, i strid med eget syn, så leter folk etter det som bekrefter de standpunktene de allerede har tatt, sier Arve Hjelseth. 

Elbil-diskusjonene i sosiale medier kan være ett eksempel på en sak der folk slår hverandre i hodet med forskningsrapporter som bekrefter at elbil er miljøvennlig - eller tvert imot. Motstanderne av elbil kan for eksempel slå i bordet en rapport omtalt i Teknikens Värld som viser hvor miljøskadelige batteriene er, mens tilhengerne kan ta til motmæle ved å peke på en Sintef-rapport som slår fast at elbilsatsingen er klimavennlig. Og selv om de kanskje snakker forbi hverandre, er det symptomatisk at det er rapporter som understøtter egne standpunkt som blir trukket fram i lyset.

- Det handler nok om at dette er en sak som skaper mye engasjement. Livsløpsanalyser blir ofte diskutert, hvilke faktorer man har tatt med og hvilke man har utelatt. Forskningen har sjelden to streker under svaret og da blir et lange diskusjoner, sier Christina Bu, generalsekretær i Norsk elbilforening.

Nå er foreninga selv en interesseorganisasjon som skal oppmuntre til bruk av elbil i Norge. Ville de selv ha trukket frem et forskningsresultat som viste negative sider med elbil-bruk, eller ville de tiet den ihjel?

- Vi sier ikke nødvendigvis at elbil er hundre prosent miljøvennlig: fins det kritiske rapporter så går vi inn i det. Vi deler de forskningsrapportene som kommer fra seriøse forskningsinstitusjoner i Norge og i utlandet. For eksempel er det et renommert forskningsmiljø i Belgia som bruker mye ressurser på livsløpsanalyser, sier Bu, og viser til Vrije universitet Brussel.

Hun mener det er sterke krefter som ønsker å motarbeide omleggingen til elbil, der blant annet folk med tilknytning til oljeøkonomien i USA har finansiert motforskning.

- I Norge har jeg opplevd at noen forskere som kommer med kritisk blikk på elbil ikke har det som forskningsfelt. Det synes jeg er litt spesielt. De forskerne som driver med seriøs forskning på elbil og transport, opplever jeg har nyanserte innfallsvinkler, sier generalsekretæren i Norsk elbilforening.

Professor Elin Kjørsvik forsker på akvakultur, et kontroversielt tema, særlig når det handler om oppdrettslaks.

- Jeg ser de gangene noen uttaler seg om akvakultur, blir det en voldsom storm av folk som er uenig, og inntrykket mitt er at debatten om forskningsresultater er mye mer polarisert enn før med lite rom for nyanser, sier hun.

NTNU-forskeren trekker fram det hun mener er en myte: Mye bruk av antibiotika som du kan få i deg hvis du spiser oppdrettslaks i Norge.

- Slik jeg har forstått det, har det aldri blitt funnet antibiotika i oppdrettslaks i Norge. Under én prosent av Norges forbruk av antibiotika går til laksenæringa, mens en stor andel går til kjøtt- og melkeproduksjon. Folk er mye mindre skeptisk til mulig forekomst av antibiotika i kjøtt enda forbruket altså er mye større der, sier Kjørsvik.

Intervjuer hun har sett av ungdom som oppgir at sosiale medier er den viktigste nyhetskilden deres, gjør henne betenkt. Da forsvinner mye av kvalitetskontrollen. I tillegg stusser hun over hvordan noe forskning går rett hjem hos folk mens annen forskning blir mistrodd.

- Klimaskeptikerne mener det motsatte av det et overveldende antall forskere mener. Da er man skeptisk, samtidig som man ikke betviler den forskningen de samme miljøene gjør, for eksempel når det gjelder romforskning. Da stoler de på forskerne, sier hun.

Strenge krav til dokumentasjon

Kjørsvik ser ikke bort fra at mediene sin dekning av forskningsresultater også av og til kan komme uheldig ut.

- En forsker skal forklare hele sammenhengen og vise til komplekse forhold. Da kan nok vanlige journalisters artikler virke forenklende og framstille resultatene på en feil måte.

At det har eksistert eksempler på at interessegrupper har betalt for forskning, for eksempel tobakksindustrien, kan være en grunn til at folk er skeptiske til forskeres troverdighet, mener hun.

- Jeg opplever at vi forskere blir møtt med stadig flere krav til dokumentasjon når vi skal publisere i anerkjente tidsskrifter. Vi må legge ved filer med bakgrunnsdata slik at forskingen kan etterprøves. Det skaper mer arbeid for oss, men sikrer økt troverdighet, sier Elin Kjørsvik.

- Ønskelig med mer tillit

Mange er altså skeptiske til forskningsresultatene og sier seg enig i påstanden om at de ofte er kjøpt eller betalt av industri eller myndigheter. Hva kan man gjøre med denne mistilliten? Spørsmålet går til sosiolog Arve Hjelseth:

- Kommunikasjon er en god ting, og dem du får til å kommunisere med, kan nok justere sitt standpunkt. Men jeg tror altså dette er uttrykk for generell økende mistillit mellom ulike eliter og deler av befolkningen. Selv om forskerne mener deres kunnskap har en egen status fordi den er vitenskapelig, så fremtrer det ikke slik for folk flest. Men det er klart: Det hadde vært ønskelig at folk hadde tillit til det som er uavhengig forskning sier Hjelseth.