Hun bidro enormt, han fikk nobelpris

- Historisk sett er det de etablerte forskerne som har fått mest anerkjennelse. Mange kvinner utførte viktig forskning, men de kom ofte i skyggen av sine mannlige kolleger, sier Annette Lykknes, som er professor i kjemididaktikk.

Til høsten gir hun ut boka « Women in their Element: Selected Women´s Contributions to the Periodic System» sammen med medredaktør Birgitte Van Tiggelen. Der blir leserne kjent med kvinner som oppdaget grunnstoff og fant ut hvilke egenskaper de hadde. Og som jobbet med å få plassert dem på rette plass i periodesystemet.

Med boka ønsker Lykknes og Van Tiggelen også å vise hvor komplekst og omfattende vitenskapelig arbeid ofte er.

LES OGSÅ: Kjemikernes bibel er 150 år

Mendelejev blir regnet for å være grunnleggeren av Det periodiske system, som i år feirer 150 år. Men en hær av mindre kjente kvinner og menn har levert sentrale bidrag som i dag gjør at vi har kunnskaper om periodesystemet og de 118 grunnstoffene. Her er et knippe av dem:

Julia Lermontova

- Allerede på Mendelejevs tid fikk Lermontova, muligens utfordret av ham selv, i oppgave å separere de grunnstoffene som kalles platinametallene. De hadde lignende egenskaper og veldig like atomvekter, så det var vanskelig å plassere dem i riktig rekkefølge i periodesystemet. Det var et krevende arbeid som hun sto bak, og et første skritt for å kunne bestemme rekkefølgen, forteller Lykknes.

Lermontova var en av de første kvinnene i verden som tok doktorgrad i kjemi i 1874.

Ida Noddack

I 1925 oppdaget det tyske ekteparet Ida og Walter Noddack grunnstoffet rhenium.

- De brukte periodesystemet som et kart og lette i malmer for å påvise to grunnstoffer som Mendelejev hadde forutsett eksistensen av, nemlig de såkalte «eka-manganene». Dette er grunnstoff nummer 43 og 75. Ekteparet Noddack kalte dem rhenium og masurium. Igjen lå det et krevende analytisk-kjemisk arbeid bak. De greide aldri å gjenskape bevisene for at masurium fantes. De fikk anerkjennelse for at de fant rhenium, men kritikk for at de insisterte på å ha oppdaget masurium uten å skaffe bevis for det.

Lykknes forteller at Ida Noddack egentlig jobbet i kjemisk industri. Da hun traff mannen sin, sa hun opp jobben og brukte på frivillig basis et år på litteraturstudium. Da hun giftet seg, kunne hun ikke søke på jobber. På denne tida i Tyskland var det ikke tillatt for gifte kvinner å jobbe.

Likevel fikk hun mange muligheter. Hun jobbet tett med sin ektemann og kollegene, fikk tilgang til laboratorium og utstyr.

- Nesten hele livet hadde hun ulønnet stilling. Hun fikk aldri den statusen som ektemannen hadde, og som noen andre kvinner oppnådde, sier hun.

Ida Noddack ble latterliggjort da hun i 1934 påstod at atomkjerner kunne spaltes til mindre kjerner, det som i dag kalles kjernefysisk fisjon.

LES OGSÅ: Andelen kvinnelige professorer øker

LES OGSÅ: Likestilling ved akademia: Den usynlige motbakken

Lise Meitner

Fysikeren Meitner jobbet i et laboratorium i Berlin. Fordi hun var kvinne fikk hun ikke vise seg offentlig og brukte en annen inngang enn de andre. Etter hvert skjedde det endringer, forteller Lykknes. Hun fikk en mer offisiell status, ble fast medlem i staben og utnevnt til professor. De var et team som drev radioaktiv forskning og oppdaget grunnstoffet protactinium i 1918, og hun jobbet tett med sin kjemikerkollega Otto Hahn.

1 1938 fant Meitner og Hahn ut at atomkjernene faktisk kunne dele seg. Det var dette Ida Noddack noen år tidligere hadde foreslått rent prinsipielt, men blitt ledd av.

Otto Hahn gjorde kjemiske undersøkelser og fant tegn til at barium kunne ha blitt dannet fra uran, altså at urankjernen hadde blitt splittet. Han trengte imidlertid å få gjort fysiske utregninger og fikk hjelp av Meitner, som da befant seg i Sverige som akademisk flyktning. Hun utledet det teoretiske grunnlaget for fisjon, som gjorde Hahn sikker på hva han hadde funnet. Siden hun var jøde, kunne de ikke publisere sammen.

- Da han fikk nobelprisen i kjemi i 1945, er det utrolig at han ikke gjorde sitt for å dele prisen, og ære alle dem som hadde vært med og bidra, sier Lykknes.

Hersketeknikker

Hun mener mange av de kvinnelige forskerne ble oversett eller ikke tatt seriøst.

- Da Lise Meitner måtte flykte til Sverige under den andre verdenskrig, var hun en anerkjent forsker. Men det ble vanskeligere for henne i Sverige. Hun ble møtt av en mannlig kollega, som hindret henne å få tilgang til det utstyret hun trengte. Hun ble totalt oversett av forskningsmiljøet på grunn av en mann som ville mele sin egen kake.

Lykknes sier at Meitner fikk anerkjennelse i kretsene som drev med radioaktivitetsforskning, men fikk på langt nær samme ikoniske status som Marie Curie.

- Det som er problemet med kvinnene rundt Marie Curie, er at alle de andre kommer i skyggen av den store stjerna. Men det var veldig mange andre kvinner tilknyttet dette forskningsmiljøet, både i Paris og i andre byer. Det er lett at man heroiserer etablerte kvinner og menn, men overser fotarbeiderne, konstaterer Annette Lykknes.

Artikkel i Nature

Lykknes er professor i kjemididaktikk ved Institutt for lærerutdanning. Da Nature skulle gi ut et spesialnummer om periodesystemet ble Lykknes og Birgitte Van Tiggelen bedt om å skrive en artikkel om kvinnene bak periodesystemet. I januar ble artikkelen « Celebrate the women behind the periodoc table» publisert.

- Det var en kjempestor ære. Det er flott at de ville framheve disse kvinnene og at tidsskriftet vil bruke vår fagekspertise på vitenskapshistorie, som er viktig for å forstå naturvitenskapen, sier Annette Lykknes.

LES OGSÅ: Kvinner starter senere med vitenskapelig produksjon

LES OGSÅ: Noen tanker fra en voksen mann i akademia i anledning kvinnedagen.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.