Panelet besto av NTNU-rektor Gunnar Bovim (f.v.), professor Anders Hamsten fra Karolinska institutet, nobelprisvinner Edvard Moser, debattleder Karen Bojs, nobelprisvinner May-Britt Moser, direktør Arvid Hallén i Forskningsrådet og Staffan Normark fra The Royal Swedish Academy of Science.KRISTOFFER FURBERG
Debattleder Karin Bojs er æresdoktor ved Stockholms universitet og tidligere vitenskapsredaktør i Dagens nyheter.KRISTOFFER FURBERG
Seansen i ambassaden var delt opp i to akter. Før det ble debatt om hvordan de skandinaviske landene skal hevde seg i vitenskapen, fortalte ekteparet Moser om sin vei til suksessen. Til venstre er debattleder Karin Bojs.KRISTOFFER FURBERG
May-Britt Moser og direktør Arvid Hallén i Forskningsrådet.KRISTOFFER FURBERG
Norges ambassadør til Sverige, Kai Eide, var stolt over å ha nobelprisvinnerne på besøk. I bakgrunn er May-Britt Moser.KRISTOFFER FURBERG
- Jeg vil gjerne gjøre publikum oppmerksom på at dette er første gangen på fjorten år at skandinaver vinner en av disse vitenskapsprisene. De som sitter her kommer fra ikke-akademiske hjem i den norske utkanten, og de har kommet hit. Vi skal virkelig lytte til deres erfaringer og oppfatninger om dette emnet.
Denne sterke oppfordringen kom fra mangeårig vitenskapsredaktør i Dagens Nyheter, nå frittstående vitenskapsjournalist Karin Bojs, som mandag ettermiddag modererte en debatt over følgende spørsmål:
«Hvordan kan fremtidig skandinavisk forskning være attraktiv og sterk i en stadig hardere internasjonal konkurranse?»
Debatten ble arrangert Den norske ambassaden i Stockholm. Foruten nobelprisvinnerne fra NTNU, deltok direktør for Norges Forskningsråd, Arvid Hallen, NTNU-rektor Gunnar Bovim, viserektor Anders Hamsten ved Karolinska Institutet og Staffan Normark ved Kungliga Svenska Vetenskapsakademien.
Bojs startet friskt med å bore i Mosernes barndom.
- Denne prisen er fantastisk, men vi er ikke fornøyd. Vi vil ha mer! Og vi vil vite hvordan vi kan få det. La oss starte med deres tidlige barndom. Hvor kom vitenskapen inn?
Edvard Moser: - Jeg ville bli forsker, jeg hadde alltid ønsket det. Jeg trodde det måtte bli noe om dinosaurer, det eneste jeg visste som hadde med vitenskap å gjøre. Så var jeg også interessert i geologi.
May-Britt Moser: - Alle barn er født med stjerner i øynene, med nysgjerrighet og vitebegjærlighet. Den må ikke skolen ødelegge. Det kan skje på så mange vis.
Moserne vil videre, men ble holdt tilbake av Bojs, som boret videre inn i hva som var drivkraften i unge år.
Edvard: For meg var bøker viktig. Jeg leste masse, alt mulig. Og museer. Særlig naturvitenskapsmuseet i Frankfurt, der fantes en flott dinosauravdeling. Det var der min interesse for geologi generelt, og dinosaurer spesielt, oppsto.
- Jeg overbeviste ham om at psykologi var det man skulle studere, for jeg har alltid vært opptatt av hvorfor barn og dyr tenker og gjør som de gjør, sa May-Britt Moser.
Men psykologi var ikke nok, de ville inn i hjernen og se hva det var der som la føringer. De hørte om noe som het ”neuro science”.
Så dro de til England, med små barn i bagasjen. Hvordan gikk det? undret debattlederen.
- Det gikk, svarte May-Britt.
- Vi tok i mot hjelp av dem som kunne og ville gi. Familie kom til England og passet barn, veiledere var fleksible med at vi tok barn med på jobb, la hun til.
Så kom spørsmålet til hva man gjør med ”de flinke barna.” Her åpenbarte seg tilløp til uenighet nobelprisvinnerne i mellom.
Edvard: - Det jeg savnet, var differensiering. Jeg måtte gjøre det samme som alle de andre, selv om jeg var langt foran. Om jeg hadde levd i dag, tror jeg at jeg ville dratt fordel av det.
May-Britt: - Vi behøver ikke stratifisering, men ressurspersoner, som professor emeriti, kunne engasjere seg i skoleverket, tilføre intellektuelle ressurser. Vi trenger lærere med stjerner i øynene.
Edvard: - Jeg argumenterer for stratifisering innenfor hver enkelt skole, særlig innen matematikk og naturfagene, for der er det så store forskjeller.
Så hoppet debattlederen 25 år fram i tid, og spurte hva prisvinnerne selv ser etter hos unge forskere.
Edvard: - Hva vi ser etter hos folk som vi ønsker skal jobbe hos oss? At de er gode i laboratoriet, og at de er hyggelige folk. Og to ting til: At man har satt seg langsiktige mål, og at man vet hvert skritt for å komme seg dit.
Han sa også at en av de tingene han satte stor pris på å høre under gårsdagens mottakelse var at folk sa at de to, ved siden av å ha gjort noe bra, også er trivelige mennesker.
- Når det gjelder publisering: Fokuser på få, eksklusive tidsskrift, og ikke publiser før alle resultater er klare. Sånn sett ville vi mislyktes om man skal følge vanlige publiseringsmålestokker. Jeg kan vel si at jeg ikke har høye tanker om vårt publiseringssystem, med vekt på tellekanter, sa han.
Bojs til paneldeltakerne: Hva har dere lært av å høre på Moserne?
Staffan Nordmark: - Jeg lærte at man kan gjøre store ting på små plasser. Så lenge man har et nettverk, og stålvilje.
Arvid Hallen: - Du kommer ikke utenom at det handler om folk. Du må ha en sterk vilje, en robust visjon, og du behøver de rette folkene omkring deg.
Anders Hamsten: - Jeg lærte at man må ha en sterk visjon, være modig og lytte til sin indre stemme.
Gunnar Bovim: - Jeg lærte at man må bruke tid på å velge de rette folkene og gi dem fasiliteter.
May-Britt: - Vi har fått så mye hjelp, og vi har fått penger. Selv da vi ble et fremragende forskningssenter, var vi ganske unge, og de pengene vi fikk var ingen selvfølge, og de som kom ekstremt viktige.
Hallen: Forskningsrådet må være mer generøs overfor de beste. At man utvider fra tre- til tiårsperspektiv også av den største betydning.
Bovim: - Når vi planlegger nye forskningsprosjekt vet vi ikke hvem som lykkes. Det er viktig at universiteter støtter og finansierer også forskere og grupper av forskere som ikke lykkes på det viset vi ser her. Vi har ikke alle svar når vi velger hvem vi vil satse på, og vi må vite det. Det skal være rom for ikke å lykkes.
Edvard: - Ved Kavli-instituttet anstrenger vi oss for å få de beste forskerne i verden hit, det betyr mye.
Bovim: - Det må alltid være en del av et universitets forskningsstrategi å støtte kvalitet, fullstendig uavhengig av hvorvidt det de aktuelle forskerne holder på med ligger innenfor en vedtatt forskningsstrategi eller tematisk satsingsområde. Dette var alltid en del av NTNUs forskningsstrategi.
- Papirarbeidet dreper forskning
May-Britt: - Hva jeg frykter dreper forskning, er alt papirarbeidet. Man må kunne stole på folk, ikke kreve rapportering av alt. En fordel ved Kavli-instituttet er at vi slipper den ekstensive rapporteringen som kreves for eksempel når man forsker for EU-midler. For ikke å snakke om at man ved NTNU driver med stemplingsur!
Her hevet May-Britt Moser armene over hodet og rister dem i avmektighet.
Edvard: - Jeg er absolutt ikke i mot regulering, men det er tidsforsinkelsen som er ødeleggende, at man må vente for å få lov til å utføre for eksempel et laboratorieforsøk.
Verdien av åpenhet
May-Britt: - Full åpenhet er viktig. Journalister skal slippe til inn i alle dyreforsøk, for eksempel. Men vi burde få slippe alt papirarbeidet.
Hallen: - Jeg må berømme Moserne for åpenheten deres, omkring dyreforsøk som på andre områder. Omgivelsene vet at de setter de høyeste standarder, også på det etiske feltet.
Edvard: - Jeg tenker som sagt ikke høye tanker om tellekantsystemet.
Hallen: - Å telle publiseringer er ikke nok.
Bovim: - Ingen god leder lar tellekantene telle alene.
