- Norge var på mange måter et dumt land å okkupere, sier Frøland.
UA møter NTNU-professoren på kontoret hans ved Institutt for historiske studier på Dragvoll. Foranledningen er at nå er det i gang, det store nasjonale prosjektet: «I en verden av total krig: Norge 1939-1945».
Prosjektet blir ledet av Universitetet i Tromsø i samarbeid med NTNU, Narvik-senteret og Institutt for forsvarsstudier. Forskningsrådet har lagt 20 millioner kroner på bordet for å finansiere det femårige prosjektet.
Hitlers planer for Norge kostet
Forskningsprosjektet favner bredt, og skal forske på alt fra stormaktenes geostrategi og alliansepolitikk til krigføringen og okkupasjonen. Sentralt står forholdet mellom okkupasjonsregime og det okkuperte samfunnet. Og ikke minst skal det forskes på hverdagsliv og minoriteter i nord, og etterkrigstidas erindring av krig og okkupasjon. Alt dette med Nordkalotten som utkikkssted.
Hans Otto Frøland skal forske på de økonomiske konsekvensene for Norge av å være under tysk okkupasjon. Som eneste land okkupert av Tyskland, ble Norge tilført flere midler enn det landet ga fra seg. Etterkrigstidas oppfatning av at en hensynsløs okkupant stjal ressurser fra landet, stemmer altså ikke helt.
- Norge ble hensynsløst utnyttet, men ikke så ille som datida ville ha det til. Etter krigen ble det lagt vekt på alle årsverk som gikk tapt og alt som ble ødelagt, mens ressursflyten til Norge fra Tyskland ble oversett, sier Frøland.
Og her kommer vi tilbake til innledningsreplikken. Norge var et dumt land å okkupere. Hans Otto Frøland opplyser at vi i 1940 var et av de mest importavhengige landene i Europa. Da Tyskland okkuperte Norge, falt importen bort. Blant annet importerte Norge 75 prosent av kullforbruket sitt fra Storbritannia. Dette måtte nå Tyskland levere for å få landet til å henge sammen. Det samme gjelder korn.
Den tolldeklarerte handelen viser at Tyskland førte flere varer inn i Norge enn omvendt, målt i verdi.
- Dette henger sammen med Hitlers store planer for Norge: Festung Norwegen, utvidelse av jernbanen nordover, forlengelse av dagens E6 til Kirkenes, i tillegg til bygging av flyplasser og industri. Alt dette krevde ressurser som i stor grad ble finansiert over tyske regnskaper, forteller NTNU-professoren.
LES OGSÅ: Hun forteller hvordan de tvangsevakuerte ble tatt imot
LES OGSÅ: Forskerne ska se på krigen med nytt blikk
Stort behov for arbeidskraft
Sement, armeringsjern, stål. Byggeaktiviteten var kjempedyr. Norge hadde ikke jern- og stålverk til å levere de nødvendige materialene. Ifølge Frøland hadde Norge 3-4 sementfabrikker i 1940. Behovet for sement var enormt. 60 prosent av sementen måtte hentes utenfra.
- Nesten 400 tyske selskaper kom til Norge for å stå for byggeaktiviteten. Denne ble i stor grad betalt fra Tyskland over tyske budsjetter. Noen av ressursene tok Tyskland fra andre okkuperte land og brukte dem i Norge, sier historikeren.
Den voldsomme byggevirksomheten skapte et stort behov for arbeidskraft. Tvangsarbeid ble løsningen: Cirka 90 000 sovjetiske krigsfanger måtte utføre tvangsarbeid, flere tusen jugoslaver og polakker likeså. Særlig jugoslavene ble behandlet så dårlig at dødsraten nærmet seg 70 prosent i en periode. Wehrmacht fratok derfor SS kontrollen over dem. Tyskerne var i beit for arbeidskraft, så de så seg ikke tjent med å ta livet av tvangsarbeiderne.
Kanskje så mange som 60 000 sivile nordmenn ble tvangsutskrevet. Arbeidere fra 21 land ble hentet til Norge for å arbeide, og her var det ulike grader av tvang. Tallene er usikre, forteller Frøland, men et stort antall utlendinger ble fraktet til Norge for å jobbe. De utgjorde omtrent ti prosent av arbeidsstyrken i landet.
Hva krigen kostet Norge
- Veldig mye av det som ble bygd under krigen, ble bygd av utlendinger, sånn som Nordlandsbanen, E6, Dora, forsvarsanlegg, flyplasser, kraftverk og industrianlegg. Og denne infrastrukturen ble tatt i bruk etter krigen. Verken tilførselen av arbeidskraft eller materielle ressurser tok myndighetene hensyn til da Norge krevde krigserstatning fra Tyskland, sier han.
Ifølge Frøland var regnestykket satt opp for å få mest mulig erstatning og det forutsatte at tysk aktivitet ble finansiert av okkupasjonskontoen i Norges Bank.
- Med utgangspunkt i at en okkupant i henhold til krigens folkerett kan pålegge den okkuperte å betale for okkupasjonen, skal jeg prøve å komme nærmere et kvalifisert svar på hva krigen kostet Norge, sier han.
Historikeren har en kronglete vei foran seg. Wehrmachts krigsbudsjett var hemmelig i samtida og ble sannsynligvis ødelagt før Tyskland kapitulerte.
- Jeg greier derfor ikke å gi et presist svar, men vil kunne korrigere det regnestykket som sosialøkonomene Odd Aukrust og Petter Jakob Bjerve presenterte i 1945, sier han.
Mest dramatisk i nord
I tillegg til egen forskning leder også Hans Otto Frøland ei arbeidsgruppe som ser på det samlede okkupasjonsregimet. Hvordan utøvde de ulike tyske institusjoner makt og hvor vellykket var maktutøvelsen?
Forskningsprosjektet «I en verden av total krig: Norge 1939-1945» omhandler hele landet, men har Nordkalotten som utkikkssted. Hans Otto Frøland forklarer dette med at det var i nord okkupasjonsmakta var sterkest representert, både målt i soldater, i byggeaktivitet og i krigshandlinger. Konvoitrafikken til Murmansk gikk kontinuerlig langs kysten. Hvis vi ser bort fra det tyske felttoget i 1940, var det her kamphandlingene fant sted.
- Tenk bare på dramaet knyttet til nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms, som Hitler beordret etter at den tyske Lapplandsarmeen hadde forlatt Finland i 1944. Etter at USA kom med i krigen, var Hitler i lang tid overbevist om at de vestallierte ville besette Norge etter først å ha tatt kontroll over Nord- Norge. Han kalte i 1942 Norge for krigens skjebneområde, forteller Frøland.
Han tilføyer:
- Denne nordfronten har fått relativt liten oppmerksomhet og ved å ta utkikksstedet som utgangspunkt, håper vi å kunne presentere nye perspektiver på andre verdenskrigs historie i Norge. Vi vet for eksempel lite hva og hvordan de sovjetiske lederne tenkte. De var interessert i Svalbard, men ellers vet vi lite om Nordkalotten og Nord-Norge i det storpolitiske spillet både før og etter 9. april 1940.
En egen arbeidsgruppe skal se nærmere på «Hverdagsliv og minoriteter i nord». Forholdet mellom tyske soldater og sivilbefolkning, det å bo i grenseland og forholdet mellom tyskere og den samiske og kvenske minoritetsbefolkninga er tema for gruppa.
