Med Moser på museum

I dag torsdag åpner Det medisinske fakultet og St Olavs hospital en permanent utstilling i ander etasje i Kunnskapssenteret. Mosernes liv og levnet har altså havnet på museum, og det innen de knapt har rukket å fylle femti.

Når mennesker blir museumsgjenstander er det gjerne et klart tegn på at livet er levd ferdig. I takt med at et fint støvlag legger seg på utstillingsmontrene, mister livene de parafraserer aktualitet.

UA tok turen innom Edvard Moser en ettermiddag to dager før, for å sjekke om støvet har lagt seg. Vi tenkte å spørre hvordan det kjennes å være museumsgjenstand, men kom aldri riktig dit.

Ved inngangen til intervjuet har museumsgjenstanden slengt føttene med de røde Converseskoene på skrivebordet. Samtlige 5 (vi telte) PC-skjermer rundt om på bordet og i vinduskarmen hadde gått i svart. Så langt lå forholdet godt til rette for en tilbakeskuende samtale.

Slik ble det ikke.

Norsk smålighet

- Hva er det som provoserer deg?

- Hm? Jeg tror du må presiserer spørsmålet, om du vil ha et vettugt svar.

- La oss snevre det inn til politikk. Jeg vet du ikke er veldig glad i slike spørsmål, likevel.

- Jeg har ikke noe problem om å gi uttrykk for politiske synspunkter. At vi ga inviterte til den palestinske forskeren Mohammad Herzallah til den første nordiske konferansen om hjerneforskning i Trondheim i vår, er ett uttrykk for det. Om det er noe nå for tida som provoserer meg… Da jeg var i Stockholm nylig i forbindelse med tildelingen av årets nobelpris, kom statsminister Stefan Løfven bort til meg og slo av en prat. Jeg benyttet anledningen til å berømme Sverige for at de har tatt imot så mange flyktninger de siste årene. Det er svenskene og tyskerne på våre kanter som gjør det. Som Løfven sa: Om alle tok sin del, blir resultatet bra. Dette er humanisme i praksis, og det står i skarp kontrast til den småligheten en del andre land, Norge inkludert, bedriver. Det opprører meg.

Forskning som risikosport

Dette var intervjuets siste spørsmål. Vi spoler tilbake til begynnelsen.

- Det forslitte spørsmålet: Hva gjør en forsker god?

- Ja, du. Man må gjør noen valg. Man blir ikke verdensledende forsker ved å jobbe førti timers uke. Jeg er ekstremt nøye på hva jeg bruker tiden min til. Så er forskning også en risikosport. Man leter og leter, og noen ganger finner man ingenting. Vi har vært heldige og lett på rett steder i hjernen, til rett tid. Nå har det jo gått så bra de senere årene at jeg begynner å tro at det ikke kan være bare flaks. Men hell er helt klart i bildet.

- Når er du lykkelig?

- Hm? Sånt går jeg ikke rundt og tenker på. Det måtte i så fall være når UA spør. Lykke… Det er vel når man forstår litt mer. Hver dag litt til, og så litt, og så litt. Det er det som driver meg, den indre motivasjonen i å være i en situasjon hvor man forstår.

Er der noen gode forskere her?

- Hva gjør en forsker god?

- Det følger litt av det foregående. Å bryte de store spørsmålene opp i mange små, håndterbare spørsmål, som kan gjøres til testbare hypoteser.

- Fins det mange gode forskere ved NTNU? Jeg skjønner du er programforpliktet til å si ja, men…

- Det skulle tatt seg ut om jeg sa nei – ’NTNU har ingen gode forskere’! Men svaret er ja.

- Kunne det vært flere?

- Sikkert. NTNU har forpliktelser som breddeuniversitet, men jeg synes ledelsen gjør mye bra for å hente inn de beste forskerne. Så er det jo også mange miljøer hvor det ikke er særlig til aktivitet.

- Hva går feil når forskningskvaliteten ikke blir bra nok?

- Det kan være så mangt. Men det er uhyre viktig å være selektiv med hensyn til ansettelser. Her har vi et problem i Norden, med at man bedriver innavl. Det er for mange tilfeller hvor studenter får jobb der de ble utdannet. Det er jo sånn at ledere har en tendens til å ansette folk som likner en selv. Dermed risikerer forskningsledere å ansette ulike versjoner av seg selv.

Helheten større enn summen av delene

- Når du og May-Britt ansetter folk, er det de mentale hestekreftene som gjelder alene, eller spiller også komplementære egenskaper inn?

- Begge deler. Vi er opptatt av å sette sammen kollektiv av forskere som er større enn summen av hver enkelt. Derfor er det en lettelse at vi i større grad kan ansette folk ved kallelse enn ved å gå gjennom den vanlige utlysningsmølla.

- Hva gjør et forskningsinstitutt godt?

- En interessant modell er Max Planck-instituttet, som organiseres etter tre prinsipper. En: Et fåtall stillinger, ansett bare folk som er verdensledende innen sine felt. To: Svært god finansiering, som gjør det mulig å kjøre forskningsprosjekt over tid uten å måtte publisere veldig ofte. Tre: Ingen undervisning, og minimalt med administrasjon. Slike institutter fins ikke i Norge. Men når man ikke kan ha Max Planck-institutter her til lands, har NTNU-ledelsen ordnet det slik at May-Britt og jeg har det minst like bra som om vi var et slikt institutt.

- Hva er det å si om framtida ved Kavli-senteret?

- At vi vokser. Vi jobber aktivt for å få på plass en ny forskergruppe som skal ha koplingen mellom våre funn og Alzheimers problematikken som primærområde. Så må du få med at det er mange meget dyktige folk her. Vi er et kollektiv. Om alle tar sin del blir resultatet meget bra.