Økonomisk press fører til «akademisk prostitusjon»

I den tredje delrapporten i prosjektet «Research Integrity in Norway» (Rino) kommer det frem at publiseringspress og konkurranse bekymrer norske forskere når det gjelder de etiske sidene ved forskning.

Rapporten tar for seg den kvalitative delen av Rino-studien, og det kommer blant annet frem at en del yngre deltakere i undersøkelsen opplever at behovet for å få økonomisk støtte kan gå på bekostning av egentlige forskningsinteresser. Dette omtales, ifølge rapporten om enn noe spøkefullt, som «akademisk prostitusjon».

«Jeg har over tid erfart en ledelse som bare anerkjenner og fremmer det å skaffe eksterne forskningsmidler. Det skaper dårlig forskningskultur, merker jeg. Det har preget meg personlig på mange måter, men jeg merker det også på kollegaer som for eksempel sier at de vil ikke forfølge eller skrive om noe de egentlig brenner for, fordi det ikke er startegisk lurt» sier en professor ved et av de «gamle» universitetene som har blitt intervjuet i undersøkelsen.

I den første delen av studien kom det frem at bare åtte prosent av norske forskere mener de har god kjennskap til hva de skulle gjøre dersom de oppdaget at kollegaen drev med forskningsfusk. Del to avdekket at fire av ti forskere sier de har gjort noe som faller inn under begrepet diskutabel forskningspraksis, slik som for eksempel gaveforfatterskap.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Her kan du lese ytringen « Merkverdig spørreundersøkelse om forskningsetikk», samt svaret fra prosjektlederen på kritikken av undersøkelsen.

Følger pengene

I tredje delrapporten oppsummerer forskerne bak studien med at opplevelsen av at systematiske forhold som publiseringspress og konkurranse om midler kan ha en negativ effekt på forskningsintegritet, samt at dette kan bidra til at diskutable praksiser forekommer.

«Det strukturelle problemet er jo at det er en del forskningsspørsmål som rett og slett ikke blir fulgt opp, enten fordi folk vrir seg vekk fra det eller fordi at de som faktisk velger å jobbe med dem ikke får penger så de blir selektert ut» sier en annen professor ved samme universitet.

I den kvalitative delen av prosjektet har gjengen bak Rino intervjuet personer ved et «gammelt» universitet og et «ungt» universitet, samt personer fra to forskjellige forskningsinstitutter med forskjellig faglig profil. I tillegg til de individuelle intervjuene har det også blitt foretatt intervjuer i fokusgrupper - en for hver av universitetene og en felles gruppe for forskningsinstituttene.

Prosjektet har også begrenset studien til de naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fagfeltene. I tillegg har de også tatt inn kommentarer fra spørreundersøkelsen som tidligere er blitt presentert.

Presset for å få publiseringspoeng gir seg blant annet utslag i medforfatterskap, skal en tro en av de ansatte ved det «unge» universitetet:

«Ja, jeg tenker jo sånn, det med gjesteforfatterskap [medforfatterskap] og, at instituttleder eller dekan sier 'jasså, du har ingen publikasjoner i 2018, hvorfor? Hva har du brukt dine 400 timer til?' Ikke sant? Og dermed, så, ja liksom for å få noe, så skriver man navnet sitt på [studentenes arbeid]. Så det, jeg tenker det er den største utfordringen...»

Bekymret for byråkratisering

Rapporten oppsummerer med å si at slik byråkratisering bekymrer mange av deltakerne ettersom «en byråkratisering og formalisering av forskningsetikken gjennom økt kontroll, regulering og sjekklistepreget godkjenning kan gå på bekostning av en bredere diskusjon av forskningsetiske spørsmål».

«Faren med formalisering er at det blir noe du bare skal tikke av...» sier en.

«Jeg vil advare mot formalisering, det blir ofte sånn byråkratisering, A4, krysse av og så videre. Jeg tror det er mye bedre å satse på bevisstgjøring» legger en annen til.

Byråkratiseringen av forskningsetikk var også noe som ofte ble løftet frem som en bekymring blant de som var med i fokusgruppene under undersøkelsen.

Hvordan denne diskusjonen skal foregå løftes frem i rapportens tredje del hvor opplæring i forskningsetikk er tema. Der trekkes det frem som problematisk når ansvaret for kursing legges til administrasjonen eller eksterne konsulenter. Dette gjelder spesielt spørsmål i gråsonen som for eksempel medforfatterskap og kopiering av kildehenvisninger.

LES OGSÅ: - Ønsker ikke gaveforfatterskap ved NTNU

Diskutable praksiser

Blant de mer diskutable forskningsetiske praksisene som omhandles av rapporten trekkes blant annet det å inkludere irrelevante eller unødvendige kildehenvisninger for å øke siteringsfrekvensen til en kollega, et forskningsmiljø eller et tidskrift frem.

Her nevner en av de intervjuede fra forskningsinstituttene at det bare er å forvente at slikt skjer når siteringer legges til grunn for basisbevilgningen. Forfatterne bak rapporten konkluderer med at slike kommentarer antyder at en av årsakene til at slik praksis ikke blir rangert som den mest alvorlige er at den «oppfattes som nesten uunngåelig, grunnet både maktstrukturer og det systemet som gir økonomiske insentiver knyttet til siteringsfrekvenser».

I tillegg trekker de frem et svar fra spørreundersøkelsen som eksempel på at mange føler seg presset til å inkludere henvisninger til tidsskriftet de forsøker å få publisert i.

«...inntrykket mitt er mer at hvis man ikke flittig siterer tidsskriftet man søker å publisere i, blir man raskere feid bort som å være mindre relevant for det aktuelle tidsskriftet...»

Når det gjelder en av de andre gråsone-spørsmålene - medforfatterskap - legges det vekt på at slike avgjørelser ofte er like mye basert på kollegialitet som på bidraget den enkelte medforfatter faktisk har kommet med.

«En kan velge å ikke ta de med, og «holde sin sti ren», eller en kan overinkludere, som blir mer kollegialt» skriver en.

Forfatterne av rapporten konkluderer med at «...både direkte press fra en overordnet, ønske om å pleie sosiale relasjoner og forsøk på å unngå konflikter [kan] være grunner til at diskutable medforfatterskapspraksiser aksepteres».