Forskningsrådet i fritt fall

Det slo ned som en bombe i forsknings-Norge da statsråd Ola Borten Moe den 12. mai i forbindelse med fremlegging av revidert nasjonalbudsjett avsatte styret i Forskningsrådet med umiddelbar virkning, og innsatte et nytt interimsstyre med Kristin Halvorsen som styreleder. Styret har svak vitenskapelig kompetanse, men er satt inn for å rydde opp.

Hvordan i alle dager kan man ende i en situasjon der styret må gå på dagen? Og hvordan skal man fortsette videre? Som vanlig er roten til alt penger – og særlig mangelen på dem.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Forskningsrådet får bevilgning fra alle 15 departementer og med skarpe føringer på bruksområder, og forvalter i overkant av 10 mrd kroner årlig. Bevilgningene fra Kunnskapsdepartementet kommer med færrest føringer og midlene til grunnforsknPing kommer herfra. Naturlig nok kan ikke Forskningsrådet benytte midlene i strid med bevilgende departements krav. Dette lager et lappeteppe som det ikke alltid er lett for Forskningsrådet å tilfredsstille. I tillegg kommer problemet med at statsbudsjettet vedtas på slutten av året, og midlene forventes å bli brukt det påfølgende året. Men å planlegge og iverksette forskningsprogrammer tar lang tid, og midler går ikke ut fra Forskningsrådet før det har mottatt en regning. Det gir en oppsamling av ubrukte midler, og disse såkalte avsetningene er roten til problemet. Forskningsrådet har i et forsøk på å redusere avsetningene og utnytte midlene bedre flyttet midler mellom poster fra ulike departement. Dette er blitt gjort i forståelse med Kunnskapsdepartementet, og Riksrevisjonen har også akseptert dette. I forslaget til statsbudsjett for 2022 fra Solberg-regjerningen står det for eksempel:

«Likviditetsstyring inneber òg at Forskingsrådet mellombels nyttar avsetningar frå andre område og forskingsprogram, for å dekke overforbruk innanfor område og forskingsprogram som er i ein fase som gjer at dei kan bruke meir midlar enn den årlege tildelinga tilseier. På den måten kan Forskingsrådet utnytte dei samla tildelingane best mogleg.»

Formelt krever dette en fullmakt fra Stortinget, og etter mye press har statsråden nå endelig bedt om å få denne fullmakten frem til 2024, se pressemelding. Så dette problemet er ivaretatt de nærmeste årene. Men fullmakten må gjøres permanent, ellers er vi snart tilbake der vi var.

Men problemet med avsatte midler forblir uløst. Som tidligere adm.dir. i Forskningsrådet, Arvid Hallén, skriver i Khrono, er dette et gammelt problem som aldri har funnet sin løsning. Etter min mening er dette et kunstig og på mange måter et meningsløst problem. Det har ikke noe med bevilgningenes størrelse å gjøre, men krever politisk vilje. Ingen partier går klar her, men det politiske Norge mangler tydeligvis vilje til å løse problemet. Sverige og Danmark har ikke dette problemet, så umulig er det ikke. Kanskje løsningen som Gunnar Bovim foreslår i Khrono om å sette midlene på en konto utenfor Forskningsrådet er en vei fremover. Min bror Lars Holden, styreleder for Forskningsinstituttenes fellesarena, har presentert en annen løsning i Khrono. Det viktigste er at dette problemet finner en løsning nå.

Det er dessverre nødvendig å prøve å forstå hvorfor og hvordan krisen oppstod. Dette krever en grundig granskning for å forhindre at dette skjer igjen. Siden saken er i stadig utvikling, er det vanskelig å konkludere ennå.

KPMG kan gi råd om hvordan man best kan handle fremover, men en granskning av hvordan vi kom hit krever annen kompetanse. Rapporten fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) var den utløsende årsak, men en prosedyre som er allment kjent og stilltiende akseptert av alle parter, kan ikke være hovedårsaken til dagens situasjon. Et større problem størrelsen på de avsetningene som på sitt meste var 4 mrd. kroner. I perioden 2017–2021 vedtok Stortinget en rekke engangskutt som totalt utgjorde 1,7 mrd. kroner. Samtidig ba departementet Forskningsrådet om å opprettholde tildelingsnivået. Dette er selvsagt umulig å gjøre det om man vet at avsatte midler allerede er bevilget – det er ikke «frie midler».

Ikke desto mindre sies det i Statsbudsjettet for 2017 at «Forskingsrådet kan likevel i 2017 legge opp til aktivitet med utgangspunkt i at kuttet på 300 mill. kroner vil bli reversert i 2018.» Videre i tildelingsbrevet for 2020 heter det: «Som en ettårig reduksjon, blir det i 2020 trukket ut 400 mill. kroner på denne posten (POST 53) for å få ned Forskningsrådets avsetninger. Den ettårige reduksjonen skal ikke føre til redusert aktivitet, og Forskningsrådet skal fortsette å lyse ut midler i tråd med sine planer.» (Se artikkel av Eva Tønnessen i Khrono.)

Daværende adm.dir. John-Arne Røttingen skrev i brev til Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget i oktober 2021 at «Siden det er forutsetningen at disse ettårige reduksjoner ikke skal føre til redusert aktivitet, og Forskningsrådet fortsatt skal lyse ut midler som om det ikke var reduksjoner i bevilgningene, må dette oppfattes som et lån fra Forskningsrådets budsjetter.»

Så situasjonen er at når departementet vet at avsatte midler allerede er bevilget, forstår Forskningsrådet dette som at bevilgningene skal returnere til normalt samt at kuttet erstattes. Det er en logisk om enn noe naiv antagelse – min erfaring er at når midler blir kuttet, kommer de aldri tilbake.

I en interessant artikkel i Klassekampen 20. mai sier ekspedisjonssjef Anne Line Wold i Kunnskapsdepartementet «Neste år er bevilgningen tilbake på samme nivå som året før. Man får altså ikke tilbake beløpet som ble kuttet på toppen av dette.» Og videre «Hvis Forskningsrådet var usikre på hvordan formuleringene i statsbudsjettet og departementenes tildelingsbrev skulle forstås, burde de ha oppklart dette med Kunnskapsdepartementet.»

Det er sjelden man ser en så kontant ansvarsfraskrivelse. Det forventes vel at departementet også følger med på Forskningsrådets handlinger. Denne prosessen må granskes av Stortinget.

Riksrevisjonens aksept av dette må også granskes.

Så her står vi. I den første rapporten fra KPMG gjengitt i Khrono beskrives en svært alvorlig situasjon der Forskningsrådet ligger an til å gå med et underskudd på 275 mill. kr. ved utgangen av året, og dette kan vokse opp mot 1,9 mrd. kr. ved utgangen av 2023 om ikke spesielle tiltak iverksettes. I tillegg har Forskningsrådet innvilget prosjekter uten dekning innenfor budsjett, og dette har konsekvenser også for de neste årene. KPMG gir tre alternativer

1. Tilføring av midler (økte inntekter og/eller lån/driftskreditt)

2. Stoppe nye utlysninger og/eller utsette oppstart av nye prosjekter

3. Kutte i og utsette/forskyve pågående prosjekter

Det første alternativet er utelukket av departementet, og dermed gjenstår alternativ 2 og 3.

Foreløpig har Forskningsrådet vedtatt å stå ved allerede inngåtte kontrakter, men det blir ingen FRIPRO-midler i 2023. Mange forskerkarrierer kommer på vent eller blir avbrutt, og samfunnet mister mange nye forskningsresultater. Alt arbeidet vi har hatt med å utarbeide søknader i år var bare bortkastet. Det gjenstår å se hva som skjer med SFF-tildelingen som er planlagt like over sommeren og som er et resultat av mange års forberedelser. Jeg har tidligere kritisert Forskningsrådet i UA for svake tildelingsrutiner. Det blir desto viktigere å ha gode prosedyrer når det nå blir enda hardere kamp om midlene.

I tillegg har vi RES-EU tildelingene. Dette er en rettighetsbasert ytelse, og dermed vanskelig å budsjettere. Men det er et faktum at denne ytelsen er underfinansiert. Forskningsrådet skriver til departementet at «Uten RES-EU kan institutter måtte si i fra seg og/eller slutte å sende EU-søknader fordi de ikke har råd til å vinne dem. Det vil redusere norsk deltakelse i EU-prosjekter betydelig. Styret mener derfor det bør gis et tydelig politisk signal om at RES-EU-ordningen skal videreføres og at man kommer tilbake til finansieringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2023.»

Når Forskningsrådet i styremøtet 9. juni vedtar «at første utbetaling til prosjekter med tildeling i 2022, blir 1. juli 2023», så betyr at det bl.a. at mange yngre forskere plutselig står uten en forventet stilling, og vil finne andre stillinger utenfor forskning.

Situasjonen er totalt uakseptabel for Norge som forskningsnasjon. Edvard og May-Britt Moser, Norges flaggskip i forskning, sier de aldri har aldri sett så stor usikkerhet for fremtiden som nå. Science har omtalt saken. Stortinget må innse alvoret i situasjonen.

Borten Moes kraftfulle handling har nok vekket beundring hos tidligere, nåværende og fremtidige statsråder – det norske systemet som foretrekker konsensus og små skritt, tillater faktisk dramatiske grep. Tilsvarende har handlingen skremt alle offentlige styrer. Ingen sitter sikkert; man kan bli kastet på dagen.

John F. Kennedy brukte flere ganger utsagnet «In the Chinese language, the word "crisis" is composed of two characters, one representing danger and the other, opportunity.» Dette er visstnok ikke riktig i det hele tatt, men er så kraftfullt at det er blitt et godt retorisk grep brukt bl.a. av Al Gore da han mottok Nobels fredspris. Men det er riktig at Forskningsrådet er i sitt livs krise. Om dette gir oss noen muligheter, gjenstår å se. Det er iallfall lettere å se krisen enn mulighetene.