Hva er poenget med en professor?

Rett som det er, blir det utlyst en stilling som professor. Men hvorfor behøver man (eller ønsker man å bli) en professor? Jeg spør, fordi kunnskapssektoren vår ser ut til å ha glemt hva en professor ‘er’ og ‘gjør’; glemt hvorfor vi har behov for professor. Ja, at vi har glemt hva som er poenget med en professor.

Manglende forståelse av hva en professor er:

Manglende differensiering. Enkelte institusjoner skriver om en professors oppgaver at de skal ‘forske, undervise og veilede studenter’. Men disse oppgavene gjør også førsteamanuensiser; de forsker, underviser og veileder studentene. Så hva er forskjellen? Er det samme stilling, eller er de ulike? Noen institusjoner ser ut til å anse dem som like. Dermed fordeler de undervisningstid og forskningstid likt på de to nivåene. Denne mangelen på differensiering illustrerer mangel på kunnskap ettersom en professor og en førsteamanuensis ikke fyller samme rolle. De staves ikke engang likt – noe som burde avsløre ulikhet. 

Hvem leder en professor? Omtrent 27% av alle ansatte i høyere utdannelse er professorer. De blir vanligvis professor når de er 51 år. De er altså voksne, og i fåtall. Disse representerer sektorens toppkompetanse, og professor blir dermed formelt sett den høyeste faglige stillingen man kan oppnå innen høyere utdannelse. En professor har altså ingen over seg – de har allerede den høyeste faglige stillingen man kan oppnå.

Det er sant at en professor er formelt ansatt og har organisatoriske ledere som en rektor eller en dekan. Men det betyr ikke at de har faglige ledere over seg – det ville i tilfelle stride mot selve definisjonen av en professors kompetanse. Dette faktum kan nok være en liten nøtt å knekke for en organisatorisk leder som føler de også er faglige ledere for en professor. Men sannheten er at det er de ikke. De er i beste fall likestilt, det vil si om de selv er professor. Men selv da er de det kun i egenskap av tittel, og da innenfor sitt eget kompetansefelt og ikke innenfor en annens kompetansefelt. Skulle de på tross av dette fortsatt føle de har et slags trumfkort i egenskap av sitt organisatoriske åremål, så ville dette bære vitnesbyrd om mangel på faglig ydmykhet og sviktende forståelse av hva en professor er.

Arbeidsplan og «særlig uavhengig stilling». En tredje sviktende forståelse av hva en professor er, manifesterer seg når det kommer til arbeidstidsplanlegging og forståelse av såkalt tilstedeværelse. Og la det være sagt med en gang, en professor har ikke arbeidstid. Det er fordi professoren har «særlig uavhengig stilling» og formelt sett unntatt omtrent alt av arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. Arbeidstidregelverket passer rett og slett ikke til stillingen ettersom professoren alltid er på jobb, alltid tilstedeværende. Siden professoren styrer egne arbeidstider og selv prioriterer sine oppgaver, står naturligvis ideen om arbeidsplan og 1688 timers fulltidsarbeid definert i excel som opponerende kontrast til stillingens særlige uavhengighet. Arbeidsplanregimet er altså selve kronjuvelen i manglende forståelse av hva en professor er.

En professor er heller ikke å anse som en ansatt som har en fastlagt tilstedeværelse på et kontor. En organisatorisk leder som benytter uttrykket ‘hjemmekontor med fleksibel arbeidstid’ (og ser på det som et slags gode) om en professors arbeidssituasjon har akkurat avslørt to kunnskapshull. Det ene hullet er at de ikke vet hva som skiller ‘avhengig stilling’ fra «særlig uavhengig stilling», og det andre hullet er at de ikke vet hva en professor er. Begge deler er bekymringsverdig i en kunnskapssektor, og ekstra bekymringsverdig når det kommer fra øverste organisatoriske leder.

Så hva ‘er’ en professor? Hva er professorens oppgaver?

Noen vil si at det som differensierer en professor fra en førsteamanuensis er kompetansekrav i forhold til utdannelsesprogram. Og det er sant. Med grunnlag i studiekvalitetsforskriften stiller NOKUT et krav om at masterprogram skal ha professorkompetanse i minst 10% av de sentrale deler av studiet, og minst 50% for doktorgradsprogram. Har man ikke professor så blir man avskiltet, eventuelt, får ikke lov å starte opp.

Studiekvalitetsforskriften ser altså ut til å mene at det er noe spesielt med professorene, såpass spesielt at det må spesifiseres prosentandel av dem på ulike utdannelsesnivå. Samtidig sier ikke studiekvalitetsforskriften noe om hvorfor de har dette minimumskravet. Så hva er en professor, og hva er dens oppgaver?

Tjener for samfunnet. Overordnet sett står en professor til tjeneste for samfunnets læring. Hva vil det si? For noen tiår siden ble en professor utnevnt i statsråd som embetsperson. Man ble en tjener for samfunnet. Og fortsatt er det professorens oppgave å være der for alle. Ja, for enhver som ønsker råd og innspill eller hjelp, og det til enhver tid. Skulle det være en forening, en NGO, en avis, en skole, en kommune, et fylke, en nabo, en medborger, en regjering, en hva som helst som lurer på noe; professoren svarer. Og det gjør hun uten å ta betalt. Professoren er en tjener for samfunnet.

Utvikler en ånd for læring. En professors styrker campus som et sted hvor læring står sentralt. Professoren vil derfor være en motivator for å skape et miljø for læring, et miljø for akademisk debatt og presentasjon av ideer og funn på campus og i lokalsamfunnet. Men læringen foregår på hele universitetet eller høgskolen. Den foregår hos stipendiater, hos kollegaer og i administrasjonen, og hos de organisatoriske lederne. Men den foregår også hos professorene. Professorer lærer stadig nye ting, de undersøker og de argumenterer. Og noen ganger tar de feil, og når de tar feil korrigerer de feilen. De lærer altså. Og når de har lært noe, så gir de det fra seg til hjelp og nytte for samfunn, ansatte og studenter. Det er nettopp derfor professorer, yngre og eldre, uttaler seg om det som angår læringsånd.

Utbedrer svakheter. En professor identifiserer og utbedrer svakheter ved en utdannelse eller i et akademisk miljø. Det kan skje i interne sirkler, kanskje blant en faggruppe eller innenfor et fakultet. Men det kan også skje utenfor de interne sirkler – særlig hvis det er noe som kan angå flere institusjoner eller hvis det er et generelt problem innen et visst sjikt av universitets- og høgskolesektoren. Det kan hende det er ubehagelig å få dette påpekt - spesielt hvis vi føler oss truffet eller vi er bekymret for vår institusjons ‘gode navn og rykte’. Selv om det kan få frem usympatiske reaksjoner er det en professors oppgave å gå i bresjen med å identifisere svakhet. Samtidig vil professoren være til hjelp med å utbedre dem.

Løfter andre opp. Et av de meste sentrale sider ved å være en professor er å hjelpe andre opp. Et viktig punkt i en medarbeidersamtale er kompetanseheving og det å sette seg nye, faglige mål. En førsteamanuensis er for eksempel oppfordret til å kunne kvalifisere seg til å bli en professor – et løp som i Norge tar gjennomsnittlig 13 år. Skal man anta at det klarer en førsteamanuensis fint selv? En god organisatorisk leder gjør ikke det. Hun vet det er professorens oppgave å løfte andre opp. Professoren vil derfor bidra med:

• · Kollegaveiledning. For å kunne utvikle seg faglig må man nødvendigvis ha noen rundt seg som kan skape et rom for utvikling, og kunne gi kvalifiserte, faglige råd. Professoren vil derfor sette egne behov til side og tilby hjelp, slik at andre (phder, postdocer, førsteamanuensiser og andre) kan få hjelp til å forbedre sin forskning, sin karriereutvikling, og sine verktøy for å reflektere, argumentere, og analysere.
• · Utvikling av studieprogram. Studieprogram oppstår ikke i et vakuum, det er et resultat av erfaring og kunnskap og samarbeid. En professor vil typisk lede an i et slikt arbeid, og vil sammen med sine kollegaer dra det hele det trygt i havn slik at det holder faglig standard. Det er blant annet derfor NOKUT setter som minimumskrav at en professor skal være involvert i sentrale deler av en masterutdannelse og en PhD-utdannelse. Professoren er det faglige toppnivå-alibiet i kvalitetssikringen av utdannelse.
• · Ivaretakelse av studenter. Studenter på ulike studieprogram har mange bekymringer og utfordringer. Det kan være med fallende mental helse, utfordrende studieløp og studiehverdagen. En professor vil være der for dem. Hun tar seg tid til å lytte, kommentere og gi råd. Professoren vil alltid forsøke å være til tjeneste. Det ligger i oppgavens natur.

Å ivareta sitt samfunnsmandat ved å støtte opp om ansatte som ytrer seg.

Hvis du skulle ønske å bli professor, eller hvis du allerede er professor, eller hvis du skal ansette en professor; spør deg selv: Hva er egentlig en professor, hva er dens rolle? Sektoren vår er tjent med å kunne stille slike spørsmål for å dekke de ulike behov kunnskapssektoren, og samfunnet, måtte ha til enhver tid. Det er sant at både professorer og førsteamanuenser ivaretar sitt oppdrag med å forske, undervise og veilede, men professorer ivaretar noen andre oppgaver – oppgaver som tillegges disse spesielt.

Professorens rolle har i seg et potensiale til å la sektoren ivareta sitt samfunnsmandat på en stadig bedre måte, men det betyr at professorene må tørre å gå foran, og tørre å ta tak i tema som krever oppmerksomhet og endring. Dette kommer ikke uten risiko. For å si det som forfatterne bak NOU 2020:3 ‘Ny lov om universiteter og høyskoler’: «Å ytre seg om kontroversielle spørsmål kan ha en høy pris for den enkelte. Det er derfor sentralt at universiteter og høyskoler støtter opp om ansatte som ytrer seg med utgangspunkt i kunnskap og innsikt basert på forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.» (s.105). Her bør ikke universitetene og høgskolene feile.

Ytringen er først publisert i Khrono.