Ukraina og universitetene: Krigens konsekvenser

Når vår største nabo går til en fullskala og uprovosert invasjon av et av sine andre naboland, skaper dette et eksistensielt problem for Norge. Ved oppløsningen av Sovjetunionen garanterte Russland for Ukrainas grenser mot at Ukraina overga sine atomvåpen til Russland. Tiden etterpå har vist at denne avtalen var lite verdt. Krigen har nå vart i tre år, og utsikten til en akseptabel fredsløsning er dårlig. De menneskelige og materielle omkostningene har vært formidable. Krigen har også globale konsekvenser for forskningen ved universitetene.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Juni 2024: Holden slås til ridder av 1. klasse.

En fullskala landbasert krig i Europa er en unik læringsarena for våpenindustrien, de militære, politikere samt forskere. Allerede nå kan vi se den voksende viktigheten av droner – de er billige, de har en eksepsjonell fleksibilitet og mobilitet, og de kan ha dødelig presisjon. Etterretningsinformasjon har alltid vært essensielt i krig, men denne krigen har vist nye metoder for innhenting av data, både fra satellitter og droner, og med økende bruk av kunstig intelligens. Kanskje noe overraskende har vi erfart at man har undervurdert hvor viktig det er å ha tilstrekkelig med ammunisjon. Det hjelper ikke med all verdens avanserte våpensystemer om man ikke har nok ammunisjon. Produksjonen av ammunisjon går for fullt overalt i Europa (inkludert Russland), og det viser at alle land må ha større lagre enn man trodde. Det tar lengre tid å lage den enn å bruke den. Sist, men ikke minst, ser vi at krig fortsatt utkjempes mellom mennesker, i hovedsak yngre menn, med død og lidelse som resultat, og man trenger alltid en større hær. De demografiske konsekvensene av krigen vil være store i generasjoner fremover.

En følge av krigen i Ukraina er en drastisk økning av forsvarsbevilgningene over hele Europa. Regjeringen vil samlet bruke 1624 milliarder kroner på forsvaret frem til 2036. Da vil forsvarsbudsjettet være nesten dobbelt så stort som det er i dag, målt i reell kroneverdi.

Dette har bred politisk støtte, så det vil med stor grad av sannsynlighet også gjennomføres. Usikkerheten omkring NATO viser med all tydelighet at Europa må betale mer for sitt eget forsvar, og det er ikke urimelig i seg selv. Men jeg tror nok at USA undervurderer de store positive konsekvensene for dem selv som følger av deres militære dominans – det har alltid vært et stort press innad i NATO for å kjøpe amerikanske våpensystemer, enten det er til lands, vanns, eller i luften. Videre gir det USA en enorm global myk makt.

Nå kommer spørsmålet om hvordan den enorme økningen i forsvarsbevilgningene skal forvaltes. Statlige organisasjoner er lite tilpasset en drastisk økning (eller reduksjon) i bevilgningene, og det åpner for feil bruk av midlene. På en måte er det lett – det er bare å kjøpe mer «hardware» – dvs nye og flere våpensystemer, fly, droner og fortøyer. Det er dyrt, men det tar tid før utstyret er operativt. Imidlertid er det langt fra klart at dette er det beste vi kan gjøre. Minimumsfaktoren blir fort mennesker. Våpnene skal betjenes av soldater, og disse skal rekrutteres og trenes. Det er liten arbeidsledighet i Norge, og det betyr at det må rekrutteres fra andre deler av arbeidslivet. Forsvaret trenger godt ytende og arbeidsføre mennesker i alderen 20-40 – men dette er akkurat de samme menneskene som er etterspurt ellers i arbeidslivet. Hvilke deler av arbeidslivet skal «gi fra seg» arbeidskraft? Dette spørsmålet kan ikke ignoreres.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Norge har et tveegget forhold til våpenindustri – vi innser at vi trenger våpen, men har en forestilling om at det er bedre at andre lager dem. I dagens situasjon er det en fordel å ha en større våpenindustri i Norge, men hjemmemarkedet vil ikke være stort nok. Historien har vist at våpensalg til utlandet ofte er problematisk. Men i den nye situasjonen vil sannsynligvis de europeiske NATO-landene og Canada være gode kunder.

Jeg tror faren for en russisk landinvasjon av Norge er svært liten. Putin regner Sovjetunionens sammenbrudd som den største katastrofen i det 20. århundre, og da er det naturlig for ham å prøve å gjenskape Sovjetunionen. For de baltiske landene er situasjonen derfor kritisk, og det er å håpe at NATO-medlemskapet gir dem nok beskyttelse. Men om det blir krig der, må Norge bidra med de store konsekvensene det vil medføre.

Langt mer sannsynlig er en hybridkrig mot Norge og andre vestlige land. Vi ser allerede hyppige brudd på undersjøiske kabler, mulig innblanding i nasjonale valg, og forsøk på å skape sosial uro. En betydelig del av økningen i forsvarsbudsjettet må derfor gå til å styrke den sivile infrastrukturen og beredskapen. Strømforsyningen og digital kommunikasjon er spesielt utsatt. Jeg antar at russerne vet at de ikke behøver å gjøre noe for å sabotere togtrafikken i Norge – det har vi klart selv. Vi må slutte å behandle togproblemene som enkelthendelser, men innse at det er selve strukturen som er problemet.

Jeg mener at en markant del av økningen i forsvarsbevilgningene må gå til universitetene og forskningsinstituttene. Moderne våpen må være basert på den beste forskningen – om vi ikke gjør det, vil vi bli møtt med bedre våpen, og det kan vi ikke leve med. Videre vil styrkingen av den sivile beredskapen kreve mer forskning. Dette er ikke uproblematisk for universitetene der åpenhet og akademisk frihet er fundamentet for all vår aktivitet. Et hovedproblem er flerbruksteknologien – altså teknologi som både har militær og sivil bruk. Situasjonen er så alvorlig at universitetene må engasjere seg i dette, men vi må prøve å finne akseptable måter å håndtere dette på under devisen «så åpent som mulig, så sikkert som nødvendig». Det er selvsagt lett å avvise dette fullstendig for universitetene, men Norge vil helt sikkert ha bruk for denne teknologien, og da blir det ikke etisk eller moralsk bedre å kjøpe den fra andre.

Forskningen på den sivile del av beredskapen er så knyttet til norske forhold at den må gjennomføres i Norge, og situasjonen er prekær. For instituttsektoren er det mer uproblematisk å engasjere seg i militær forskning siden den er vant til å håndtere oppdragsforskning og konfidensialitet. Derfor mener jeg det er bra at Forskningsrådet nettopp har bestemt at det skal etableres et porteføljestyre for forsvar, sikkerhet og beredskap, se artikkel i Khrono. Friske midler må tildeles fra Forsvarsdepartementet. Samarbeidet (se Khrono) som NTNU har etablert med Cyberforsvaret er også en riktig vei å gå. Eksportkontroll, slik jeg tidligere omtalte i UA, blir enda viktigere i fremtiden. Noen av problemene for universitetene er drøftet at Svein Stølen og Åse Gornitzka i Khrono, etter et innlegg av Kenneth Ruud.

Det var vanskelig å forutse at vi skulle ende i denne situasjonen med en fullskala krig i Europa samtidig med at USA setter hele NATO-samarbeidet i spill. Utsagnet «si vis pacem, para bellum» – hvis du ønsker fred, vær da rustet til krig – er like riktig i dag som for 1500 år siden. Ingen vil støtte krig, men alle vil forsvare seg.