Frivilligheten svikter når det gjelder som mest

Frivilligheten er ryggraden i studentlivet. Den skaper tilhørighet, engasjement og mestring. Jeg vet det, fordi jeg er en frivillig student. Jeg har ledet, deltatt og vært glad i frivilligheten, og jeg vet at jeg ikke er alene. Men i Norges største idrettsorganisasjon finnes det ingen uavhengig instans for varsling. 

Nylig skrev Under Dusken om en student som valgte å varsle om seksuell trakassering i NTNUI. Etter en lang behandling var det varsleren og ikke den anklagede som trakk seg ut. Instansen som behandlet saken hadde ikke mandat til å gjøre noe mer, og saken havnet i ingenmannsland. 

Dette handler ikke om én dårlig håndtert sak. Det handler om et system som ikke eksisterer. 

Frivilligheten uten rammer blir farlig 

Ingen organisasjon, uansett størrelse, er immun mot konflikter eller ubehagelige hendelser. Men når det ikke finnes rutiner, blir det opp til enkeltpersoner å løse vanskelige saker alene. Det skaper slitasje og usikkerhet. I verste fall skaper det ukultur. 

Systemet skal ikke bare ta vare på varsleren, men også den som håndterer varselet. Når systemet mangler, blir konsekvensene tilfeldige. Ikke fordi folk ikke vil hjelpe, men fordi de ikke kan. Det er ingen hjelp i gode verdier hvis man ikke har strukturer som kan bære dem. 

Varsling er en tillitserklæring 

Å varsle er ikke bare å si ifra. Å varsle er å sette seg selv i en sårbar situasjon og håpe at noen lytter. En varsler ønsker ikke nødvendigvis hevn eller straff, men forståelse. Anerkjennelse. Dessverre skjer det gang på gang i frivilligheten at varsleren ikke møtes med den støtten som trengs. Det vet jeg. Fordi jeg har prøvd. 

Da jeg selv valgte å varsle om en sak i en studentorganisasjon, minte prosessen mer om en øvelse i prosedyrer og rolleforståelse enn et møte med meg som menneske. Jeg opplevde systemet som mer opptatt av å fremstå nøytralt enn å vise omsorg. Det føltes rett og slett ikke utformet for å ta vare på meg som varsler. Jeg ønsket ikke å ta noen, bare å si ifra om noe som føltes urettferdig og personlig. Kanskje bli møtt med en form for forståelse. Det fikk jeg ikke. 

Jeg har vært varsler – og mottaker 

Som leder i en linjeforening har jeg også stått på andre siden og mottatt varsler om andre. Jeg har kjent på kroppen hvor vondt det er å stå alene i det. Det er en kamp mellom hensynet til varsleren og deres ønske om diskresjon og det ansvaret du har for miljøet rundt deg. 

Frivilligheten er dårlig rustet for dette. Ikke på grunn av manglende vilje eller intensjoner, men fordi ingen har gitt dem verktøyene de trenger. Når det ikke finnes et system, blir alt personlig. Det er uholdbart. 

Dette gjelder ikke én organisasjon – det gjelder hele studentfrivilligheten 

Jeg har selv fått utrolig mye igjen for å være frivillig. Nettopp derfor føles det viktig å si ifra. For dette handler ikke bare om én organisasjon. Dette gjelder hele studentfrivilligheten i Trondheim og sannsynligvis i hele Norge. 

Vi må slutte å tenke at «vi gjør så godt vi kan» er godt nok. Når vi forventer at frivillige skal håndtere alvorlige varsler om trakassering, mobbing og ukultur, må vi også gi dem systemer og støtte til å gjøre det. Vi snakker tross alt om unge mennesker i starten av 20-årene, med fulltidsstudier og kanskje en deltidsjobb ved siden av, som plutselig skal håndtere komplekse konflikter. 

Det er ikke rettferdig. For noen. 

Løsningen finnes – men noen må ta ansvar 

Det vi trenger er ikke en revolusjon, men struktur. 

Studentfrivilligheten trenger en uavhengig varslingsnemnd: En felles instans med lav terskel, høy tillit og tydelig mandat. Et sted med kompetanse, trygghet og uten interne lojaliteter. 

Om det er NTNU, Velferdstinget, Sit eller noen andre som tar initiativet, spiller egentlig ingen rolle. Det viktige er at noen gjør det og at det skjer nå. De som har mulighet, og som kjenner på et ansvar, må finne mot til å bygge det systemet vi hittil har manglet. 

Frivilligheten fortjener bedre 

Varsling handler ikke bare om å si ifra. Det handler om å tørre å tro at noen vil lytte. 

Når den troen blir brutt, mister vi ikke bare én stemme, vi mister tillit. Varslere tør å tro at noen vil lytte. Nå må vi sørge for at det faktisk finnes noen som gjør det. 

Frivilligheten fortjener bedre. Det gjør varslerne også.