NTNU Musikks konsert for Gaza: - To ubeskrivelig sterke timer

«Men fins det håp?» ble Kathrin Glatz Brubakk fra Leger uten Grenser (og universitetslektor fra Institutt for psykologi) spurt, etter at hun, nettopp hjemkommet fra oppdrag, hadde fortalt om keisersnitt som blir tatt uten bedøvelse, skadde barn som må amputere uten bedøvelse, og en sivilbefolkning som spiser dyrefôr for å ikke sulte i hjel. Nå sto hun på scenen i Olavshallen og ble intervjuet av konferansier Øyvind Brandtzæg. «Fins det håp?» «Ja», svarte hun. «det fins alltid håp. Denne konserten gir håp, at dere holder den, at folk møter opp, at dere gir av pengene deres, at vi sier at dette ikke er greit. Mennesker som står opp og sier at dette vil vi ikke ha noe av, det er håp!» 

Det er søndag 29. januar, og NTNU Musikk holder to stappfulle konserter til inntekt for Leger uten Grensers arbeid i Gaza. I over to timer får publikum oppleve smakebiter av det beste Trondheims musikkliv har å by på – og så godt som alle er enten utdannet fra eller underviser ved NTNU Musikk.

Sammen med oss har vi Olavshallen, Olavsfest, Trondheimsolistene, Trondheim Symfoniorkester & Opera, Dronnings Mauds Minnes Høgskole og Trondheim Kammermusikkfestival. Alle stiller opp gratis: lokaler, teknikk, musikkinnslag, organisering, matlaging, scenerigg, rydding, bæring, konferianserer. HK reklamebyrå gir oss gratis grafisk arbeid, Adresseavisa gir oss gratis helsides annonse på en lørdag, Olavshallen stiller med sal og teknikk helt gratis. 

Var du der ikke, sier du? 

Da gikk du glipp av at salen satt fjetret med gåsehud allerede fra start da Knut Erik Jensen satt alene på scenen og spilte antikrigslåta Kjempeviseslåtten av Sæverud så det dundret i flygelet og vibrerte i hver kropp. 

At Hilde Gjermundsen formidlet verdens vakreste dikt «Det er den draumen» av Olav H. Hauge, tonesatt av Odd Johan Overøye, så vakkert at vi mistet pusten. 

At alltid elektriske Alpaca Ensemble, forsterket av verdensstjernefiolinisten Marianne Thorsen, spilte ut frustrasjon og sinne ved hjelp av Brahms klaverkvintett i f-moll. Hvordan pianist Else Bøs krøller formelig sto rett til værs da de løftet buene og hendene i den brå slutten. 

Tekstformidlingen til Heidi Skjerve som både inderlig og insisterende sang «God bless the child» sammen med Daniel Formo, Bjørn Marius Hegge og Håkon Mjåseth Johansen i bandet (altså, dere begynner å skjønne musklene vi har når vi samler oss på denne måten?) 

Hvordan Viktor Wilhelmsen koblet opp gitaren på sitt rolige vis og joiket vinden så vi nesten glemte hvor vi var. 

Nabogjengen i TheHub, som altså er naboer, og som skapte en atmosfære det er vanskelig å beskrive, mens én av dem, Gyrid Nordal Kaldestad, leste diktet sitt «Lament for øydelagde minner». 

Og før vår NTNU-kollega Bassam Hussein entret scenen (som altså ikke jobber på NTNU Musikk (enda)), ble scenen fylt av våre unge sangere fra Nidaros Vokal, ledet av én av verdens mest ettertraktede kordirigenter Ragnar Rasmussen, unge stemmer som nakent og vakkert sang om evig lys, «Lux Aeterna» av Elgar (noen kjenner den nok like godt som «Nimrod»)

Og så vår kollega Bassam, som hadde med en hilsen fra familien sin i Gaza. Som selv er født i flyktningeleir i Gaza. Som nettopp hadde fått kontakt med søsteren sin for første gang på tre måneder. Som kunne fortelle om en sivilbefolkning som lever med traumer av å ha blitt drevet på flukt fra alt de eide i 1948, av verdenssamfunnet, og som derfor er skrekkslagne for å igjen bli drevet på flukt. Som nå mangler alt, rent vann, mat å spise, at nødhjelpen ikke kommer fram. 27.000 er drept på litt mer enn tre måneder. Barn, kvinner og eldre utgjør 75 % av disse. 66.000 er såret. Takk for at dere bryr dere. Ikke glem oss, avslutter Bassam. 

Sterke appeller. Sterke musikkinnslag. Vi kjenner at det gjør noe med oss. Musikken hjelper med å få utløp for følelsene, og vi kjenner at vi står sammen med mange andre som også er fortvilte, sinte, redde, maktesløse, urolige. Det er godt å kjenne på fellesskap i krevende stunder. Hun ved siden av meg tar opp en Kleenex. Hun ser både knust, letta og sint ut på én gang. 

Vi er nå ca halvveis i konserten. Hva mer gikk du glipp av? 

Michael Duch med kontrabassen sin som spiller solo, Charlie Hadens «Song for Che». Stryker med buen, finner tonene i bassen, fyller salen. 

Den trønderske unge rapperen Grim Pil i nydelig samspill med en kvintett fra Trondheim Symfoniorkester, i et virkelig vakkert arrangement av Knut Anders Vestad. Rap med fiolin, bratsj, cello, vibrafon og shaker. TSO hiphop. Nytt konsept. Det er stemningsfullt og nært.

Sjefsredaktør i Adresseavisa Kirsti Husby som holder en appell på vegne av pressefolk som jobber i Gaza. Denne konflikten er den dødeligste for pressefolk som vi kjenner til. Minst 83 pressefolk er drept siden 7. oktober i følge Committee to protect Journalists (CPJ). Husby understreker hvor avgjørende viktig det arbeidet som journalister utfører i kriger og kriser er, og at angrep på journalister er et angrep på ytringsfrihet og demokrati. Det er også helt i strid med Genève-konvensjonen som stiller klare krav til at journalister som dekker væpnet konflikt må behandles og beskyttes som sivile.

Jazzens svar på Metusalem. Herrene som ser ut til å aldri bli for gamle til å spille fletta av alle andre: Erling Aksdal, John-Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug – med «ungdommen» Truls Rønning. Når du ikke nyter lyden disse fire skaper, da er du lei av livet, tenker jeg. De rister godt i oss med John Coltranes «Alabama», en låt skrevet som et emosjonelt svar til Ku Klux Klans bombing av en kirke i Alabama i 1963, hvor unge svarte tenåringer mistet livet.

Espen Berg, pianisten som setter seg ved pianoet og strekker ut fingrene og begynner å spille, en akkord, noen toner, og så tar han det derfra. Rullende, lekende, intenst, inderlig, vakkert, stille, buldrende, og alltid melodiøst…tankene flyr mens Espen spiller sin improvisasjon med tittelen «Til Gazas barn». (Og på konsert nr to het sangen det samme, men improvisasjonen tok oss et annet sted.) 

En sterk samtale mellom Olavsfest-direktør Steinar Larsen og kunstneren bak prosjektet «The Walk» eller «Little Amal» (den 3,5 meter høye dukka som besøkte Trondheim under Olavsfest i sommer). Amir Nizar Zuabi, som kunstneren heter, er født i Jerusalem, med jødisk mor og palestinsk far. Han snakker om de jødiske verdiene, at det som nå skjer med sivilbefolkningen i Gaza ikke henger sammen med dem. At han, som jøde, nekter at den israelske regjeringen skal utføre dette i jødenes navn, i hans navn, i hans familie, som ble drept i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, sitt navn. Dette er ikke menneskeverd, sier han. Jødiske verdier handler om menneskeverd! 

Vi klapper og tørker tårer og hører konferansierene Madeleine Brandtzæg Nilsen og Øyvind Brandtzæg annonsere neste artist. Det er Beharie, fra Sandnes, som spilte konsert på Byscenen kvelden i forveien. Han hørte om denne konserten og ville også bidra. En ydmyk popstjerne rusler inn på scenen med kassegitaren i hånda. «Takk for at dåkke e her». Nydelig falsett på den gutten! Noterer oss at han må vi høre mer på når vi kommer hjem. 

Det har gått to timer, og vi kan nesten ikke tro alt vi har fått oppleve. Og nå kommer sannelig Ola Kvernberg med bratsjen sin, Espen Berg setter seg ved pianoet, og Trondheimsolistene stiller seg opp. Inkarnasjonen av vellyd, med andre ord. Er det mulig, tenker vi, å spille sånn som den gjengen her? Jo da, det er det. Det er sånt vi holder på med her i Trondheim. 

Så har vi kommet til slutten. Mannen som er mer berømt enn seg selv, det man trygt kan kalle en levende legende, nylig pensjonert fra NTNU Musikk, lyden av nattradioen, selveste Henning Sommerro. Med hendene i bukselomma setter han i gang Trondheimsolistene, og sannelig får han med seg kollega Bassam som medmusiserende tekstleser (som altså foreløpig fremdeles er ansatt på Institutt for maskinteknikk og produksjon, og ikke NTNU Musikk). Bassam resiterer Mahmoud Darwish sitt dikt «I’ve seen», på arabisk, mens Henning og Trondheimsolistene spiller og synger. Det er en ubeskrivelig sterk avslutning på to ubeskrivelig sterke timer. 

Og alt dette gjorde alle sammen to ganger. To lange konserter på rappen. Produksjonsgjengen på seks var i sving i over tolv timer den søndagen.

Vi samlet inn 220.000 kroner til Leger uten Grenser. Og nesten like viktig: vi fikk kjent at vi sier tydelig fra at dette ikke er greit, slik som verden nå lar sivilbefolkningen i Gaza lide under umenneskelige forhold, det kan vi ikke akseptere. Og som Kathrin Glatz Brubakk sier: Det gir håp å stå sammen og ikke akseptere det.  

Her er ditt vern mot vold,

 her er ditt sverd: Troen på livet vårt,

 menneskets verd. 

Nordahl Grieg, fra «Til ungdommen» 

Hilsen alle oss på NTNU Musikk