Instituttlederen og heimbrentapparatet som eksploderte

Valget av instituttleder ved Institutt for Teknisk Kybernetikk er et mysterium for de fleste.

Jeg minnes for mange år siden at det hadde skjedd en eksplosjon i et bolighus i Trondheim, og den var så kraftig at huset hadde lettet fra grunnmuren og flyttet seg. Umiddelbar etterforskning kunne konstatere at årsaken var en dårlig kvalitetssikret og lite bærekraftig alkoholfremstillingsprosess, hvor utøveren hadde mistet kontrollen, sannsynligvis fordi visse rutiner ikke var fulgt, med de følger man kunne forvente.

Utøveren ble konfrontert med politiet, som raskt kunne konstatere årsak og virkning, og, konfrontert med bevisets stilling eller heller sagt skjevstilling og kaos, var det vel neppe nødvendig å tilstå videre.

Jeg tror ordensmakten ville hevet øyenbrynene dersom utøveren til det tradisjonelle spørsmål ”Hva er det som foregår her, da?” hadde svart f. eks.: ”Huset er forskriftsmessig bygget!” eller ”Grunnmuren er, som dere ser, solid!”. Eller han kunne sagt det vi ofte ser ordensmakten selv sier i TV-serier og filmer: ”Nothing to see here! Move on, move on!”

Eller han kunne tatt lærdom av New Public Management og sagt: ”Det har vært en god prosess som har gått riktig for seg!” og ”Jeg forsikrer at alle hensyn har blitt ivaretatt!” Han kunne sagt til ordensmakten at ”det er på tide å gå videre” og at ”Det er ingenting her som tyder på at det har skjedd noe uriktig i prosessen eller at rutinene mine ikke ble fulgt til punkt og prikke!”

Nikker da ordensmakten fornøyd, aksepterer uttalelsene og ønsker lykke til med foretaket, mens de drar videre til neste sak? Neppe.

Jeg har kjent Morten Breivik siden han kom til Kongsberg Maritime (KM) for ti år siden. Han var ikke bare dyktig og grundig, men tok straks tak i det han mente var en stor mangel ved bedriften; svakt fokus på kybernetikk og kybernetikere i utviklingsmiljøet. Han gikk direkte til lederne og overtalte dem til å opprette en egen kyb-gruppe ved utviklingsavdelingen. Han ble så utnevnt til leder av gruppen hvor også jeg ble med, og vi ansatte raskt flere dyktige kybernetikere som skulle bidra til videreutviklingen av dynamisk posisjonering, i dagligtale DP-systemet, som i sin tid ble tatt frem nettopp ved Institutt for teknisk kybernetikk.

Men Morten gjorde mer enn det: Han mente også at vi måtte ta vare på historien bak utviklingen av DP-systemet, og det ble en formidabel jobb med to innleide fagforfattere og intervju av utallige medarbeidere, mens Morten selv gikk på jakt etter kilder bokstavelig talt i skuffer og skap og arkivrom hos oss. Boka Juvelen i kronen kom til slutt ut i 2015 og vi og Kongsberg-gruppen i det hele var svært fornøyde med resultatet.

Etter to år hos oss dro Morten i 2013 opp til NTNU fordi han hadde fått tilbud om å bli instituttleder etter ny ordning hvor en leder kunne komme utenfra. Dette var leit for oss ved KM, men vi skjønte hva Mortens hjerte banket for og vi kunne ikke tilby samme bredde i arbeidsoppgavene som instituttet. I tillegg til å kaste seg over oppgavene var Morten rett og slett fenomenal til å utvide feltet for instituttet, med en vekst og resultater som så langt har vært glitrende. Etter suksessen med DP-boka satte han igang med å ta vare på historien om Jens Balchen, kybernetikkens far i Norge, og instituttets tilblivelse og utvikling, og boka Alltid Rabiat var en kjempesuksess og en av 2019s mest spennende fagbøker hvor jeg nok en gang fikk gleden av å jobbe tett sammen med Morten, og forfatteren Gard Paulsen.

Så kommer det beskjed om en eksplosjon: Morten blir tilsidesatt etter at han har søkt å få fortsette med sin tredje periode som instituttleder.

Det er her, mens instituttets ansatte er rystet, at uttalelsene fra administrasjonen bare fremstår som et tåketeppe.

I Statsansattelovens §3 Kvalifikasjonsprinsippet kan vi lese:

(1) Den best kvalifiserte søkeren skal ansettes eller utnevnes i ledig stilling eller embete, med mindre det er gjort unntak i lov eller forskrift.

(2) Ved vurderingen av hvem som er best kvalifisert, skal det legges vekt på utdanning, erfaring og personlig egnethet, sammenholdt med kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysningen.

Det burde her være innlysende at Morten er best kvalifisert og også har åtte års erfaring fra stillingen allerede, uten forkleinelse for eventuelle andre søkere.

Administrasjonens uttalelser tåkelegger imidlertid uten å forklare noe som helst:

• ”de har fulgt retningslinjene fastsatt av NTNU i ansettelsen”. Det trenger vi vel neppe forsikres om?
• ”vi mener vi har valgt de som var best kvalifisert”. På hvilken måte? Ved sammenligning av meritter og egenskaper?
• ”har forståelse for at Morten er skuffet”. Usaklig.
• ”kan være at vi har veid på en annen måte enn han forventet”. Hvilken annen måte?
• ”han har ikke gjort seg bort på noen måte”. I alle dager!
• ”innstilling er unntatt offentlighet”. Nettopp dette fører til spekulasjon. Men lovverket gir adgang til å søke om innsyn.
• ”vært en stor prosess som har gått riktig for seg”. Det er mange som tror at prosessen ikke har gått riktig for seg.
• ”Vedtaket er gjort og … det ikke er aktuelt å skulle snu”. Forsikringer av sorten ovenfor hjelpes ikke av at man så sier at det ikke er aktuelt å gjøre noe med det uansett.
• ”må man se framover”. Det er nok forskjellige ting man kan se for seg når man ser fremover.
• ”I utgangspunktet er det ikke noe som tyder på at det har skjedd noe uriktig i denne ansettelsesprosessen.” Det at Morten klager er i seg selv noe som tyder på at noe uriktig kan ha skjedd.

Jeg har helt siden dette skjedde observert både forvirring og tildels brutal spekulasjon blant de ansatte. Dette har nå gitt seg uttrykk i det nylige brevet i Universitetsavisa under overskriften Gi oss åpenhet og tillit!

Her spørres det om hvorfor Morten ikke ble valgt, og da spesielt mht. kvalifikasjonsprinsippet. De ser Morten som overlegen på punktene 2 og 3 i lovens paragraf 3, erfaring og personlig egnethet, overfor hvem som helst.

Men brevet fra de ansatte inneholder også nye eksplosjoner, i form av lekkasjer om angivelige interessekonflikter og endringer av viktige dokumenter underveis i prosessen. I så tilfelle har der ikke vært en ”prosess som har gått riktig for seg”. Mystikken rundt det paradoks at dekanen ”startet med å applaudere dagens instituttleder sterkt for hans utmerkede arbeid på de forskjellige områdene”, samtidig med at dekanen mener en person utenfra uten erfaring med å lede en stor organisasjon og med minimal erfaring fra alle de områdene ved instituttet som Morten har holdt i, er mer egnet enn ham og nekter å grunngi dette, vil neppe forsvinne med det første.

Alt som har kommet frem til nå tyder på at denne saken slett ikke er ferdig diskutert. Siden advokatkontoret som nå gransker prosessen på oppdrag fra NTNU også har rammeavtale med NTNU, uttales der fra mange også tvil om deres uhildethet. Vi håper vi slipper slike mistanker.

Det er uansett en trasig situasjon for en som er ansatt som ny instituttleder, å komme til instituttet etter alt det som er sagt og skrevet om prosessen, og ikke minst etter alt det som er usagt, men som ligger som en tynn tåke i korridorene i D-blokka på Gløshaugen, med en eim etter en serie eksplosjoner som får oss til å lure på hva som kan ha foregått i det skjulte og som ingen skulle kjenne til.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.