Mener det er for få tilbud til dem som har størst behov for faglig påfyll

- Det er noe elitistisk over utdanning i Norge. De som kan mye fra før har gode muligheter til å lære mer, mens de som har størst behov for å fornye verktøykassen sin ikke har tilgang til gode kurs som lar seg kombinere med en fulltidsjobb, sier Silvija Seres.

Gründeren står bak Lørn, en podcast-basert plattform for livslang læring som vil ta opp kampen med Linkedin og Cornerstone om livslang læring.

- Det er alltid en forutsetning at du må kunne noe på bachelor- eller masternivå, men hvem tilbyr kurs til håndverkere og hjelpepleiere? Det er bredden jeg savner, og jeg tror på en modell som den Olympiatoppen følger. Dybden er inspirerende og retningsgivende for rekrutteringen i bredden, mens bredden gir et større tilfang av folk som også kan gå i dybden. De to er ikke motsetninger. Spørsmålet er hvordan vi skal klare å få til noe lignende for befolkningen som helhet.

Løsningen mener Seres ligger hos de uavhengige læreplattformene som ikke er koblet opp mot eksisterende høyere utdanning. Det er mot disse universiteter og høyskoler må ta opp kampen, mener hun.

- I Norge har er det tradisjon og praksis for en monopolistisk holdning til studiepoeng, og jeg tror ikke de etablerte institusjonene opplever noe hastverk med å få til en bredere etter- og videreutdanning. Løsningen er å bruke nye digitale kunnskapspartnere, som oss, til å komplementere dagens utdanningsmodeller. Det er ikke en konkurranse, men et partnerskap mellom formell utdanning og uformell livslang læring der det siste må være selvmotiverende og åpent for alle.

Læring etter strømme-modellen

- Livslang læring er helt vesentlig for å henge med på den fjerde industrielle revolusjonen. Uten det blir fremtiden en fest for de spesielt interesserte. Hvis alle skal få være med, må livslang læring være overkommelig både i pris og omfang, sier Seres.

Derfor mener hun pakkene som tilbys må være mindre og billigere. Gjerne etter modell fra strømmetjenester som Netflix og Spotify, slik at et relativt lavt månedlig beløp gir deg tilgang til et bredt spekter av kunnskap i podcast-form som du kan ta inn når det passer deg. Eller gjennom mikrograder med få studiepoeng per emne slik Universitetet i Oslo har sin videreutdanning innen «Data science» med fire kurs på 2,5 studiepoeng hver, 12 timer undervisning per kurs og en prosjektoppgave på slutten.

- Universitetene skal jo tjene penger på dette også?

- Hvis du har studieplasser til en tusenlapp i året for evig tid blir det mer penger enn plasser på heltid til flere titusener. Det er rett og slett alt for mange som ikke kan ta seg råd til det, både økonomisk og når det gjelder tidsbruk. Det er gjengangerne i de offentlige utredningene om livslang læring også. At tilbudet ikke møter etterspørselen.

Og, påpeker Seres, ekstrakostnader for bedriftene vil det være uansett om de velger å betale for videreutdanning eller ikke.

- Når bedrifter innser at det å utvikle sine ansatte ikke er en merkostnad, men en alternativ kostnad til å rekruttere nye folk, da vil de betale de tusenlappene til de som tilbyr slike tjenester. Det er en enorm kommersiell mulighet.

- Dette er jo en type læring det vil være vanskelig å dokumentere kunnskapen fra?

- Det er ikke vanskelig å dokumentere kunnskap. En kan ta en quiz på slutten og få et sertifikat. Men spørsmålet er hvor viktig det egentlig er med offentlig sertifisert læring.

- Ingen ser det som sitt oppdrag

Seres mener grunnen til at Norge er dårlig på livslang læring er at alle peker på alle, uten at noen tar ansvar for å gjøre noe med det.

- Jeg tror noe av problemet er at ingen ser det som sitt oppdrag. Universitets- og høyskolesektoren skal produsere bachelorer, mastergrader og doktorgrader, men har ikke noe ansvar for folk etter at de har avlagt sin grad med mindre de blir ansatt ved universitetet. Fagforeningene prioriterer å bruke tid og krefter på tariff i stedet for å sikre at medlemmene fortsatt har relevant kunnskap. Og individene sier de ikke har tid og råd til det.

Konsekvensen av dette tror hun kan bli at vi ender som en forbrukernasjon for tjenester fra Silicon Valley og Kina. For selv om Seres mener vi i Norge er digitalt modige og har en god infrastruktur som har holdt oss flytende også gjennom pandemien mens andre land har stoppet opp, så er det skjær i sjøen om vi ikke konstant forbedrer oss.

- Etter hvert som utviklingen går fremover, må utdanningene følge etter. De offentlige aktørene som har gjort Norge verdensledende på digitale offentlige tjenester har gjort det fordi de er visjonære, ikke fordi det er det som egentlig er jobben deres. Den holdningen trenger også UH-sektoren.

- Mange mener slike strømmeplattformer for utdanning ikke vil levere godt nok, og på master- og doktorgradsnivå holder det nok ikke. Men det er mer enn bra nok for den kontinuerlige livslange læringen som kreves for at folk skal klare å henge med.

Øien: - Universitetet har et ansvar

- Det er mye fornuft og substans i det Seres utfordrer oss på, men det er ikke alltid like lett å gjøre noe med det. Universitetet har mange mål som tidvis konkurrerer og av og til er i konflikt med hverandre. Vi skal for eksempel være internasjonalt fremragende, drive med fremragende forskning og bringe inn EU-midler, samtidig som vi skal styrke oss på det med livslang læring og være relevant for alle, sier Geir Øien.

Da Seres i november var først ut til å tale under Framtidskraft-konferansen i Trondheim noterte den tidligere dekanen, nå professor ved Institutt for elektroniske systemer ved NTNU, flittig. Frem til nyttår var han også leder for Fremtidens teknologistudier og sorterte med det inn under prorektor for utdanning.

- Jeg er helt enig i at vi som universitet har et ansvar for å bidra i dette skiftet, og det jobbes da også med gode idéer og strategier for dette. Samtidig har det vært endel uavklart på politisk hold når det gjelder finansiering, egenbetaling og så videre, noe som har gjort landskapet uoversiktlig.

LES OGSÅ: Regjeringen utsetter regelendring for finansiering av etter- og videreutdanning

MiT som ledestjerne

Et eksempel på hvordan dette kan gjøres, som Øien omtaler som både klartenkt og strategisk, er Massachusetts Institute of Technology (MiT) sitt tilbud innen livslang læring.

- Jeg er imponert over det de får til der, sier Øien som selv var der på studietur i 2019.

Amerikanerne følger tre spor i sitt tilbud. Det ene er et lavterskeltilbud som ligger ute åpent og gratis, og når bredt ut. Det andre er et betalingstilbud som gir litt mer til studentene, men som ikke nødvendigvis genererer noe overskudd. Det siste er et rent profesjonelt tilbud til bedrifter som universitetet tar seg godt betalt for.

- Ett interessant aspekt her er kryssubsidieringen som styrker de to første sporene. Det er en interessant måte å tenke på, og har gitt imponerende resultater.

Modellen er ikke helt ukjent i Norge heller, selv om akademia kanskje ikke benytter seg av den. Det er tross alt slik Avinor har råd til å holde de mindre flyplassene over det ganske land åpne.

- Et annet eksempel en ser hos utenlandske universiteter er at enkelte forelesninger legges ut på gratis på for eksempel YouTube?

- Jeg mener personlig at NTNU burde styrket seg på dette punktet. Vi er offentlig finansiert og har et samfunnsansvar for å tilgjengeliggjøre mest mulig, så når det er mulig på et i hovedsak privatfinansiert amerikansk eliteuniversitet bør det være mulig for oss også, sier Øien.

Han peker dog på juridiske utfordringer, slik som eierskap til materialet, men mener dette bør være løsbart.

- Det er endel av de mulige løsningene her som, hvis gjort rett, både vil komme samfunnet til gode og skape blest rundt NTNU. Det er en vinn-vinn-situasjon som ikke bare trekker ressurser, men også gir.