Dette skal vi forske på det neste tiåret

Så kom svaret på spørsmålet om regjeringens prioriteringer innen forskning for det neste tiåret – regjeringen la frem sin Langtidsplan for forskning og høyere utdanning den 6. oktober samtidig med statsbudsjettet. Planen skal gjelde for perioden 2023–2032.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Dette er den tredje langtidsplanen i Norge, og mekanismen er at planene har en horisont på ti år, og oppdateres hvert fjerde år. Så denne langtidsplanen er en oppdatering av Solberg-regjeringens plan fra 2018. Støre-regjeringen mottok forslag frem til september i fjor, og nå kom altså svaret. Heretter følger vanlig behandling i Stortinget.

Bakteppet for denne langtidsplanen er radikalt endret – vi er nettopp kommet ut av koronapandemien, og deretter kom krigen i Ukraina. Samtidig har forskningen både en langsom utvikling (grunnforskning med anvendelse på lang sikt) og en evne til å komme opp med raske resultater når det oppstår et akutt behov. Dyp forsking i tallteori gjennom flere århundrer ligger til grunn for all kommunikasjon og handel på internett. Samtidig var en utrolig rask forskning en forutsetning for at vi kunne komme ut av pandemien på relativt kort tid. Men mange av de grunnleggende problemene har ikke endret seg, og med et tiårsperspektiv kan man ikke være kortsiktig.

Om vi først tar et navlebeskuende utgangspunkt – er NTNU nevnt? Havromsenteret (Ocean Space Center) er nevnt, til og med i en «boks». Her har man fullstendig glemt det overraskende dårlige politiske håndverket der senteret var helt strøket fra budsjettet. Forventet sluttdato er angitt til 2028. Videre er professor Magnar Bjørås’ og førsteamanuensis Sulalit Bandyopadhyays frapperende raske utvikling av en koronatest vist som et eksempel på rask overgang fra grunnforskning til et produkt. I tillegg er forskningssenteret Nemonoor, som arbeider innen kunstig intelligens og stordata, og som ledes av NTNU og Sintef, omtalt. Til slutt er universitetskommunen TRD3.0 beskrevet.

Jeg drøftet forarbeidet til langtidsplanen i min gjesteartikkel i UA. Fortsatt synes jeg at de overordnede målene kommer i en ulogisk rekkefølge – jeg ville startet med å prise nytten og viktigheten av grunnforskning. Deretter kan de mer konkrete målene komme.

De overordnede målene i den nye langtidsplanen er:

• – styrket konkurransekraft og innovasjonsevne
• – miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft
• – høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning

Dette er små forandringer fra den forrige planen. De tematiske prioriteringene er nå:

• – hav og kyst
• – helse
• – klima, miljø og energi
• – muliggjørende og industrielle teknologier
• – samfunnssikkerhet og beredskap
• – tillit og fellesskap

Her er det noen endringer. «Helse» er nytt, og «fornyelse i offentlig sektor og bedre offentlige tjenester» er forsvunnet. Videre er «tillitt og felleskap» en god erstatning for det litt mer ulne «samhørighet i en globalisert verden». Det er ikke vanskelig å argumentere for «helse». De tematiske satsningene er etter min mening i hovedsak godt beskrevet og begrunnet.

Men regjeringen foreslår i langtidsplanen en helt nytt type forskningsinitiativ, nemlig såkalte målrettede samfunnsoppdrag, trolig en oversettelse av «missions», som forklares som nyskapende og ambisiøse prosjekter der forskning kobles sammen med andre virkemidler for å løse konkrete problemer innen en gitt tidsfrist. Det er fristende å tenke på månelanding her, men begrepet er jo kommet litt i vanry i Norge etter Stoltenbergs buklanding. I tillegg til EUs samfunnsoppdrag foreslår regjeringen to nasjonale samfunnsoppdrag på̊ prioriterte områder:

• – bærekraftig fôr
• – inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv

I boks 3.5 forklares det at målet er at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder og bidra til å redusere klimagassutslippene i matsystemene. Dette er klart et viktig problem, men det er bare ett av mange problemer som skal løses. Det er vanskelig for meg å forstå at dette skal være ett av bare to navngitte målrettede samfunnsoppdrag. Målet er ganske konkret, men så kommer «[d]en endelige formuleringen av hovedmålet, samt tallfesting og videreutvikling av delmålene vil utvikles i en design- og implementeringsfase», og da er vi like langt.

I boks 3.13 gis en nærmere beskrivelse av hva som menes med å inkludere flere barn og unge: «Med dette samfunnsoppdraget skal regjeringen redusere andelen unge som står utenfor utdanning, samfunns- og arbeidsliv gjennom tverrsektoriell og målrettet innsats som retter seg mot påvirkningsfaktorer for en god oppvekst». Dette blir urimelig vagt, trass i at problemet utvilsomt er viktig.

Men ingen av samfunnsoppdragene er gitt en tidsfrist, og inkluderingsoppdraget er beskrevet på en måte som gjør det umulig å vite om problemet er «løst», eller om man har gjort fremgang. Det er ikke klart hvor mye forskning dette krever. Bærekraftig fôr er mer et utviklingsprosjekt enn forskning. Og inklusjonsoppdraget krever tett samarbeid mellom mange ulike sektorer, og det er ikke begrunnet at det er manglende forskning som er minimumsfaktoren her.

Men hovedproblemet er etter min mening at ingen av disse samfunnsoppdragene har det format og den viktighet som et målrettet samfunnsoppdrag krever. Om man ønsker å utvikle bærekraftig fôr, kan Forskningsrådet etablere et regulært tematisk program. Til sammenligning er EUs samfunnsoppdrag (s. 77) «sunne hav og vann», «klimanøytrale og smarte byer», «tilpasning til klimaendringer» og «jordhelse og mat», og «kreft». Ubalansen mellom «bærekraftig fôr» og «kreft» blir påtagelig.

Regjeringen har den såkalte tillitsreformen som felles prosjekt der målet er å gi mer velferd og bedre tjenester til innbyggerne ved å øke tilliten internt i offentlig sektor. Dette skal gjøres gjennom:

a. mer faglig frihet for førstelinjen

b. reduserte rapporterings- og dokumentasjonskrav

c. større handlingsrom for kommunale og fylkeskommunale myndigheter

d. styrket medbestemmelse og mulighet for involvering for ansattes organisasjoner

e. forbedret styring, organisering og samordning

f. økt bruk av tillitsbasert ledelse

Det er et ærgjerrig mål, som jeg støtter helt ut. Men det er lettere sagt enn gjort. Om vi gis mer tillit, vil vi også av og til gjøre feil, og kravene om mer kontroll kommer umiddelbart. Men også i et rigid system gjøres det feil, men disse kan bortforklares ved «systemsvikt». Og med svekkede dokumentasjonskrav må politikere kunne si at det fins områder vi kanskje vet lite om, og det er noe politikere misliker.

Regjeringen foreslår at det skal foretas en gjennomgang av Forskningsrådet og dets roller og funksjoner i det norske forskningssystemet. Etter vårens skandale er det nødvendig. Forøvrig får Forskningsrådet lov til å videreføre til neste år de samme fullmaktene som de har hatt i år, noe som betyr at de kan benytte midler på tvers av poster i budsjettet sitt ved behov, og ha midlertidige negative avsetninger. Dette har positive konsekvenser for FRIPRO i 2023.

Langtidsplanen vier et helt kapittel til akademisk frihet og tillit til forskning, og det er jo bra.

Forskningens fundament er å utfordre etablerte sannheter. Og det er fornuftig at også legfolk møter ny innsikt med sunn skepsis. Men kunsten er å vite når nok er nok, og når skepsisen kan erstattes med ny erkjennelse. Jeg tror situasjonen er bedre enn den ofte blir fremstilt. Det er stor tillit til forskning i Norge. Men i noen områder som innvandring, klima, kjønn, og (deler av) helse er ofte debattklimaet aggressivt og uakseptabelt.

Kap. 9 om universitets- og høyskolebygg er det nest korteste kapitlet i hele planen og gir lite optimisme for alle som håper på nybygg i UH-sektoren. Bare to bygg er nevnt eksplisitt, nemlig Livsvitenskapbygget i Oslo og Havromsenteret i Trondheim.

Bare kap. 10 om økonomiske og administrative konsekvenser er kortere, og her sies det direkte «[ø]konomisk oppfølging av langtidsplanen vil bli håndtert i de årlige statsbudsjettene», og mindre forpliktende kan det vel knapt gjøres. Den samlede forskningsbevilgningen vil utgjøre bare 0,77% av BNP i 2023. EU anbefaler minst 1,25%, så vi er langt unna. Både denne og den forrige langtidsplanen har som mål at 3% av BNP skal gå til forskning og utvikling innen 2030. Det blir vanskeligere og vanskeligere og ligner på en svarteper for den som har regjeringsmakten i 2030.

Det er en soliditet i prosessen som leder frem til langtidsplanen. Utgangspunktet er en planlagt justering av en eksisterende plan, og statsråden ber miljøet om å komme med innspill. Når statsråden spør, er det nok ekkoene som høres best. Regjeringens forslag legges frem i Stortinget der det blir vedtatt, muligens med noen endringer. Men politikkens tyngdelov gjelder her også, så langtidsplanen blir nok vedtatt mer eller mindre slik den blir fremlagt.

Så nå har vi regjeringens planer for forskningen fremover. Som tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga sier: «En ting er å legge planer. Noe ganske annet er å vite hvor man har lagt dem»