Åpen tilgang – hvorfor er det så vanskelig?

Vitenskapelig publisering er midt i en revolusjon som ingen vet hvor vil ende. Gullstandarden er fortsatt å publisere en fagfelleevaluert vitenskapelig artikkel i et høyt anerkjent internasjonalt fagtidsskrift, eller eventuelt en vitenskapelig monografi. Men veien frem til den publiserte artikkelen er blitt mer formalisert og komplisert, og har større konsekvenser både økonomisk og karrieremessig for forfatterne. Tradisjonelt er tilgang til artikkelen begrenset til abonnentene. Men internett har gitt mulighet for distribusjon over hele verden uten noen tilsvarende økning av utgiftene. Og det er her problemene begynner.

Det siste tiåret har det vært en voksende global bevegelse for åpen vitenskap (Open Science) der laboratorieresultater, bakgrunnsdata, dataprogrammer og vitenskapelige artikler skal gjøres tilgjengelig for alle. Det er ikke vanskelig å være enig i det prinsipielle her – det meste av forskningen er finansiert ved bruk av offentlige midler, og bør derfor være tilgjengelig for dem som har betalt for det. Viktigere er det at dette er med på å redusere forskjellen mellom forskere fra rike og fattige land. Videre blir det lettere for uavhengige grupper å verifisere publiserte resultater – det er et voksende problem at artikler trekkes fordi resultatene simpelthen ikke holder vann.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen. Leder av Abelkomiteen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Hele den vitenskapelige publiseringstradisjonen er i krise – det publiseres for mye, fagfelleevalueringen er ikke alltid god nok, og prisene for å få tilgang er vokst over alle grenser. Rene røvertidsskrifter overstrømmer markedet. Folkerike land som Kina og India deltar mer aktivt enn før – det er bra ­– men hverken antall fagfeller eller journaler er skalert for det. Med muligheter for fri opplasting av preprint har mange sagt, se for eksempel Curt Rice i Khrono, at vi ikke trenger journalene og fagfellevurderingen. Det er et uvanlig dårlig forslag, noe som blir forklart i en artikkel i Forskerforum av Leiv K. Sydnes. Men her vil jeg sette søkelys på åpen tilgang (Open Access) på vitenskapelige artikler.

Publiseringslandskapet er mangfoldig. På toppen av næringskjeden står tolv store forlag som samlet har 70 prosent av artiklene på Web of Science, der de fire største er SpringerNature, Elsevier, Wiley og Taylor & Francis, se NIFU Arbeidsnotat 2022:11. I tillegg kommer mange mindre kommersielle forlag, samt medlemsforeninger som også opptrer som ikke-kommersielle forlag, samt en rekke universiteter og akademier som utgir tidsskrifter som for en stor del er ikke-kommersielle. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Norges eldste vitenskapelige institusjon, har siden 1761 utgitt Skrifter, som er et av verdens eldste tidsskrift, klart ikke-kommersielt og med åpen tilgang. Men med liten leserkrets, dessverre.

Det sies ofte at det er urimelig at forlagene skal tjene så mye når forskerne gjør «alt» – vi skriver artiklene, vi evaluerer dem, vi klargjør artiklene for publisering, vi er redaktører for journalene, og vi er de eneste leserne. Forlagenes bidrag er å organisere fagfellevurderingen, publisere og distribuere artiklene samt holde dem tilgjengelige for all fremtid. Dette er ikke gratis og må betales for, men prisen for dette er helt urimelig. Nå har NTNU nettopp sagt opp avtalen med Wiley, se artikkel i Universitetsavisa. Og tjene penger gjør forlagene – Elsevier rapporterte, se Uniavisen, en fortjeneste på mer enn 35 prosent i 2020! Forlagene er fullstendig kyniske i sine forhandlinger – alle avtaler er konfidensielle slik at det er umulig å sammenligne med kontraktene som andre blir tilbudt, og tidsskrifter «buntes sammen» i såkalte «Big Deal» avtaler, slik at man ikke kan velge bare de gode journalene. Samtidig har forlagene til en viss grad monopol siden de eier mange av viktigste tidsskriftene, så det er ikke bare å la være med å inngå avtaler med dem. Videre er de aktive i lobbyvirksomhet mot åpen tilgang til forskning. Vanlige markedsmekanismer virker ikke her – forskerne betaler ikke selv abonnementene eller tilgangen, vi er styrt av prestisje i valg av journaler, og vi er ikke organiserte og har ulike mål. Dermed blir vi lett bytte for de kommersielle forlagene.

Siden forskerne gjør «alt» virker det som situasjonen ligger til rette for en boikott. For om lag ti år siden tok tre Fields-medaljevinnere i matematikk initiativ under navnet «Cost of Knowledge» til en boikott mot Elsevier som den verste blant de kommersielle forlagene, se artikkel i New York Times, ved å trekke seg fra alle Elsevier-redaksjoner, nekte å gjøre fagfelleevalueringer og slutte å sende inn artikler til deres journaler. Aksjonen fikk raskt støtte fra flere tusen forskere. Men det er mange problemer med en boikott – bare en liten andel av forskerne støttet boikott, og utenfor Europa og Nord-Amerika var det lite støtte å hente. Internasjonal forskning er ekstremt kompetitivt, og for de fleste forskerne er det viktigere å publisere i en topp journal enn å være med i en anonym boikott. De fremste forskerne hever en journals posisjon ved å publisere der, men for de fleste er håpet at journalens kvalitet vil heve egen anseelse. Det er vanskelig å si hvilken effekt boikotten har hatt – Elsevier ble nok litt skremt i starten – men fortjenesten har ikke blitt redusert.

For meg er det viktig å ha åpen adgang – artikkelen blir lest av flere. Jeg ser det selv; når jeg googler en artikkel og den befinner seg bak en betalingsmur, går jeg som oftest videre og ser etter en annen artikkel. Men valget om publiseringskanal blir med en gang mye vanskeligere når journalens prestisje blir en del av ligningen. Andelen artikler i Norge med åpen tilgang har økt fra 39 prosent til 82 prosent fra 2013 til 2020, se rapporten Overgang til åpen publisering i Norge. Det er bra.

Det har utviklet seg et komplisert system for åpen tilgang. De viktigste alternativene er:

Grønn tilgang er publisering av forfatterens eget manuskript i et åpent arkiv. Hybrid tilgang er publisering i abonnementstidsskrifter der enkeltartikler er åpent tilgjengelig mot en publiseringsavgift (APC – Article Processing Charge). Gull åpen tilgang er publisering i tidsskrifter uten abonnement der artiklene er gratis å lese, og der det avkreves en publiseringsavgift. Diamant åpen tilgang betegner åpen tilgang uten at avgifter må̊ betales fra forfatterens side.

EU har etablert et internasjonalt konsortium cOAlition S som står bak Plan S der forskerne kort sagt pålegges å publisere i tidsskrifter med gull eller diamant åpen tilgang. Forslaget kom brått og ble møtt med betydelig motstand. Motstanden skyldes i grove trekk de rigide krav til åpen tilgang som påvirker forskningens kvalitet og forskernes rett til selv å velge hvordan forskningsresultatene skal formidles, som er en del av den akademiske friheten. Edvard Moser uttalte at «[d]ette forslaget får fatale konsekvenser», og Hans Petter Graver fremholder at dette bryter med norsk forvaltningslov som krever høring før vedtak innføres.

Det er mye bra å si om gull åpen tilgang – forskerne må selv betale for å gjøre egen forskning tilgjengelig, og her er motivasjonen høy. Midlene kan komme fra at den tidligere abonnementsavgiften. I tillegg må det eksistere støtte for forskere uten tilgang på egne midler. Men gjedden i sivet er at denne ordningen lett kan misbrukes fordi journalen tjener mer penger jo flere artikler som aksepteres. Kvalitetskravet kan fort bli ofret her.

Forskningsrådet er medlem av cOAlition S, og Forskningsrådets krav om åpen tilgang er svært kompliserte og uoversiktlige. Utgiftene for åpen tilgang skal dekkes av de indirekte kostnadene («overhead»), det vil i praksis si institusjonene eller prosjektene. I en situasjon der vi fortsatt har alle abonnementene løpende, vil det si at forlagene tjener enda mer, og prosjektene får reduserte midler. Det var neppe meningen.

En bedre løsning ville være at det uansett skulle være et krav om at alle artikler skulle gjøres tilgjengelig på et åpent arkiv som preprint, altså grønn tilgang. Googler man tittelen på arbeidet, vil da to versjoner dukke opp – en åpen preprint-versjon og den publiserte artikkelen. Selv om artiklene ikke er identiske, vil det være godt nok til at forskningsresultatene blir tilgjengelig for alle. I fysikk og matematikk har vi et slikt arkiv, kalt arXiv, som er en amerikansk preprint-server. Her kan alle laste opp artikler som, bortsett fra åpenbart meningsløse artikler, blir publisert.

Kravet om åpen publisering er ikke uten problemer. Det kan være gode faglige argumenter for å publisere i et bestemt tidsskrift, og det kan ikke være slik at kravet om åpen tilgang kan legge begrensninger på publiseringskanal – dypest sett kolliderer det med akademisk frihet.

Vitenskapelig publisering er i en kritisk og ustabil situasjon. Det er vanskelig å se noe lys i enden av tunellen, eller «lys i tunellen» som mange liker å si med en litt uklar metafor. Det eneste som er sikkert er at det vanskeligste fortsatt er forskningen forut for artikkelen – det endrer seg ikke.