Hva gjør vi etter krigen i Ukraina?

Russlands folkerettsstridige og totalt uakseptable invasjon av Ukraina kom som en stor overraskelse på hele verden. Som alle kriger påfører den store lidelser både på sivilbefolkningen og på de stridende. Invasjonen ble møtt med massiv motstand, noe som trolig kom som en ubehagelig overraskelse på ledelsen i Kreml. Videre har store deler av verden usedvanlig raskt dannet en felles front og iverksatt omfattende sanksjoner for Russland med betydelige konsekvenser. Det er vanskelig å se hvilket sluttspill Putin ser for seg. En permanent okkupasjon av Ukraina vil være utrolig ressurskrevende. Det kan bli vanskelig å opprettholde et innsatt prorussisk styre over en lengre periode.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Skille mellom myndigheter og individer

Jeg skal her diskutere reaksjonene innen akademia. Regjeringen vedtok allerede 4. mars en frys av forsknings- og utdanningssamarbeidet med Russland, og sendte samtidig ut et brev til sektoren med ytterligere informasjon samt forespørsel om kapasitet til å motta ukrainske flyktninger. Ifølge Khrono er dette blitt godt mottatt av universiteter og høyskoler. Tiltakene virker fornuftige og forholdsmessige. I sin pressemelding sier regjeringen videre:

«Det er samtidig ønskelig at forskere kan fortsette å ha kontakt med hverandre over landegrensene (såkalt forsker-til-forsker-samarbeid).»

Dette er viktig, og er etter min mening en riktig avgjørelse. Selv om russiske forskere er offentlig ansatte (som i Norge), og dermed en del av maktstrukturen, er det lite som tyder på at de som deltar i internasjonal forskning, har hatt noen rolle i invasjonen. Jeg kjenner godt mange russiske matematikere, og ingen av dem støtter okkupasjonen. Tvert imot har over 7.000 forskere og journalister med fare for egen sikkerhet undertegnet et opprop mot invasjonen. Vi må prøve å skille mellom myndighetene og individene. Dette er spesielt viktig med tanke på hvordan verden skal komme tilbake til en normaltilstand etter krigen. Det kan virke tidlig å begynne denne diskusjonen, men det kommer en tid der sårene skal leges. Uansett må vi legge forholdene til rette for at vi skal kunne returnere til en normaltilstand samtidig med at vi opprettholder effektive og målrettede sanksjoner.

Målrettede sanksjoner

Tidsskriftet Journal of Molecular Structure har annonsert at det ikke vil motta artikler fra forskere ved russiske institusjoner. Det mener jeg er et feilslått tiltak. Fra forlagsgiganten Elsevier mottok jeg, som redaktør i et av deres tidsskrifter, den 1. mars en epost om at:

«As of the time of writing, no government sanctions are in place which impact the handling of papers that include Russian authors, and we ask editors to follow usual practice on “Fair Play”: The editor should evaluate manuscripts for their intellectual content without regard to race, gender, sexual orientation, religious belief, ethnic origin, citizenship, or political philosophy of the authors.»

Jeg støtter denne avgjørelsen. Målet er ikke å iverksette de sterkeste sanksjonene, men å vedta de sanksjonene som vil påvirke Russland mest mulig.

En fullstendig boikott innen kulturområdet er uforholdsmessig etter min mening. Om publikum ikke vil se en oppføring av Svanesjøen, eller ikke ønsker å besøke en utstilling med en russisk kunstner, må det være hver enkelts valg, men det bør ikke være forbudt. Når det gjelder sport er situasjonen en annen siden moderne idrett ofte får nasjonalistiske overtoner. En vifting med russiske flagg i forbindelse med konkurranser utenfor Russland er ikke akseptabelt i dagens situasjon, og løsningen med «Russian Olympic Committee» som ble brukt i Beijing nylig er heller ikke brukbar nå (og burde aldri vært akseptabelt før, men det er en helt annen diskusjon).

Kongress blir åpen for alle

Men dagens situasjon gir mange vanskelige valg. Ta eksemplet med Den internasjonale matematikerkongressen (ICM), som UA omtalte. La meg gi litt bakgrunnsinformasjon. Kongressen avholdes hvert fjerde år, og i 2018 ble det på generalforsamlingen i São Paulo bestemt at den neste ICM skulle avholdes i St Petersburg i juli 2022. Kongressen er massivt støttet av myndighetene (slik det er vanlig for slike kongresser). Sovjetunionen var en virkelig stormakt i matematikk, og alle tidligere sovjetrepublikker er sterke i matematikk. Matematikk har en høy status i Russland, og russiske matematikere har lagt ned tusenvis av timer for å forberede kongressen.

Putins økende aggresjon gjorde situasjonen stadig mer uholdbar, og styret i Den internasjonale matematikkunionen (IMU) måtte fatte en beslutning. Med styremedlemmer fra Russland, Kina, India, NATO og EU-land, samt naboer til konfliktområdet, er ikke diskusjonen like lett. Samtidig er vi fordelt over 17 tidssoner, noe som gjør lange møter umulig. Mange mener at man ikke skal blande vitenskap og politikk. Til en viss grad tror jeg de fleste er enige i dette, samtidig som det går en grense. For meg som generalsekretær var det viktigere å komme frem til en riktig avgjørelse som var godt forankret i IMU, enn å komme til en rask avgjørelse. Nå gjorde krigens raske dynamikk en del av alternativene umulige, og vi ble raskt enige om generalforsamlingen og kongressen i Russland måtte avlyses.

Vi meldte fra formelt til russiske myndigheter om vår avgjørelse, og den ble mottatt uten innsigelser. Det var viktig for IMU å beskytte mot mulige represalier mot de matematikerne som hadde nedlagt tusenvis av timer i forberedelser. Vi vedtok også å bryte alle økonomiske og organisatoriske forbindelser til Russland i forbindelse med generalforsamlingen og ICM. Jeg må legge til at russiske matematikere har hjulpet oss med tilgang til innsamlet data når det gjelder foredragsholdere og program, og det mener jeg fortjener respekt. Videre bestemte vi å avholde generalforsamlingen på et sted utenfor Russland, og kongressen som en fullstendig virtuell kongress med gratis deltagelse og på den opprinnelige tiden.

Til slutt bestemte vi at kongressen skal være åpen for alle matematikere, uavhengig av land. Avgjørelsen i styret ble enstemmig, og er blitt godt mottatt av matematikersamfunnet. Men det er noen som mener vi skulle reagert tydeligere ved for eksempel å avlyse kongressen helt, eller avholdt en fysisk kongress støttet av Russland på et senere tidspunkt. Nå er oppgaven vår å arrangere en digital verdenskongress og en generalforsamling om mindre enn 4 måneder uten økonomisk støtte eller ekstra arbeidskraft. Det kan bli interessant!

Dårlig erfaring med boikott

Man kan også diskutere at kongressen ble lagt til Russland. Avgjørelsen ble tatt etter en åpen diskusjon blant de nær 90 medlemslandene, og Russlands okkupasjon av Krim i 2014 var aldri en del av debatten. Derimot var det en diskusjon om sikkerheten til LHBT-personer, men siden VM i fotball hadde blitt avholdt i Russland i 2018 uten konflikter, ble ikke dette oppfattet som problematisk. Det var trolig viktig for generalforsamlingen å gi sin støtte til matematikere i Russland – et land med utrolige tradisjoner i matematikk og som hadde opplevd en dramatisk hjerneflukt etter Sovjetunionens sammenbrudd. Jeg oppfatter derfor ikke dette som forskningens versjon av sportsvasking, men her er det ulike meninger. Om kongresser bare skal avholdes i demokratier, blir det fort en formålsløs diskusjon om hva som er tilstrekkelig demokratisk. Vitenskapelige kongresser har heldigvis heller ikke den nasjonale prestisjen som et OL eller VM, og jeg mener at man kan avholde kongresser også i land som ikke er demokratiske, selv om de får støtte fra myndighetene. Men det går en grense, den er bare vanskelig å definere.

Matematikkunionen har dårlig erfaring med boikott, og i etterpåklokskapens klare lys fremstår mange av våre tidligere avgjørelser som gale. Etter første verdenskrig innførte the International Research Council (IRC – en forløper til dagens International Science Council ISC) en full boikott av Tyskland og deres allierte, både som land og individer, for eksempel når det gjaldt deltagelse på ICM. IMU som medlem av IRC fulgte denne boikotten, som hadde ganske variabel oppslutning avhengig av hvordan landene selv hadde deltatt i krigen. Det medførte mange konflikter, og det kom lite godt ut av det, og IMU opphørte å eksistere på tredvetallet. Etter andre verdenskrig hadde man lært, og da IMU ble gjenopprettet i 1952 fikk alle nasjoner adgang både til IMU og til kongressene. Det har tjent samfunnet og matematikerne godt. Det betyr ikke at utviklingen til IMU har vært uproblematisk eller upolitisk – vi har hatt både det russiske, kinesiske og tyske «problemet» som har måttet løses.

Hviterussland (Belarus) ble opptatt som medlem så sent som i 2021.

Det er vanskelig nå å se hvordan krigen i Ukraina skal komme til avslutning og hvordan vi skal returnere til en normaltilstand. Om du tar en titt på bilder fra Berlin i 1945 og ser på bilder nå, ser du at det umulige kan være mulig. Men det tok lang tid, og vi må gjøre returen til det normale lettest mulig uten å kompromisse på Ukrainas selvstendighet.