Ulykker på hjemmekontoret – ditt ansvar?

Høyesterett avsa den 2. september i år en dom angående ulykker ved bruk av hjemmekontor.

I tabloid kortform sier Høyesterett at ulykker i forbindelse med hjemmekontor er arbeidstagers ansvar. I virkeligheten er saken selvsagt mer nyansert, og det er nødvendig å gå inn i detaljene. Saken kommer på bakgrunn av følgende konkrete hendelse.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Juni 2024: Holden slås til ridder av 1. klasse.

Den uheldige arbeidstageren var ansatt som lege ved Oslo universitetssykehus. Hun hadde helgevakt fredag til mandag som primærvakt som krever at hun skal være tilgjengelig på vakttelefon i denne perioden, og at hun arbeider enten hjemmefra eller på sykehuset ved behov. Etter å ha lest seg opp på en pasient, skulle hun ta spisepause før hun planla å reise inn til sykehuset. Hun gikk ut i haven for å spise. Her gled hun, fikk en kraftig vridning på foten, noe som resulterte i en varig skade i foten og 50% uførhet.

Dette er i korte trekk sakens bakgrunn, og jussen overtar. Legen søkte NAV om erstatning for yrkesskade, noe NAV avviste. Den påfølgende anke ble avvist under dissens. Legen anket deretter NAVs avgjørelse til Trygderetten, som under dissens støttet NAVs avslag. Neste instans er rettsvesenet, og legen anket saken inn for lagmannsretten, som konkluderte med at legen var yrkesskadedekket da ulykken skjedde, og dermed reverserte Trygderettens avgjørelse. Også denne beslutningen ble fattet under dissens. Nå var det statens tur til å anke videre til Høyesterett, og her ga altså Høyesterett staten medhold. Også i dette tilfellet ble beslutningen gitt under dissens. 

Når to rettsinstanser, samt underliggende myndigheter, kommer til motsatte konklusjoner, alle under dissens, og dette i sak hvor det ikke er noen uenighet om hendelsesforløpet, er det klart at vi er innenfor subtile tolkninger av gjeldende regler. En dom i Høyesterett setter også en presedens i lignende saker, og derfor er det nødvendig å se hva som var avgjørende for Høyesterett, og hvilke begrensninger som ligger i dommen.

Staten anførte at arbeidstagere som arbeider fra eget hjem, vil være yrkesskadedekket under utføring av arbeidsoppgaver, men de er ikke dekket i matpauser og andre pauser i hjemmet.

Legen på sin side hevdet derimot at ulykken hadde tilstrekkelig nær tilknytning til arbeidet. Den særegne vaktordningen skiller seg fra passive beredskapsvakter. Hun utførte omfattende arbeid gjennom hele weekenden og like forut for ulykken. Det var nødvendig å spise på det aktuelle tidspunktet for å forberede det videre arbeidet. Hvor i hjemmet hun spiste, er uten betydning.

Folketrygdloven sier at «Yrkesskadedekningen gjelder for yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.» Tidligere rettspraksis medfører at arbeidsstedet anses for å være midlertidig flyttet dit arbeidet foregår, herunder spesielt hjemmekontor. Det springende spørsmålet er dermed om spisepausen er en del av arbeidet.

For ulykker som skjer på det ordinære arbeidsstedet, er vurderingen romslig. Da omfattes også yrkesskadedekningen ulykker som skjer i spise- og hvilepauser, under bedriftslegebesøk, trimaktiviteter og lignende.

Førstvoterende fremfører følgende som en del av et lengre resonnement: «I perioder arbeidstakeren er i eget hjem og har pause fra arbeidet, vil de skadene som måtte oppstå, i alminnelighet ikke ha noen tilknytning til arbeidet og arbeidslivet. Lovformålet taler derfor mot at pauser på hjemmekontor omfattes av yrkesskadedekningen.»

Førstvoterende konkluderer som følger (litt omskrevet): «Legen var utsatt for en ulykke da hun på hjemmevakt hadde tatt en pause fra arbeidet og var på vei ut i haven for å spise. Hun har da ikke krav på yrkesskadedekning fordi hun ikke var «i arbeid» da ulykken skjedde. Det er i vurderingen uten betydning at hun arbeidet straks før pausen og hadde planlagt å fortsette å arbeide etterpå. Det er også uten betydning at hun hadde vakt også i pausen, og at hun av den grunn ble oppringt kort tid etter ulykken.»

Den annenvoterende fremhever på sin side at «også i praksis fra Høyesterett er det lagt til grunn at man vil være «i arbeid» også i hvile- og spisepauser.», og konkluderer (svakt omskrevet) «med at der en arbeidstaker arbeider fra hjemmekontor, vil uttrykket «i arbeid» også omfatte skader som skjer i naturlige pauser i arbeidet, typisk i spisepauser.»

Høyesteretts avgjørelse ble fattet med det knappest mulige flertall, nemlig tre mot to stemmer.

Jeg skal av naturlige årsaker ikke prøve å tolke lovanvendelsen, men heller gi min vurdering av hvordan situasjonen burde være.

Da hjemmekontor ble et alternativ fordi moderne kommunikasjonsteknologi gjorde det mulig med digitale møter hjemmefra med full tilgang til all infrastruktur, så både arbeidstagere og arbeidsgivere dette som en unik mulighet. For arbeidsgiverne ville man kunne redusere kontorarealene, mens det for arbeidstagerne ville fjerne reisetid til arbeidet og forenkle den daglige logistikken. For offentlige myndigheter ville det redusere rushtrafikk med tilhørende miljøgevinster og færre ulykker. Men det har også vist seg at utstrakt bruk av hjemmekontor svekker arbeidsmiljøet og reduserer kreativiteten og samhandlingen. Nå fremstår hjemmekontor som et gode for arbeidstagerne, og bruken må avtales med arbeidsgiver. På de fleste arbeidsplasser er det ikke fritt frem for ubegrenset bruk av hjemmekontor.

Ved bruk av hjemmekontor har arbeidsgiver lite kontroll over ulykkesrisikoen. Men det er jo rimelig å anta at hjemmekontoret har en sikkerhet som iallfall arbeidstageren finner tilfredsstillende. Når man sier at de fleste ulykker skjer i hjemmet, så er nok det vel så mye et utrykk for at det er stedet vi oppholder oss mest. Men det er et tankekors at man ikke har noen kontroll på sikkerheten på et hjemmekontor når man vet hvilke detaljerte krav det stilles til luftkvalitet, romtemperatur, utforming av kontorplass osv. på et arbeidssted.

Fagforeningene mener at dagens regler er gammeldagse og uklare og ikke har hatt innover seg den omfattende bruken av hjemmekontor. Det er ikke vanskelig å være enig med dem at reglene er uklare. Rettsbehandlingen viser dette med all tydelighet. Og her må lovgiver klargjøre hva som er å betrakte som yrkesskade med bruk av hjemmekontor. Men det er ikke klart for meg at spisepauser skal være dekket av yrkesskadeforsikringen. Når arbeidsgiver lar arbeidstageren jobbe hjemme, er det rimelig at mye av ansvaret for sikkerheten overlates til arbeidstageren. Og jeg finner det som en fornuftig avveining at yrkesskadedekningen begrenses til direkte arbeid, og ikke inkluderer spisepauser.

Jeg ender derfor opp med å kunne slutte meg til tredjevoterende: «Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende», og jeg mener at det ikke bør være yrkesskadedekning i pauser på hjemmekontor.

Les flere bidrag fra UAs gjesteskribenter her