Om studenter og kyr i grønne enger: En gardinpreken

Jeg hadde samsnakket meg med læringsassistentene på forhånd. Om at progresjonen er for langsom, vi kommer ikke videre. Om at det måtte et skremmeskudd til. Kanskje vi like godt skal ta det nå på fredag? 

Som sagt, så gjort. Jeg tok en halvtime, en hel halvtime av dyrebar forelesningstid, til å avholde en gardinpreken. En ganske heidundrende en.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Jeg tror bestemt ikke at det har skjedd før. Jeg har undervist studenter siden 1995, da jeg hadde mine første vikartimer i skandinavisk morfologi. Jeg har undervist på alle nivå; forprøver, introkurs, grunnfag, mellomfag, hovedfag og ph.d., bachelor og master, tusennivå, totusennivå, tretusennivå. Grupper på mange hundre studenter og veiledning med en eneste student. Og alt imellom.

Aldri før har jeg følt at jeg måtte, eller kunne, eller burde, velg hvilket modalverb som helst, i det hele tatt, det har aldri skjedd at jeg har følt meg så mye som fristet til å avholde en gardinpreken for studentene mine.

Men i år, altså.

Jeg begynner med å fortelle dem at jeg bor på gård, og fortsetter med en historie fra virkeligheten, om den gangen vi kjøpte ei snill og fin ku av en nabo. La oss kalle henne Stina (hun hadde ikke noe navn da hun kom). Naboens kyr hadde alltid vært inne-kyr. Og da vi slapp Stina ut på beite, stod hun og rautet hele dagen av sult. Hun hadde aldri lært å spise gras fra enga. Våre kyr går ute fra de er kalver, og hele sommeren, hvert år, deretter. Men denne kua forstod ikke hvordan hun skulle gå fram for å ta til seg næring på egen hånd.

Eller klauv, da.

Hun var vant til å få graset ferdig kuttet, lagt foran seg på fôrbrettet. Hun prøvde å se på de andre, de gikk rundt i enga og spiste lystelig, men Stina skjønte rett og slett ikke hvordan man gjør.

Hun stod midt ute på den grønne, saftige enga og sultet, hele dagen. Til slutt gikk det ikke lenger. Vi måtte sende henne til den gården på landet, den andre gården på det andre landet, dit alle i byen sender sine kjæledyr, alt fra gullfisker til hunder. DEN gården.

Og så spør jeg dem, studentene, om hvorfor jeg forteller dette, hva er relevansen, hva består lignelsen i?

En modig sjel rekker opp handa og svarer: «Kanskje du synes at vi skal lese pensum?»

Ja. Kanskje jeg syns det. Ja, faktisk. Jeg tror nok det kunne vært en ide.

Men jeg skjønner at pensum er mye, og bratt, og en jungel å finne fram i, og vanskelig, og hvorfor må de egentlig lære det her. Jeg skjønner alt det. Noe av det er helt sant, også.

«Vi er jo ikke i underholdningsbransjen», som min meget reflekterte kollega Oddveig påpeker.

Og samtidig kan jeg ikke la være å huske min egen første forelesning på nordisk. I nordisk litteratur, med Jørgen Haugan. Det var noen studenter som hadde betenkeligheter med alle de tusen sidene med litteratur som skulle leses. To skuespill, bare av Ibsen, liksom!

Og Jørgen Haugan valgte å tolke spørsmålet på en helt annen måte: «Hva var spørsmålet? Om sideantallet kan være riktig? Det var et godt spørsmål, men vanskelig å besvare. Dette pensumet er satt opp slik fordi vi ikke har lov til å gi dere flere verker. Men jeg går jo ut i fra at dere har valgt dette faget fordi dere er interessert i det, og at dere ønsker å skaffe dere best mulig kompetanse i det. Så når det står to skuespill av Ibsen, så mener vi selvfølgelig at du bør lese minst ti, helst femten til tjue, aller helst alle tredve. Men det er altså begrenset hva vi har lov til kreve, offisielt. Derfor står det to. Men det betyr altså ti. Flott at vi fikk oppklart det!»

Jeg lurer på hva vyrde Professor Haugan ville ha hatt å si til de studentene som sier rett ut, til foreleser, at de ikke har noen planer om å lese noe som helst. Du kan skrive opp to skuespill, eller ti, eller tredve, eller ingen. Det betyr nada. Jeg kommer ikke til å lese noe som krever mer enn tre minutters oppmerksomhetsspenn.

Det handler nok om hva slags forventninger vi formidler, tenker jeg den godeste Jørgen ville ha sagt. Jeg fikk formidlet at du skal være ydmyk hele tiden, fordi du skal vite at du uansett bare har fått lest en flik av det du burde ha ambisjoner om å få lest.

Det var den gangen strykprosenten på fagene vår var konstant på 15 prosent. Strykprosenten i norsk høyere utdanning i dag, etter massifiseringen, ligger på 5-7 prosent. Og vi som var bekymret for kvaliteten på eksamensoppgaven dersom strykprosenten sank ned mot ti. For «vi har jo tross alt et ansvar overfor det samfunnet vi slipper disse løs på.» Og den siste testen å ty til i nødsfall, var denne: Hvis akkurat denne kandidaten ender opp med å undervise barna dine, vil du bli fornøyd – eller fortvilt?

Opp med handa den som har lyst til å bli operert av den hjernekirurgen som stod på sin anatomieksamen med et nødskrik, og da bare etter at lista var senka år for år?

Nei, jeg mimrer ikke over en tapt gullalder. Det er framskrivinga av denne utviklingen som skremmer meg. Et samfunn fullt av folk som ikke forstår hvordan man tar til seg kunnskap hvis det ikke formidles via tik-tok. Et eldorado for influensere. En drømmesituasjon for den som kan propaganda (litt utover google-stadiet). Du kan snu enhver opinion til din fordel, få folk til å følge deg, som en kult, som en stim med sild. Dette er et demokratisk svart hull.

Og derfor står jeg her nå, og viser studentene mine grafer og tall, at hver plass i auditoriet er taksert til nesten 200 000 i skolepenger. Og sier at fremdeles er det tid til å få gjort alt, åtte uker til eksamen kan være et hav av tíd. Men da kan de ikke bare stole på forelesningene. De må i det minste åpne mappene og lese det vi legger ut.

«Vi er en gjeng her som er klare til å trå til, vi er heltente på å hjelpe dere! Men da må det innsats til! Full skjerpings!» Og jeg ser det på læringsassistentene, at jeg er for engasjert, de synker ned i stolene og later som de er et annet sted. Jeg husker det fra styemøtene i NTNU også, at jeg «freste», «det gikk en kule varmt», «tente på alle pluggene», etc. Jeg høres tydeligvis helt rasende ut når jeg blir så engasjert.

Det tjener studentene til ære at de i ettertid har skrevet masse e-post, de fleste med det uttalte formål å trøste meg. De skjønner at jeg er frustrert. Det må virke fryktelig utakknemlig, etc. Og forstå meg rett, det tyder på godt utviklet empati at de griper til tastaturet for å gi uttrykk for sin omtanke. Men det er litt skremmende at de antar at min egen frustrasjon over «deres utakknemlighet» er motivet for å holde mitt livs første student-gardinpreken.

I virkeligheten er det min omtanke for dem, for deres kompetanse, for det framtidssamfunnet de skal leve i.

Uansett, vi får se hvordan det går i fortsettelsen av semesteret. Dette var som sagt min første student-gardinpreken, og jeg kan jo håpe at det blir den siste.

Men jeg frykter at det kan bli rik anledning til å perfeksjonere den i årene framover.

Les flere bidrag fra UAs gjesteskribenter her