Studentdemokratiet - mer enn bare en vakker fasade

Jeg vil starte med å si at jeg er noe partisk når det kommer til studentdemokratiets viktighet. I mine øyne består systemet av en gjeng med superhelter sendt for å takle problemer som studiekvalitet, mental studenthelse og byggeprosjekter som aldri tar en ende. Dette betyr naturligvis ikke at du har samme utgangspunkt som meg. Kanskje er du studenten som velger å raskt gå forbi Studentvalget-reklamen om å nok en gang stille til valg eller du er professoren som er oppgitt over enda en runde med meningsløse referansegruppemøter. Jeg har nå sett hvordan et universitet med et dysfunksjonelt studentdemokrati fungerer, og skal argumentere for viktigheten av det hele.

Fakta

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Amalie Farestvedt

Utdanning: 3. år, bionanoteknologi. Er på utveksling på IITM (Indian Institute of Technology Madras) i Sør-India i 2022/23

Tidligere roller i UH-sektoren: representant i NTNU-styret og ledergruppen til Studenttinget 2021/22

Faglige interesser: forskning og utvikling av alternative proteiner.

Opptatt av: universitetets ansvar for samfunnsoppdraget, bruk av rasjonalitet og evidens for å forbedre verden, bærekraft, psykososialt læringsmiljø og studentfrivillighet

Etter et år som styrerepresentant og fulltidsansatt i Studenttinget, har jeg god kjennskap til hvordan studentdemokratiet på NTNU fungerer. På NTNU er studentdemokratiet enormt. Det inkluderer fire studentorgan som arbeider med studentpolitikk og velferdstilbud i alle tre studiebyer. Systemet tar for seg tillitsvalgte på alle 55 institutt og 8 fakultet i tillegg til frivillige referansegrupper under disse igjen. Vi er også privilegerte i at det finnes hele 12 studenter som får arbeide fulltid med å forbedre studiehverdagen til alle NTNUs studenter.

Systemet får kritikk av flere grunner. Flere peker på hvor dårlige studentorganene er på å vise seg frem utenom valgene. Den jevne student har ikke innblikk i arbeidet som gjøres eller politikken som bestemmes. Semesteravgiften forsvinner et sted som de fleste ikke helt vet hvor er og Velferdstinget og Studenttinget er et og samme organ. Det virker også som om alt alltid tar for lang tid. Du kan være sikker på at arbeidet som begynnes på i dag, ikke blir ferdig før om et par studentgenerasjoner, om det i det hele tatt er noen fremskritt å spore.

På tross av dette, ønsker jeg å vise frem hvor solid vårt system egentlig er, ved å sammenligne med mitt utvekslingsuniversitet. På IITM styres alt av studentpolitikk og offisielle studentorganisasjoner av forskjellige sekretariat. Disse sekretariatene utgjør sammen med nesten 60 studenter The Student Legislative Council. Sammen bestemmer de over alle student-relaterte saker og er rådgivende for administrasjonen gjennom nok et rådgivende organ.

Allerede i denne korte beskrivelsen er det flere problemer å spore. Det første er at parlamentet er altfor stort. Alle som har prøvd å få 60 studenter til å bli enige om noe, vet hvilke utfordringer dette kan innebære. For det andre er det veldig lett for administrasjonen å definere hva som er en studentsak og ikke. For eksempel var det å prøve å endre fraværsgrensen på universitetet noe man ikke hadde lov å snakke om ettersom dette ville vært «et demokratisk problem». Hvorfor det var et demokratisk problem var ikke helt lett å få inntrykk av. Med en slik tilnærming til hva som er tillate diskusjonsemner og ikke, forsvinner studentstemmen fort. Et siste problem er at det ikke finnes noen studenter i kollegiale styrer med stemmerett på lik linje med administrasjon og professorer. Det nærmeste er dette parlamentet som er rådgivende for nok et annet rådgivende organ. Totalt så ser ikke situasjonen veldig bra ut for studentene.

Dette betyr ikke at studenter ikke prøver å få til endring. Det finnes en e-post-adresse som går til alle studenter på universitetet, og som alle har mulighet til å sende til uten å måtte spørre om tillatelse. Denne er generelt ganske underholdende å følge med på ettersom det alltid er et par av mailtrådene som eksploderer. Forrige semester var det en vegetarianer som fant kylling i maten sin på ene restauranten, og e-post-tråden ble fort et religiøst anspent tilfelle av hva som er ren og uren mat for forskjellige kaster. Anklagene flyr i alle retninger og ethvert organ på universitetet blir anklaget for å ikke klare å opprettholde et minimum av standard på maten.

Det virker ikke som det er noen mekanisme for å spørre studenter hva de synes om en foreslått regelendring. Ofte kommer disse ut av det blå og uten noen som helst forklaring. I oktober prøvde administrasjonen å begrense matlevering à la Foodora med å deklarere at det nå var forbudt. I kjent mønster eksploderte denne mailtråden med sinte utrop fra studenter som krevde en forklaring. Et par uker senere var det klart at studentene ikke overholdt dette i det hele tatt, og administrasjonen trakk seg tilbake for å slikke sårene sine. Sagaen tok seg opp igjen dette semesteret med en ny e-post som informerte om regelendringen, nok en gang uten noen forklaring. Denne gangen ble den fulgt av sikkerhetsvakter som stoppet mopedene med matleveringer til alle studentenes frustrasjon.

Systemet er veldig lite transparent, og alle avgjørelser skjuler seg bak et lag av unødig kompleksitet. Det er få prosesser som er helt rett frem og demokratiserende funksjoner som å kunne booke et rom så studenter kan møtes, er et byråkratisk problem av andre rang. Det er heller ikke lett å finne informasjon om de forskjellige funksjonene på universitetet siden ingen deler av studentdemokratiet har en egen nettside eller sosial media. Det finnes ikke møtereferater allment tilgjengelig og eneste innblikket du får i systemet er om du kjenner noen som har en større posisjon på universitetet.

Et fellestrekk med NTNU er nok at systemet blir mer synlig under valg. Her er det allikevel store forskjeller med hva vi er vant til hjemmefra, med en studentbefolkning som ivrer etter å stille til de forskjellige posisjonene. På dette universitetet er det særs viktig å få verv eller posisjoner som kan skrives på CVen, og studentdemokratiet er noe av den beste CV-maten. Det er en helt annen generell valgkultur i India, noe som sammen med den store konkurransen fører til mye ukultur i valgprosessen. Det er ikke uvanlig at en kandidat sprer misinformasjon om de andre kandidatene eller at vedkommende prøver å få enkle seire på andres bekostning. Under et av valgene i høst ble det blant annet spredd en video for å sverte den andre fraksjonen som stilte.

Så hva kan vi lære av alt dette? Først, setter jeg personlig bare enda mer pris på hvor heldig vi er som har et velutbygd studentdemokrati med gode organer og studenter i viktige posisjoner. På NTNU er systemet laget slik at administrasjonen ikke kan ignorere oss, noe de sjeldent ser ut til å ville uansett. For det andre burde vi etterstrebe og gjøre systemet vårt enda mer gjennomsiktig og forståelig. Selv om mye allerede er på plass, er studentdemokratiet vårt også et komplekst system som krever tid for å forstå. NTNU burde derfor ta på seg rollen med å informere om hovedlinjene i systemet ettersom de nye studentene kommer til universitetet slik at alle lettest mulig kan få hjelp ved behov.