… og innovasjon.

Fakta

Nils Kalstad

• Utdanning: PhD i Informasjonssikkerhet (UiO) og Siv.ing Industriell matematikk (NTNU)
• Nåværende jobb: Direktør NTNU Samfunnssikkerhet
• Tidligere roller i UH: Instituttleder IIK, Dekan ved HiG, Seksjonsleder ved HiG, Verneombud ved HiG, Studieprogramleder ved HiG
• Faglige interesser: Informasjonssikkerhet, samfunnssikkerhet og ledelse i UH-sektoren
• Er opptatt av: At det tematiske satsningsområdet Samfunnssikkert og beredskap realiseres som en tverrfaglig kraftsamling i NTNU

Jeg har vært så heldig at jeg i ganske mange år (mer enn ti) har vært leder i akademia. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest, hørt, sagt eller skrevet «… og innovasjon». Disse to ordene kommer ofte sist i en setning, gjerne sammen med «forskning, utdanning og innovasjon». Ett eksempel finner vi i NTNUs strategi 2018-2025 sin beskrivelse av vårt målbilde for 2025:

Vi opplever å være ett NTNU, med kreative fagmiljøer og spennende tverrfaglig samarbeid. Vi har i større grad utnyttet potensialet som ligger i at utdanning, forskning og innovasjon er integrerte ved universitetet …

Her er ikke ordet innovasjon sist i setningen, men rekkefølgen «utdanning, forskning og innovasjon» stemmer. I Universitets- og høgskolelovens §1-3. Universiteter og høgskolers oppgave kommer punktet om innovasjon som bokstav f. Opplistingen går til bokstav g.

Min egen erfaring med å si lange setninger som inneholder eller slutter med «utdanning, forskning og innovasjon» er at det er ganske tungt. Jeg må ta litt ekstra sats (særlig hvis jeg i tillegg skal finne plass til ordet formidling), og av de jeg snakker til (særlig hvis de ikke kommer fra UH-sektoren) er det lett å se at her var det mange tunge begrep på en gang. Så hvorfor bør vi komme til innovasjon før vi går tomme for pust?

Jeg husker tilbake til innføringen av det Nasjonale kvalifikasjonsrammeverket i 2012 hvor frustrert jeg var over at «noen» insisterte på at jeg (som alle andre emneansvarlige) aktivt måtte ta stilling til i hvilken grad «mitt» emne kunne bygge opp under en overordnet læringsutbyttebeskrivelse knyttet til innovasjon. «Hva har det med faget Innføring til informasjonssikkerhet å gjøre?», tenkte jeg. Det å vurdere behovet for, ta initiativ til og drive innovasjon er da noe studentene kan sette seg inn i senere! Hvorfor skal jeg prøve å få det inn i «mitt» emne?

Det neste nøkkelminnet hos meg er fra 2015 da min prodekan for utdanning Stewart Kowalski på slutten av et ledermøte sa «What about innovation?». Da satt vi mitt i en fusjonsprosess og det var ganske mange andre ting å tenke på. Mitt svar ble det vel gjennomtenkte «What about innovation?». Så husker jeg at det kom en masse ord fra Kowalski før vi ble enige om at det kunne falle inn under prodekan for utdanning sitt ansvarsområde. Trolig mest på grunn av at han hadde adressert tematikken.

Jeg innledet med å si at jeg har vært heldig som har fått være leder i akademia over tid. Noe av det som fasinerer meg mest er samspillet mellom de tre grenseflatene jeg operer i: 1) Den enkelte ansattes vitenskapelige lidenskap og ønske om mest mulig ressurser til å skape mest mulig aktivitet innen «sitt» fagområde, 2) NTNU (arbeidsgiver) sitt behov for å løse et oppdrag innenfor gitte rammer og 3) Samfunnets forventninger og ønsker til det miljøet som jeg med stor selvtillit presenterer som nasjonal hovedleverandør av forskningsbasert kunnskap innen våre fagområder. Sentralt for alle ledere er å skape best mulige rammebetingelser for den aktiviteten som hen er ansvarlig for. For to av grenseflatene så er mulighetsrommet ganske regulert:

• Gjennom NTNU får fagmiljøet gjennom budsjettfordelingsmodellen og viderefordelingsmodellen årlig tildelt en ramme for drift. Den kan være trang eller romslig, men siden den er basert på en modell så er den om ikke annet ganske forutsigbar.
• Gjennom den enkelte ansatte, og gjerne som laginnsats, kan vi vinne fram i konkurranseutsatt bidragsfinansiering gjennom Forskningsrådet, EU eller andre. Dette er et krevende, men alle institutter skal og bør ha forskningsgrupper som bidrar aktivt i forskningsfronten og er kjent for høy vitenskapelig kvalitet så det er ikke urealistisk.

Den siste grenseflaten, samfunnet, er jokeren i spillet. Private eller offentlig aktører med særlig interesse for våre fagområder kan bidra til aktivitet gjennom oppdrag, bidrag eller bevilgning. Her ligger en mulighet for alle fagmiljøer som har «Kunnskap for en bedre verden» som ambisjon, og det er også her innovasjon kommer inn som et begrep som fortjener mer fokus enn å dukke opp på slutten av en setning når vi har gått tom for luft.

I akademia er vi veldig mange som er veldig flinke (kanskje verdensledende) på hvert vårt veldig spesialiserte område. Kanskje så spesialiserte at det er veldig få som skjønner at fagområdet FN som ansatt AN er veldig flink på er veldig viktig. De aller fleste skjønner at det er vanskelig, men at det er viktig? Overraskende nok går denne utfordringer begge veier. Jeg har vært med på flere runder internt hvor vi skal utforme for eksempel råd til politikerne i forbindelse med en valgkamp. Ofte er det beste rådet som kommer opp en variant av «Gi flere penger til vårt fagområde!».

Min erfaring med å kommunisere med samfunnet utenfor universitetet er at vi ikke trenger å bruke veldig mye energi på å overbevise andre om at vi er flinke på det vi gjør. Selskaper, offentlige virksomheter og politikere er ofte heller ikke veldig interessert i akkurat hva vi gjør fordi det er vanskelig å forstå. Men de gangene vi klarer å forklare hvorfor det vi gjør er viktig for de vi snakker med, da oppstår det gjerne spennende situasjoner, muligheter og diskusjoner. Her kommer innovasjon frem på scenen. Som Morkemo, Blankenburg og Bar skriver i Innovasjonsboka til Dagestad fra 2023.

Innovasjon er rett og slett noe som er nytt, nyttig og nyttiggjort.

Ja vi skal drive grunnforskning, og nei vi skal ikke bare gjøre ting som har umiddelbar nytte. Men som et breddeuniversitet med teknisk- naturvitenskapelig hovedprofil med tyngdepunkt innen profesjonsutdanning så må alle ansatte ved NTNU kjenne pulsen i samfunnet.

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er innovasjon basert på forskning et direkte utbytte av den finansieringen som gis til UH-sektoren. «Det jeg holder på med kan ikke kommersialiseres» svarer mange når vi tar en samtale om innovasjonspotensialet i aktiviteten. Men innovasjon er ikke ensbetydende med patenteringsløp eller oppstartsvirksomhet. Her tilføyer Morkemo, Blankenburg og Bar at

En innovasjon er en ny løsning, altså tjeneste, produkt eller arbeidsprosess, som er så bra at den er tatt i bruk. Husk at tjenester står for en langt større del av BNP enn varer og fysiske produkter.

NTNUs IPR-politikk beskriver hvordan immaterielle rettigheter, fysisk materiale og resultater generert ved NTNU skal sikres og forvaltes. IPR politikken fremhever at

NTNU har et samfunnsansvar for at resultater fra NTNUs virksomhet skal komme til bred anvendelse i samfunns- og næringslivet og bidra til bærekraftig utvikling, samtidig som universitetet skal sikre at den enkeltes akademiske frihet og åpenhet om universitetets resultater ivaretas.

Det IPR-politikken fremhever er altså behovet for en bevissthet omkring hvorfor vi jobber med det vi gjør og hvordan dette (på kort eller lang sikt) kan bli nyttiggjort. Min erfaring er altså at vi gjennom bevissthet på denne delen av oppdraget brått blir en mer relevant samarbeidspartner for å løse samfunnets problemer. Gjennom å vektlegge dette i vår kommunikasjon med aktører rundt oss vil vi øke sannsynligheten bedre rammebetingelsene for nettopp de fagområdene vi er interessert i.

I lys av utviklingen i samfunnet tør jeg påstå at vår samhandling med andre aktører blir enda viktigere enn tidligere. Vi har det godt i Norge, men den samfunnsmodellen vi er en del av er under et voldsomt press. Klima- og bærekraftsutfordringer, stormaktsrivalisering og krig som utfordrer det demokratiske tankesettet, økonomisk nedgangskonjunktur og en verden som skal komme seg på beina etter en pandemi, er bakteppet når våre politikere og beslutningstagere gjør sine langsiktige prioriteringer.

Vi i akademia må forholde seg til «den virkelige verden», ved å være tidsrelevante, forstå behov og kunne være med på løsningene. Uten å ha direkte kontakt med private og offentlige organisasjoner er det vanskelig å vite hva som er nyttig og hvordan det skal nyttiggjøres, i ytterste konsekvens kan vi miste vår relevans for samfunnet.

Gjennom Politikk for åpen vitenskap ved NTNU og Retningslinjer for åpen vitenskap beskrives en felles målsetning om at alle typer resultater og ressurser fra forskning, utdanning og andre aktiviteter ved NTNU skal være «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig». Gjennom økt bevissthet og etterlevelse av våre retningslinjer for lisensiering og forskningsdata håndtering vil det bli tydeligere for at universitetet produserer mer enn kandidater og publiseringspoeng, men også en stor kunnskapsbank som det er mulig å finne frem i.

Skalaen for teknologisk modenhetsnivå sier noe om hvor langt en teknologisk utviklingsprosess har kommet og hvilken dokumentasjon som finnes for teknologiens ytelse. På denne skalaen ligger grunnforskning på nivå 1 og 2, mens anvendt forskning er på nivå 2 og 3. For at ideer og konsepter skal komme til anvendelse må det bygges en bro fra den kunnskapsbanken vi har i vår sektor og over til samfunnet, og samfunnet må være interessert i å benytte nye ideer og konsepter. Dette er illustrert i figuren under. Det brohodet som må bygges på «vår side» er vårt innovasjonsarbeid, og må gjøres uavhengig om det er en tjeneste, produkt eller en arbeidsprosess som er den nye løsningen.

«… og innovasjon» er derfor ikke et utsagn som hører hjemme på slutten av setninger i strategidokumenter. Min oppfordring er at vi tenker på innovasjon som syntesen av de argumenter som forteller offentlige og private aktører hvorfor de skal videreutvikle finansieringen av aktiviteten ved norske universitet generelt og våre fagmiljøer spesielt. Ta kontakt med en innovasjonsleder, oppsøk klynger og møteplasser for aktører som du mener kan ha nytte av dine resultater og forklar de hvorfor.

Lykke til!