Tvilselgerne

Fakta

Simon Malkenes

Malkenes er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Lektor med opprykk.

Nåværende jobb: Stipendiat  ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.

Tidligere roller i UH: Ingen, men Malkenes har markert seg skolepolitisk gjennom sine bøker og en rekke innlegg og ytringer i medier. Han fikk Fritt Ords honnør i mai 2018 for «hans kritiske søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Faglige interesser:   Utdanningshistorie, politikk og styring.

Er opptatt av: Utdanningspolitikk, fotball og familie.

I skrivende stund har tidenes politiske skandale rullet i noen uker. Kampen står om sannheten, om hva som faktisk har skjedd. Dette utgjør en norsk versjon av spørsmålet fra Watergate: «What did the president know, and when did he know it?» Hva har det med akademia å gjøre? Mye, tror jeg.

I en tid preget av Pentagon Papers og Watergate skrev Hannah Arendt «Lying in Politics». Der identifiserer hun ett moment som hun kaller factual truth og måten løgnen og politikken gjerne vil overse og viske den ut. Hun sier at den faktiske sannhet er det historikeren som vet hvor skjør er. Den består av hendelser som mennesker erfarer og bevitner, men som hele tiden kan veltes og rives i stykker av en påstand eller en innvending. 

Arendt sier også at det vanligste angrepspunktet mot den faktiske sannhet er å redusere den til en mening som kan utfordres av en annen mening, gjennom en omfortolking eller ved å isolere en uttalelse fra sin kontekst. Historikeren vet ikke bare hvor skjørt dette er, men også hvordan den faktuelle sannhet alltid er heftet med en tvil som gjør den sårbar for angrep. Nå tenker du kanskje at slik bare skjer der ute, i USA, i Europa, slikt skjer jo ikke her i Norge?

Mnja, måten sannheten blir stilt spørsmål ved er nemlig ikke tilfeldig. Vitenskapshistorikeren Naomi Oreskes har sammen med Erik M. Conway funnet fremveksten av en kritikk av offentlig styring som har som hensikt å så tvil om forskningsresultat. I skyggene der finnes den amerikanske høyresiden, oljeindustri, tobakksindustri, «klimarealister», alle fra sektorer med tunge økonomiske interesser. 

Metoden er å så tvil om forskning ved å løfte frem ideologisk motiverte forskere, gjerne fra andre fagfelt, som sår tvil om tobakk og kreft, global oppvarming, forurensing osv. Dette gjøres ved å utnytte sider ved vitenskapelig metode, sannhetsjaktens fagfelleskap og vitenskapelighetens status som midlertidig. Følgen er at det såes tvil om vitenskapen i seg selv.

Oreskes viser blant annet til «falsk balanse» som en ofte brukt strategi der forskningskonsensus blir gitt en rolle som likeverdig med enkeltforskeres kritikk av konsensus. Strategien er rettet mot offentligheten og den har som siktemål å gi inntrykk av at forskerne ikke er enige og at en derfor ikke kan trekke den konklusjonen som forskningskonsensussen gjør. 

Har det noe å si da? Absolutt, høyrepopulistforskeren Ruth Wodak knytter de som sår tvil til tenketanker og lobbyister og rollen disse har i å forme offentligheten. Offentligheten består derfor av mange sannheter, og en kamp om sannheten. Det er en offentlighet som nå også finnes i Norge, der tidenes politiske skandale nå utspiller seg. Den har derfor med akademia å gjøre, fordi dens mulighetsbetingelser også springer ut av de som angriper vitenskapen og de som sår tvil om den.