Dette er en hilsen til alle dere nyansatte instituttledere der ute som ser fram med skrekk, gru, lengsel og iver til å ta fatt i august. Jeg gleder meg til å bli kollegaen deres!
Og det er en hilsen til alle oss som fortsetter (med skrekk, gru, lengsel og iver).
(tilstander det veksles mellom flere ganger hver dag.)
Nivå tre.
Fakta
Nora B. Kulset
Nora er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.
Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.
Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.
Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.
Er opptatt av: Forskningsformidling.
(På Dragvoll er nivå tre faktisk første etasje, forvirrende nok, og nivå to og én ligger under. I kjelleretasjer hvor ting man ikke bruker så ofte, lagres. Mange verken vet at nivåene eller gjenstandene som lagres der, fins. Nivå tre er med andre ord hovedetasjen. Der alt mulig skjer. Liv, røre, miks av folk, småprat, nye tanker. Jeg stopper her.)
Jeg har spøkefullt sagt at jeg skal tatovere det på håndbaken min. Altså «nivå tre». Det er her selve verdiskapingen ved NTNU skjer. Det er her vi gutta på gølvet holder til. Produksjonen! Produksjonen av poeng (studie og publikasjon, aka penger) gjennomføring av grader, formidling av ny kunnskap, ansettelse av nye medarbeidere (som vil prege akademia i årevis framover), ivaretakelse av NTNUs forskere og pedagoger, og opptak, mottak, ivaretakelse og vurdering av studenter. Samt av og til, faktisk ikke så rent sjeldent, også svare en foresatt eller to. Både på opptak, mottak, ivaretakelse og vurdering av studenter.
Men altså, livet som instituttleder. Leder av det røffe og kule nivå tre. Not for the faint-hearted.
Man står opp, og vet at man bare har en vag idé om hva dagen vil bringe.
Dersom man synes sin egen dagsorden ser full ut (som f.eks. at den som sedvanlig er helt fulltegnet med møter fra kl 08:00, uten tissepause), så kan man samtidig trøste seg med at man vil ha gjort minst dobbelt så mye som planlagt innen arbeidsdagen er over.
(Når den er over, er det forresten bare du som bestemmer. Min arbeidsdag er offisielt over kl 16:00. Det har jeg bestemt selv og innført med hard hånd. Både for å ivareta mine medarbeidere, så de ikke har en sjef som jobber hele tida, familien min (!!) og meg selv (!!!))
Ser det ut som at noen av de oppsatte møtene har litt kjedelige tema? Fortvil ikke. Det vil garantert dukke opp saker som er så lite kjedelige at du ikke kunne ha sett dem for deg på en dag fantasien din var i ekstra godt humør engang.
En helt vanlig arbeidsdag for meg kan med andre ord beskrives best med at jeg hver dag løser et ukjent antall problemer («utfordringer») for store og små ved instituttet mitt, problemer jeg ikke hadde den vageste anelse om at eksisterte da jeg slo øynene opp samme morgen. Dette altså til tross for at dagens møteplan allerede er fulltegnet med saker og problemer (beklager, «utfordringer») jeg allerede faktisk kjenner til.
(Hvis forresten en erfaren kontorsjef sier at du bør ha PC i stedet for Mac (hei, Erik!), hør på vedkommende! Du kommer deg knapt inn i ePhorte med Mac. Dvs du bruker en halv arbeidsdag på innloggingen. Og lykkes i kun halvparten av forsøkene. Nå mener noen som leser dette at ePhorte bare er en pest og en plage. Dem om det. Hvis du tror at det som instituttleder er helt ok at du ikke kommer deg inn i ePhorte, snakk med meg etter to år. Aaaaaargh!)
«Men hvorfor gjør du dette?», spør folk meg. «Du som elsker å undervise, som elsker studentene!»
Ja, hvorfor går jeg ikke bare tilbake til min faste jobb som førsteamanuensis ved samme institutt?
Fordi det å bidra til at store og små ved instituttet mitt får ryddet sine «utfordringer» av veien så vi kan holde alle de snodige tannhjulene våre i gang, i riktig tempo, slik at vi beveger oss dit vi ønsker å bevege oss, det er et bra oppdrag å ha. Rusk må ut av maskineriet, riktig olje må brukes. De som er flinke til å strø sand i hele sulamitten må bli fratatt sandbøtta si på riktig måte. Og så beveger vi oss, sammen. Store og små. Å sørge for at dette kan skje, hver dag, på nytt og på nytt, dét er den aller viktigste jobben en instituttleder gjør.
Og akkurat dét er en MYE større jobb enn hva bemanningen i faglig ledelse og administrasjon på nivå tre tilsier. Det blir altfor lite tid til strategiske langtidstanker og nye prosjekter fra nivåene over mens man drifter et slikt intrikat maskineri som nivå tre er.
Så da får man bare lære seg å si nei.
Både «nedover» og «oppover».
Nei.
Man blir ikke leder for å være populær. Verken «nedover» eller «oppover». Det er en viktig huskelapp til seg selv.
Du ble ikke leder for å være populær.
Du ble leder fordi noen må være ankerfestet. Noen må lytte, noen må bli gitt informasjonen, noen må skaffe seg mer informasjon fra de rette folkene, noen må vurdere, noen må samle tråder, og noen må til slutt ta en avgjørelse ikke alle er enige i, men som denne noen vurderer er til det beste for instituttet – og samtidig likevel ivareta de som ikke er enige.
Og denne noen er deg, instituttleder.
Og det er ingen lett jobb.
For du må gjøre jobben uten å få noen annen anerkjennelse enn at du ikke hører noe. Når du ikke hører noe, går ting som regel bra. Da har du gjort en bra jobb. Dét er belønningen din. Å se at tannhjulene beveger seg.
Men på noen ekstra strie dager tenker jeg at nok er nok.
Da drømmer jeg om å starte et mikrobryggeri. Det skal jeg gjøre ved å søke om KOMPiS-midler, hadde jeg tenkt. Og jeg har tenkt å gjøre det sammen med vår nyeste venn KASPER. Han har jo et navn som er selvforklarende, har jeg hørt. Navnet på bryggeriet? BOTT-Øl, selvsagt.
Jeg ser allerede for meg navnene på de ulike sortene.
Men det får bli en annen gang.
God helg, både gamle og nye instituttledere, og alle dere andre!
PS: Det store spørsmålet er imidlertid: hvor ble det av Walter?
