Da jeg sluttet å være morsom

Akkurat nå er det meste så alvorlig i verden at det uansett ikke er mulig å være morsom om det. Her forleden, på en særdeles regntung søndag, brukte jeg dagen på å se en dokumentar om Mussolini og framveksten av fascismen for 100 år siden. Siden jeg ikke er professor i historie, bruker jeg mye tid på slikt for tida. Man må være profesjonell komiker for å klare å være morsom om det. Likevel klarte heldigvis min unge datter på 28 år å sende meg et flire-seg-ihjæl-emoji etterfulgt av «også på en regntung søndag da, mamma!» da jeg avslo oppringingen hennes fordi jeg måtte se ferdig denne dokumentaren først.

Fakta

Nora B. Kulset

Nora har en gjesteopptreden som gjesteskribent for UA.

Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.

Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.

Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.

Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.

Er opptatt av: Forskningsformidling.

Men jeg gleder meg til disse profesjonelle komikerne kan få meg til å le av dette. Det trenger jeg.

«Hva trenger du for å kunne gjøre jobben?» ble jeg for øvrig nylig spurt om. Jeg har søkt min egen jobb på nytt og har nettopp vært på intervju. Jeg elsker at jeg faktisk ble spurt om dette av vår påtroppende dekan. Jeg kunne naturligvis ikke gi et ordentlig svar på det innenfor tidsrammene for et vanlig jobbintervju (de fleste av mine instituttlederkollegaer skjønner hva jeg mener), så jeg ga et mer normalt, men like fullt ærlig svar: at vår egenart som kunstfaglig institutt vil bli forstått og ivaretatt innenfor NTNU-rammene.

At utøvende kunstutdanninger er en del av et gedigent breddeuniversitet med teknologi som hovedprofil, og på toppen av det ikke engang er samlet i ett og samme fakultet, er en organisatorisk selvmotsigelse av de store størrelsene. NTNU-paradokset, kan vi kanskje kalle det.

Men om jeg skulle ha listet det opp da, hva jeg egentlig trenger for å kunne gjøre jobben, så ville jeg har startet med noe så enkelt som å si at NTNU må omorganiseres gjennom alle nivåer. NTNU må omorganiseres ut fra akkurat det spørsmålet jeg fikk fra vår påtroppende dekan: hva trenger instituttlederen for å kunne gjøre jobben?

Først og sist: det er ingen annen plass på NTNU det skjer (det skal skje) noe som har egenbetydning annet enn på nivå 3 (og videre ned, for de som har et nivå 4). Det er her all verdiskapingen ved NTNU foregår. Det er her vi utdanner og forsker og sørger for at det er noe å formidle om. Det er her vi ansetter de som skal forske og utdanne og formidle. Det er herfra vi sender nyutdannede kandidater på alle nivå ut i samfunnet. Alt annet på NTNU skal støtte opp om denne aktiviteten og sørge for at den går bra. Som jeg har sagt før: det er dette som er det egentlige nivå 1. Hva trenger dette egentlige nivå 1 for å kunne drive bra? Det er det vi trenger for å kunne gjøre jobben vår, vi instituttledere, at NTNU starter med dette spørsmålet og ser organisasjonen NTNU derfra.

Så unngår vi kanskje at instituttledere får magesår, hjerteinfarkt, PTSD, panikkangstanfall, blir utbrente, kaster inn håndkleet midt i en lederperiode fordi det koster dem både familien og helsa, ikke har helse til å ta en periode til osv. Ekte eksempler fra mine instituttlederkollegaer. Slik kan vi ikke ha det.

Vi liker jo å være instituttledere. Vi har lyst til at det skal være en jobb det er mulig å ha. Selv tar jeg for tida, i sakte tempo, en master i organisasjon og ledelse ved NTNU (hvorfor treffer jeg ikke flere ledere fra NTNU på den utdanningen?) Der har vi bl.a. lært at én av de viktigste årsakene til å bli utbrent, er følelsen av mangel på kontroll. Gir NTNU oss instituttledere noen gang følelsen av mangel på kontroll i måten ting gjøres på? (Spør ikke for en venn.) 

Se der, klarer ikke å være morsom om dette heller.

Sukk.

Da jeg var ny instituttleder, fikk jeg et godt råd fra en kollega. «Du er for blid, Nora», sa han. «Nå er du sjefen vår, du kan ikke være så blid». Jeg, for blid? Den evige optimist, med en uforskammet høy defaultinnstilling på lykkefølelse? Hørt sånn. Men jeg tok han på ordet, og justerte meg. (Heldigvis har man korte glimt at selvinnsikt av og til.)

Forleden var vi i en situasjon der det passet bra å ikke bare takke han for det gode rådet den gang, men også spørre hvordan jeg har klart meg. «Joda», sa han, «du nedjusterte deg helt fint. Nå har du en sånn jevn grunnblidhet som er god for oss». Grunnblidhet. Fint nytt ord.

En annen kollega fortalte meg omtrent samtidig at jeg er «konstruktivt empatisk».

Nora B. Kulset, konstruktivt empatisk med en jevn grunnblidhet. Det er det nye jeg.

Man skjønner at jeg ikke kan skrive morsomme kronikker i UA mer.

Men jeg har i det minste begynt med høye hæler igjen da, Ingunn.