Denne uka har jeg vært på ledersamling. Oh yes. Alle 55 instituttledere ved NTNU var samlet i to dager for å lære å være leder.
Det er høyst nødvendig. Vi er jo en gjeng med nerder (aka genier) som har doktorgrad innen vårt eget bittelille fagfelt, hvorav de færreste dreier seg om temaer som strategisk ledelse eller psykologisk trygghet i ledergrupper.
Så derfor blir vi busset til Hell.
På mange måter en highway to hell.
Her blir vi nemlig satt i et stort rom med hver vår navnelapp på genseren og hver vår grønne notatbok med beskjed om å reflektere og diskutere. Plutselig er det altså tid til å skulle tenke, i flere minutter uten avbrytelse, og ikke bare det, men tenke noe smart om ting som nettopp strategisk ledelse eller psykologisk trygghet i ledergrupper.
Fakta
Nora B. Kulset
Nora er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.
Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.
Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.
Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.
Er opptatt av: Forskningsformidling.
Au da.
Det er vi ikke vante til.
Vi er vante til å bare gape og ta imot store mengder variert informasjon («variert» er mildt sagt, også «informasjon», men dette skal tross alt på trykk), deretter innhente litt kontekst hvis tid (og hvis det i det hele tatt fins noen å innhente kontekst fra), og så handle, ut fra en miks av intuisjon (supert, men ustabil suksessrate), kjerringråd (hvis i tvil, ring mamma), pragmatisme (smil og vink) og erfaring (forresten, det fins nesten ikke noe som heter erfaring for en instituttleder: Det kommer stadig helt nye utfordringer å løse, saker du i din villeste fantasi ikke kunne se for deg at noensinne ville kunne oppstå som en sak). Kort sagt, vi er vante til å agere raskt for å «beholde garderoben», som én av mine nye instituttledervenner så idrettspoetisk formulerte det nå på tirsdag.
Det er nemlig lite som fungerer så dårlig som en instituttleder som ikke reagerer på mottatt informasjon.
Så der satt vi altså, med den grønne notatboka, som de som guidet oss gjennom dagene til og med kalte «refleksjonsboka», og måtte gang på gang drive å tenke og gå inn i oss selv og spørre oss hva vi egentlig ville med det vi holdt på med og ikke minst også diskutere dette med de andre.
Vi hadde sågar en «mental fartshump» den andre morgenen der vi skulle bruke opptil flere minutter (!) på å tenke over og snakke om hva vi hadde lært i går som vi ville ta med oss i dag. Hæ? Når sist i en instituttleders arbeidshverdag skjedde det noe i går som har direkte overføringsverdi til de nye sakene som dukker opp i dag?
Kort sagt: Veldig krevende.
Årsmøte i Anonyme instituttledere.
Men altså. Herlighet. For en ressurssterk gjeng! Herre min hatt, det er helt vilt, faktisk. Det beste med disse samlingene er nemlig å få oppleve de andre 54 som deler jobben min, som det altså viser seg at stort sett oppleves nøyaktig lik uansett fag, størrelse, campus eller organisering, og ikke minst (hva er det det heter, når man skal varsle om at det kommer noe som er litt svulstig og kleint? Noe med alert? Jeg husker ikke, men det kommer altså nå): Så mye oppriktig omsorg og ekte interesse for hverandre! Fellesskapet i Anonyme instituttledere er nemlig massivt og solid. Det er enormt med støtte. Alle har enormt mye medfølelse med alle de andre. Alle vil alle bare godt. Farvel bedragersyndromet! Her er vi alle åpne bedragere! (Noe vi kanskje kan betegne som en delt felles bedragersyndromidentitet, som altså nuller ut selve følelsen av at man er en bedrager? Forskningsprosjekt!).
Men nok tullprat. Hva lærte jeg på ledersamlingen? (Et utbytte må det jo være. Jeg var tross alt borte fra instituttet mitt i to hele arbeidsdager, og det føltes som at en hel generasjon hadde passert, også med tanke på mengden e-post som hadde hopet seg opp. Men da jeg møtte de fine folkene mine til adm-møte onsdag morgen, registrerte jeg at de ikke hadde blitt nevneverdig eldre og konstaterte derfor at jeg likevel ikke hadde blitt hentet ut av tiden.)
Jo, jeg lærte noe det kanskje ikke var meningen at jeg skulle lære. (Nei, jeg snakker ikke om banneord på nye språk eller drøye partytriks. Det var det vel meningen at jeg skulle lære). Jeg lærte nemlig at NTNU praktisk talt ikke beveger seg når det kommer til organisering og ledelse av instituttene. Det fungerer ikke bedre i dag enn det gjorde før. Utfordringene instituttledere tar opp i 2021 er (ifølge svært sikre førstehåndskilder) de samme som for (minst) tre lederperioder siden. Nøyaktig de samme. Minus Zoom-fatigue og distribusjon av håndsprit.
Det er vel litt rart? Altså at en megastor kunnskapsbedrift som NTNU ikke klarer å organisere driften av instituttene stadig litt og litt bedre? Eller? Når vi til og med selv utdanner folk innen organisasjon og ledelse og alt det der? Er det bare jeg som føler at vi kan ha litte granne å gå på her? Altså, jeg gjentar meg selv, men personalansvar for et tresifret antall mennesker? Med doktorgrad i blomkålsstrukturer fra Ytre Namdalen mellom 1950-1954?
Så heldigvis har vi altså disse ledersamlingene, der noen tapre mennesker forsøker å banke litt manglende kunnskap inn i oss og samtidig tvinge oss til å snakke om hva vi tenker og føler og ikke minst: Notere ned alt dette i den grønne refleksjonsboka med den utdelte Scandic hotell-penna. Laptoper og telefoner, bort med dem. Skriv for hånd. Ta notater. Tenk på papiret.
Og så kommer du hjem til en sedvanlig fullpakket instituttlederhverdag og skal prøve å operasjonalisere den nye klokskapen du har tilegnet deg i all hast (for her går det fort i svingene altså! Dersom dette så langt høres ut som en meditativ refleksjonsretreat, så må du huske hvor utrolig kjapt instituttledere er vant til å jobbe. Tung fot på gasspedalen begge dagene her. Effektivt må det være når NTNUs (eneste?) raske ledd skal bruke tid på å samles!).
Med andre ord, fram med den grønne refleksjonsboka.
Problemet er bare at jeg egentlig ikke forstår min egen håndskrift lenger.
