Jeg er trolig en av dem som er smittet av koronaviruset

Selv kjente jeg meg litt snufsete utover dagen tirsdag i forrige uke. Siden jeg denne kvelden besluttet at vi ved Institutt for musikk skulle holde to av våre studieprogram stengt i to uker pga smittefare, avlyse alle konserter de neste to ukene, samt beordre hjemmekontor for alle som kunne ha det, fant jeg ut at siden jeg var bittelitt snufsete, var det var best å gå foran med et godt eksempel og holde meg hjemme.

Hjelpe meg så glad jeg er for at jeg lyttet til den lille magefølelsen og holdt meg hjemme fra og med onsdag 11. mars – selv om vi enda ikke hadde kommet til 12. mars da NTNU ble stengt og studentene sendt hjem.

Men vi ansatte kunne fremdeles være på jobb.

Hvis jeg hadde oversett min snufsete nese som pollenallergi (som jeg først trodde det var), så hadde jeg glatt gått på jobb hele den uka. Jeg var ikke syk. Det var først på lørdag mannen min fikk feber, jeg mandag denne uka.

Tøft for kulturlivet

Dette er en alvorlig innstendig bønn til dere alle sammen. Hold dere hjemme! Dere aner ikke om dere er smittebærere eller ikke. Mange flere er smittet i Trondheim enn det vi vet – vi vet bare hvor mange av de som blir testet som har testet positivt. Hør på helsemyndighetene når de presiserer dette. Smitten er løs. Og selv om de aller fleste av oss i høyden får en ukes influensa, så gjelder altså ikke det for alle sammen. Det er i solidaritet vi nå holder oss hjemme.

Flere av oss kan, i det emosjonelle stresset vi nå opplever, være takknemlige for at vi ikke har jobber som nå kan forsvinne. Inntekten vår vil forbli stabil. Vi kan betale huslånet og betale regningene. Vi som har det slik nå, er svært, svært heldige.

Hos meg på Institutt for musikk har vi mange medarbeidere i deltidsstillinger som ellers livnærer seg og familien som utøvende musikere og komponister. Deres inntektsgrunnlag er nå brutalt forandret. Våren og sommeren med alle dens festivaler, bestillingsverk og spillejobber, har forsvunnet inn i et svart hull. Mange innen kulturlivet, både musikere, kulturhus, små scener, festivaler og andre aktører, vil gå konkurs på grunn av situasjonen vi nå er i. Personlig konkurs. Regjeringens krisepakke vil langt på vei være nok. Det er alvorlig.

Jeg tenker mye på dem for tida, og jeg tenker mye på hvor intenst vi kommer til å savne musiseringen rundt oss, det å treffes på en konsert, det å gå forbi en konsert, det å glede seg til Jazzfest i mai. Og jeg tenker mye på at det kommer til å bli flere enn oss som lever i «musikkbobla» som kommer til å kjenne på dette savnet også. Homo sapiens: det musiserende dyret.

De spiller for oss!

I Italia synger og spiller de fra balkongene sine. Musikk skaper samvær, tilknytning og en følelse av tilhørighet selv om det fysiske samværet mangler. Dette skjer uansett om vi er med og lager musikken, eller om vi lytter til den. Musikk gjør at vi opplever at vi er en del av fellesskapet der musikken skapes eller oppleves. Det kommer tydelig fram fra alle disse videoene vi ser fra Italia.

Nå trenger vi denne fellesskapsfølelsen ekstra mye, i våre nye sosiale digitale liv. Og selv om vi av klima- og bosettingsårsaker ikke kan oppholde oss på balkonger og spille og synge sammen som i Italia, ligger heldigvis ikke musikere, verken fra NTNU eller andre steder, på latsiden og venter på å bli reddet av en krisepakke. De vil spille! For oss! Så nå vokser det i disse dager fram et fantastisk konserttilbud online. Mange av dem streames live.

 I går kl 1800 var jeg først på konsert med Sondre Lerche i stua hans (han styra skikkelig lenge før han ble fornøyd med oppkoblingen, var det andre som så den?), og kl 2000 var jeg på konsert med Rasmus Rohde på Moskus. Begge konsertene så jeg på med andre venner (fra hver våre hjem). Og oppdaget andre venner som også så på. Det er rett og slett kjempekoselig. (Og vi forstyrrer ingen når vi chatter kommentarer heller. Et pluss for et beryktet trøndersk konsertpublikum.) Men det beste av alt er at vi kan vippse artistene for konsertbilletten. Vi får oppleve live musikk, vi får oppleve det sammen med andre (med påkrevd sosial distanse), og musikerne får billettinntekter.

Skjeggete videomøter

De store opera- og konserthusene har også åpnet for gratis streaming av sine forestillinger og konserter. Du kan altså ta en aften på The Met med vennegjengen, champagne i glasset og evt chatten klar. Det er vel lov å pynte seg selv om man er alene hjemme? (Jeg har hørt at det er lurt å holde stilen på hjemmekontoret selv om jeg faktisk synes det er litt koselig at enkelte av videomøtene for tida bærer preg av at folk blir litt mer skjeggete, litt mer bustete og har litt mindre sminke på seg for hver dag som går – og bryr seg stadig mindre om kameravinkelen. Det er veldig sjarmerende og koselig i disse dager, synes jeg.)

Så kjære alle NTNU-ere:

Hold dere hjemme, kos dere med å gå på konserter og støtt samtidig en musiker.