Forventningsfull åpner jeg hovedoppgaven veilederen min har lagt i hendene mine. Den er fra et annet universitet, jeg skal straks i gang med en doktorgrad i lingvistikk, og det er ikke så mange som har skrevet om dette temaet i Norge – eller i Norden, faktisk. Så når en kommer over en hovedoppgave som er litt på sida, men relevant nok til å være innafor, må en bare spandere den tida som trengs, lese grundig, og kamme sidene for innsikter.
Fakta
Kristin Melum Eide
Eide er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.
Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.
Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.
Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.
Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått
Allerede på den første sida går det et ekkelt støt gjennom kroppen. Dette virker så kjent. Men la gå, jeg kan jo det meste om dette temaet. Jeg skrev jo selv hovedoppgave om et tett tilgrensende felt for bare et par år siden. Jeg lar blikket gli over sidene. Og begynner å kaldsvette. Dette er mine ord. Det er ikke noe jeg innbiller meg. Den litt ubehjelpelige, arkaiske stilen som kjennetegner en skoleflink unge fra en ikke-akademisk familie som prøver å beherske en stil og en sjanger hun ikke kjenner. Ordvalget. Den underliggende humoren som ingen av mine tekster klarer å riste seg ut av, om det så er en gravtale. Dette er meg.
Jeg prøver å puste med magen. Kanskje det ikke er så ille som jeg tror. Først og fremst må jeg finne min egen hovedoppgave og sammenligne. Det er klart at det ikke er – jeg kan nesten ikke få meg til å forme ordet i tanken – plagiat?! Det er vel ingen som tror de slipper unna med det, så lite som språkforskermiljøet i Norge er? Ingen ville ha tatt sjansen, rett og slett.
Jeg kommer meg til leseplassen min og finner fram min egen oppgave. Og ser. Avsnitt etter avsnitt med direkte avskrift. Bare enkelte ord er byttet ut. Referansene er de samme, overskriftene, introduksjonen, til og med fontene har forfatteren beholdt. Disposisjonen av kapitlet. Og jeg forstår at hen bare har kopiert oppgaven min med hud og hår, klippet ut det hen ikke trengte, og latt indrefiletene stå igjen.
Det er vanskelig å forklare følelsen av skam, av overgrep, av at noen har rotet i mine saker og tatt mine ting. Joda, jeg er indignert, men jeg er også merkelig skamfull. Det er ikke fordi tanken slår meg at noen kan tro jeg kan ha kopiert denne oppgaven. Min oppgave er flere år eldre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg gruer meg for å si i fra til «de voksne». Jeg tipper alt dette blir veldig ubehagelig. Fortjener jeg virkelig ikke mer respekt, dette er da min eiendom? Og jeg skammer meg. Som om det er jeg som har gjort noe galt.
Jeg er ikke alene om å ha blitt plagiert. Jeg er heller ikke alene om å føle på ubehag i den forbindelse. Kollega Oddveig Storstad gjengir sine egne og mange andre kollegers erfaringer i en ytring i UA for vel et år siden: Forbausende mange kolleger hun har spurt har selv opplevd å bli plagiert, og «nesten uten unntak» har de ikke varslet. Det er for belastende, det blir for mye styr, en frykter konsekvensene både for seg selv og for den som har plagiert.
«Ideelt sett burde normregulert adferd vært tilstrekkelig for å hindre at plagiering skjer, men så synes altså ikke å være tilfelle. Vi kan begynne med å snakke om det,» oppfordrer Oddveig Storstad. For et år siden. Med forbehold om at det har rast en større plagiatdebatt som jeg ikke har fått med meg, virker det ikke som om den debatten egentlig har kommet veldig godt i gang.
Nå er denne debatten blitt aktualisert i nyhetsbildet gjennom en større plagiatsak, for en gangs skyld utenfor akademia. En ordfører (samt minst en annen aktiv samfunnsdebattant) er blitt tatt for omfattende plagiat av andres tekster i egne kronikker og leserinnlegg. Etter at ordføreren annonserte sin avgang, er det blitt ganske taust om saken. Man vil ikke legge sten til byrden, og mener gjerningsmannen er blitt straffet nok. Men i skrivende stund har ordføreren ikke levert noen avskjedssøknad, facebook og lokalavisa Fosna-Folket renner over med sympatierklæringer – noen kaller det endog en heksejakt og mener lokalavisa har en dårlig skjult politisk agenda. Dette til tross for at det var andre aviser som blåste saken.
Hvilket betyr at foreløpig koker de negative sanksjonene ned til en eneste ting: Han er blitt avslørt, og omfanget av plagiatvirksomheten er blitt påpekt. Det er flaut, han har lagt seg flat, men foreløpig sitter han godt i sine verv, så lenge han selv bestemmer. Reaksjonene som kan leses hos sympatisørene, viser imidlertid med all mulig tydelighet at en bredt anlagt diskusjon om plagiat, hva som egentlig er så ille med det, er en diskusjon som er langt på overtid.
Det er ikke så merkelig, men veldig synd, at akademias egne små tilløp til plagiatdiskusjon har vært såpass innadvendt og intern. Vi har vært mest opptatt av plagiat i form av forskningsjuks og studentenes klipp-og-lim på hjemmeeksamen, «koking» av egne og andres oppgaver, «salamisering» og selv-plagiat. Her er det snakk om studiepoeng, publikasjonspoeng og resultatmidler, i noen tilfeller inntekter av boksalg. Og når det er snakk om penger og regelrett juks, kan man selvfølgelig delvis forstå at enkelte henger seg opp i at noen har vært «dårlige på å oppgi kilder», eller «ikke mestrer den nødvendige graden av omskriving». Men ellers?
For få år siden var det slik også i skolen at plagiat ble regnet som juks og kunne føre til stryk; nå går trenden i retning av å betrakte plagiat som en liten forseelse, jf. f.eks. UDIRS sider:
Når kandidaten og privatisten i stor grad klipper og limer fra andres tekster i besvarelsen, kan det være vanskelig å se den individuelle kompetanse. Resultatet kan bli at kandidaten får en lavere måloppnåelse på eksamen enn ellers.
Eksempelvis Hordaland fylkeskommunes reglement listet tidligere plagiat under overskriften «Reaksjonsmåtar ved fusk på prøver», mens det nye regelverket for Vestland ikke inneholder en eneste forekomst av ordet plagiat. Ved enkelte skoler presiseres det at «plagiat fører ikkje til merknad eller nedsett åtferdskarakter». Videre er det kun den delen av en besvarelse som er plagiert, som skal vurderes til «låg måloppnåing». Resten av besvarelsen skal vurderes separat. Det er dermed ingenting som hindrer at en besvarelse med store innslag av plagiat kan få toppkarakter, om resten er godt skrevet og ikke blir avslørt av plagiatkontrollen. Dette er altså de elevene som i neste omgang blir studenter hos oss.
Og siden det finnes stadig flere tilbydere av parafraseringsprogram som lar deg plagiere uten å direkte kopiere, krymper sjansen for å bli tatt for plagiat, jevnt og trutt.
Hvis det ikke finnes noen risiko forbundet med å plagiere andres åndsverk og tekst, hvordan kan vi forvente at «folks rettsfølelse» skal gjenspeile noe annet enn at dette er en mindre forseelse? De spede forsøkene på å forklare alvorsgraden i den før nevnte plagiatsaken, i Fosna-folket og Adressa, har vært heller stillferdige og har ikke skapt mye reaksjoner.
Tvert imot, det å slå ned på plagiat kan i siste konsekvens faktisk sette ytringsfriheten i fare, mener enkelte – siden det åpenbart vil føre til en høyere terskel for å ytre seg offentlig om man må finne på sine egne formuleringer. Altså er det ikke bare unødvendig, det kan tvert imot være direkte skadelig å pukke for mye på opphavsrettigheter til tekster og åndsverk.
Tiden er altså overmoden for en bredt anlagt debatt om hvordan samfunnet som helhet skal håndtere det nye tekstuniverset som legger til rette for klipp og lim, og tyveri av andres formuleringer i stor skala. Skal vi avfinne oss med at denne kampen er tapt, en gang for alle? Hvordan skal vi som samfunnsinstitusjon i så fall innrette oss etter de nye forholdene?
Dette er en diskusjon som det påligger oss som akademikere å ta, sammen med journalister og forfattere. Det er vi som har mest å tape. Vår produksjon er våre originale ideer, perspektiver og tankebilder bevart for ettertiden gjennom språket, gjennom tekster, gjennom eksplisitte formuleringer. Hvis disse kan stjeles og gjengis uten å oppgi kilder, og fritt anvendes av hvem som helst uten at det regnes som mer enn en mindre forseelse, enn si et problem – hva er da våre bidrag egentlig verdsatt til? Hvorfor skal vi selv etterstrebe originalitet og rett kildebruk? Om den eneste forbrytelsen består i å være klønete nok til å bli tatt?
Ellers må man visst nesten være glad til for at noen har funnet det bryet verdt å kopiere deg, det kan jo faktisk være «gjort i ren glede over å finne gode formuleringer som uttrykker noe man også har tenkt selv,» mener noen. Redaktør Mari Skurdal er mer smigret enn fornærmet over at før nevnte ordfører har plagiert hennes avis Klassekampen, og forfatter Birger Sivertsen, som opplevde å få sin nekrolog for en elsket farmor plagiert, fikk indirekte beskjed om det samme: At han burde være smigret.
Det var også dette som ble fasiten da jeg omsider fant mot til å varsle om plagieringen av min egen hovedoppgave. Og sanksjonene mot kandidaten som skrev av? Absolutt ingenting. Null og niks. Det fantes bare ett problem, og det var at jeg hadde varslet. Fordi jeg skapte ubehag for alle involverte. Når jeg burde være smigret. (Riktignok har jeg brukt saken som case i metodekurs jeg har holdt for MA-studentene våre seinere, selvsagt fullstendig anonymisert.)
Det kan godt være at kampen mot plagiat er tapt. I så fall må vi innrette oss etter det. Men det kan ikke være slik at vi som lever av å produsere tekster av ulike slag, er så til de grader i utakt med resten av samfunnet. Enten må vi gjøre vårt syn gjeldende, og etterspørre sanksjoner på plagiat, både innenfor og utenfor akademia. Ellers må vårt syn justeres etter det større samfunnet vi er en del av.
Men denne debatten kan rett og slett ikke vente lenger.
