Klapp, klapp

Forrige helg brukte jeg på å rydde i garasjen. Det trengtes virkelig, og involverte helt andre ferdigheter enn de jeg vanligvis legger for dagen. Jeg skrudde og monterte nyinnkjøpte reoler, kappet småved med ei lita motorisert kappsag (joda, all mulig HMS godt ivaretatt), ryddet, sorterte, stablet, løftet og bar, kastet og kostet og koste meg verre.

Seint på kveld, etter et ukjent antall timer fritid spandert på dette prosjektet, kan jeg skue utover en garasje som er utrolig mye mer ryddig enn den var. Så klart, den kan bli enda bedre. Men dette er bra, skikkelig bra. Og sjøltilfredsheten skyller gjennom kroppen som en bølge: «Nå har du jaggu grunn til å være stolt!» Jeg gir meg selv et par velplasserte klapp på skuldra. I fravær av noen andre som kan skryte av meg.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått.

Klapp, klapp!

Det er så påtagelig. Det blir så lett synlige resultat av slike prosjekt. Og underveis kan en gjerne kjenne på både «mindfulness» og «flow». Og så kan både en selv og andre se når en er «ferdig».

Dette står i sterk motsetning til å forberede forelesning eller veiledning, skrive fagfellevurderinger og karakterbegrunnelser, planlegge møter, skrive pensumlister eller lese faglitteratur. Her blir en i hvert fall aldri ferdig. «Salamiseringen» av publisert faglitteratur gjør at det blir flere og flere artikler og bøker som må eller i hvert fall bør leses, og ratioen kost/nytte kjennes ofte stadig skjevere. For hver bok en får lest, finnes det et berg av alt en ikke får lest. Som en også burde ha lest, helst for lenge siden. Fagfeltets forskningsfront drønner videre, og her er det bare å drønne med.

Men en får aldri lest alt. Selv mente jeg å ha en mye mer fullstendig oversikt over relevant litteratur for 20 år siden enn jeg har i dag. Slik er det tilsynelatende for flere, noe som forklarer hvorfor det virker stadig mer fristende, og tilsynelatende lettere å slippe unna med selvplagiering og salamisering. Det å publisere et par artikler i året er ikke nok. Det må volum til, gjerne et par artikler i måneden. Men de skal ikke bare skrives, de skal jo leses også.

I vår sektor har det lenge vært en kjent sak at faglig oppdatering og egen forskning taper i kampen med alle andre oppgaver, særlig administrasjon av undervisning og andre oppgaver som vitenskapelig ansatte tidligere var skjermet og forskånet fra. En respondent i tidsbrukundersøkelsen svarer slik:

«De siste årene har administrativt arbeid økt drastisk. Ofte er dette oppgaver som jeg ikke er utdannet til, ei heller syns er riktig at fagansatte skal gjøre. Jeg har mange eksempler på at dette arbeidet er unødvendig og tidskrevende. Dette er en del av 'kontroll og test' regimet som påvirker vår virksomhet i negativ retning og som dreper gleden av å arbeide innen akademia.»

Selv om det ifølge tidsbruksundersøkelsen er ganske vanlig for en person i en norsk førstestilling å jobbe opp mot femti timer i uka, blir det likevel ikke tid til den konsentrerte forskningen, de lange tankene, å klare å lande i den forskningstunge flytsonen. Vi jobber stadig mer, men får stadig mindre forskningstid.

Det er etterhvert mange som har prøvd å dra i gang en debatt om denne utviklingen. «Fire av fem bruker mer av fritiden sin enn ønskelig på jobb. Realiteten i dag er at det drives rovdrift på vitenskapelige arbeidstakere,» sier Forskerforbundets leder Guro Elisabet Lind. Uansett hvor sterkt Lind spissformulerer seg, er det oppsiktsvekkende lite deltakelse i denne debatten fra sektorens ledere. Selvsagt finner vi ledere som uttrykker at de «bekymret for forskeres tidsbruk», men like ofte gir våre ledere uttrykk for at utviklingen skyldes kutt (ABE, og den nye «inndekning av satsninger») pålagt dem fra oven, og de toer kollektivt sine hender: «Rektorene viser til at ABE-kuttet i praksis betyr at man må kutte på administrasjon, men siden det ikke er mer å kutte på administrasjon må oppgavene fordeles ut på de faglig ansatte.»

Forskerforbundets leder skal likevel ha ros for at hun stadig er på denne ballen og holder debatten levende, om enn med deltakere nærmest utelukkende fra den ene siden.

Klapp, klapp.

Professor May-Len Skilbrei spør seg selv og alle oss andre hvorfor den konstante overbelastningen er så vanskelig for den enkelte å ta opp, og lander på at det for det første kan framstå som ukledelig sutrete av en fast ansatt professor å klage på arbeidsbyrden så lenge det finnes mange, for eksempel midlertidig ansatte, som på mange måter har det verre.

En annen ting er faren for å skape konflikter på arbeidsplassen, for eksempel mellom vitenskapelig ansatte og administrativt ansatte. For hvem skal gjøre jobben hvis en selv nekter? Man har jo full respekt for at de administrativt ansatte også har mer enn nok å gjøre.

Klapp, klapp.

I og med at hvert eneste tilløp til debatt om denne problematikken løper ut i sanden, virker det ikke som at det er den 50-timers arbeidsuken og de mange timene gratisarbeid som er problemet. Problemet er heller det stadige maset om overbelastning. Den stilltiende konsensus er at forskergjerningen er et slags kall, du skal være overlykkelig for at du har fast jobb, og om du ikke liker deg i akademia står det en kø av ivrige arvtakere klare til å ta over jobben din. Du burde klappe deg sjøl på skuldra for at du sitter relativt trygt i stolen din.

Klapp, klapp.

Internasjonalisering er også med på å bidra til 50-timersuka.Ikke-norske kvinnelige professorer jobber mest, ifølge tidsbruksundersøkelsen, og forskning foregår som kjent i et internasjonalt marked. Mens Norge som nasjon har vært kjent som et land med ypperlig jobb-fritid-balanse (av noen omtalt som et system som avler late og middelmådige forskere), møtes den naive forventningen om 37,5 timers arbeidsuke med munter overbærenhet av mange av ens utenlandske kolleger, hjemme og ute. «The idea that this is a 37.5 hour a week job is a joke», uttrykker en av de spurte i forrige tidsbruksundersøkelse.

Til tross for at norske forskere kollektivt får stadig mindre tid til å forske, rykket Norge nylig opp på tredjeplass i verden over antallet publiserte vitenskapelige artikler per innbygger. Svaret på den tilsynelatende motsetningen er at enkelte forskere publiserer forferdelig mye mer enn alle oss andre.

Enkelte forskerne bidrar med enorme mengder publikasjonspoeng, som igjen gir penger i kassen, anerkjennelse for forskergruppen, instituttet og fakultetet. Vi ser også at det er disse forskerne som oppnår individuell anerkjennelse, internasjonalt og lokalt, og i den grad ledere husker å rose og oppmuntre sin stall av forskere, er det disse «arbeidsvillige rasehestene» som klappes mest og først. Naturlig nok.

Klapp, klapp.

En av de forskerne som stadig er på publiseringstoppen i Norge, er Filippo Berto ved NTNU. Han sier i et intervju i 2019 at han jobber fra seks om morgenen til syv om kvelden, og at han ofte klarer å presse inn seks-syv ekstra timer, hver lørdag og søndag, mens kona sover. Han sier at han brenner for jobben sin, og på hjemmesiden hans kan vi lese om et lass med internasjonale priser han har fått for sin forskning, undervisning og annen faglig aktivitet.

Klapp, klapp!

Jeg tipper Filippo Berto sjelden har tid til å rydde i garasjen. Det er i så fall litt synd, for da går han muligens glipp av den ekstreme sjøltilfredsheten en kan kjenne på når en står og skuer utover sluttresultatet. Men han kjenner kanskje den følelsen hver gang han har fått publisert en ny artikkel.

En kan faktisk kjenne snev av den samme sjøltilfredsheten når en er ferdig med sin faste gjestekommentar til Universitetsavisa også.

Klapp, klapp.