Min tur (om turer og turtaking i mellommenneskelig kommunikasjon)

Menneskets kommunikasjon inneholder en lang rekke ulike mekanismer, som hver for seg må beherskes om mellommenneskelig kommunikasjon skal være vellykket. At vi deler språk, vokabular og modalitet (hvis du snakker tegnspråk, må jeg også gjøre det) er trekk de fleste av oss – i hvert fall med litt hjelp – kan tenke seg til. På den andre siden er det nok ikke så veldig mange som ville peke på mekanismen turtaking når man skal regne opp slike fundamentale trekk ved menneskespråk. Turtaking handler om at samtalepartnere snakker hver sin gang. Men er det så spesielt? Er ikke det bare å kunne vente på tur, altså bare alminnelig folkeskikk? Det handler vel mer om talerens egen personlighet og oppdragelse enn egenskaper ved språk?

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått.

I virkeligheten er turtaking en ytterst sofistikert og strengt regulert mekanisme som er helt essensiell for vellykket kommunikasjon. I en normal, flytende konversasjon er det uhyre korte pauser mellom innleggene, eller turene; generelt ca. 250 ms mellom slutten av forrige talers tur og til neste taler starter sin tur. Det hadde ikke vært mulig med så korte pauser hvis vi ikke var i stand til å lese og forutse når den pågående turen er i ferd med å slutte, slik at vi samtidig kan planlegge starten på vår egen ytring. Som til overmål skal være en nøye tilpasset respons til forrige ytring, både når det gjelder innhold, stemmeleie, volum, og register. For å kunne planlegge alle disse trekkene må vi bedrive nitid, men ubevisst observasjon og overvåking av samtalepartneren, og støtter oss til et sofistikert nettverk av informasjon, basert på ytringens innhold, talerens intonasjon, kroppsholdning, ansiktsmimikk, blikk, og pustemønster.

Når vi snakker om folk som «snakker på utpust og innpust», snakker vi ofte om mennesker som er lite villige til å slippe andre inn i samtalen. Dette handler om at man aldri gir de tegnene som samtalepartneren ubevisst venter på, som signaliserer at det er din tur.

Når noen tar seg til rette og snakker før forrige taler er ferdig, kaller vi det avbrytelse. Det er en ganske brutal handling i kommunikasjon, og et brudd på helt basale samarbeidstrekk ved turtaking. Det bryter ikke bare med sosiale regler, men altså med det medfødte signalsystemet for turtaking.

Mange språk har det vi kaller pauselyder, en lyd som signaliserer at taleren ikke er ferdig, men bare tenker seg om: eeeeeeeeeeee, øøøøøøøøøøøøøø, mmmmmm, etc. Mange tror dette er irriterende og unødvendige lyder, men de har altså en helt spesifikk funksjon. Slike pauselyder må man dermed også mestre for fullt ut å beherske det aktuelle språket.

Signalsystemet for turtaking er altså svært viktige i kommunikasjon, og fungerer som olje i maskineriet i kommunikasjonen mellom samtalepartnerne. Disse turtakingsmekanismene baserer seg med stor sannsynlighet på medfødte egenskaper hos mennesket. For det første er observerbare aspekt ved turtaking bemerkelsesverdig likt på tvers av alle kulturer, for det andre beherskes de vesentlige trekkene ved turtaking hos to måneder gamle babyer. Fram mot fem-seks-måneders alder finsliper og justerer de sine evner til å sende og motta signaler for turtaking, og hvis det går for lang tid før mor svarer, gjentar babyen sin «ytring» (for det meste kurring og gurgling) og venter på nytt på at mor skal ta hintene og ta sin tur i samtalen. Mennesket behersker altså de viktigste trekkene ved turtaking nesten fra fødselen av.

De siste ukene har jeg vært på flere konferanser. Denne uka har jeg deltatt på Møte om norsk språk (MONS) i Tromsø. MONS er det store slektstreffet for norske språkfolk, det finner sted annet hvert år og går på omgang mellom norske læresteder. Forrige uke var jeg så heldig å bli invitert som deltaker på 30-årsjubileet for skandinavistikkprogrammet ved Universitetet i Sofia; St. Kliment Ohridski. Slike konferanser gir rik anledning til å observere turtaking i praksis. Men også brudd på samme.

For eksempel, følgende observasjon: En deltaker ankommer først til tredje formiddagsøkt, ber plutselig om at hele programmet endres slik at hen kan få snakke først i stedet for sist i sin økt, og pakker så sammen sakene sine og fyker ut av døra i samme øyeblikk som den høflige applausen legger seg. Det er vanskelig å tolke dette som annet enn et kraftig signal om at dette programmet er altfor uinteressant til å være verdt vedkommendes tid, mens det egne bidraget åpenbart må være uhyre interessant for oss alle – i og med at taleren ikke har tid til å vente på sin tur.

Nei, dette er ikke turtaking, men noe som likevel er beslektet. Og det er ikke vanskelig, på en konferanse full av folk som har sitt daglige virke som forelesere, å få anledning til observere samtaler der turtakingen blir ganske skjev. Den ene av deltakerne er gjerne en student, som med hele sin holdning og hele sitt vesen gir uttrykk for at hun nå har et viktig bidrag til samtalen, hun venter bare på at samtalepartneren – foreleseren – skal trekke pusten og slippe henne inn. Men det har vedkommende ingen planer om. Igjen: Forelesers eget bidrag må da nødvendigvis være mye mer interessant enn noe denne unge studenten kunne bidra med, hvis det da ikke var høylytte uttrykk for rendyrket beundring.

Denne uka har vi dessuten kunnet lese om en mannlig komiker som for en del år tilbake hadde lest en 16-årings innlegg i ungdomsspalten «Si det» i aftenposten. Komikeren brukte 16-åringens innlegg i showet sitt, navnga henne, og omtalte henne med uhyre grove ukvemsord. Nylig ble samme komiker innsatt som vikar for en annen mannlig komiker som har diskreditert seg selv ved hatprat i fylla. Og 16-åringen, som i mellomtiden er blitt eldre, benytter anledningen til å skrive et nytt innlegg der hun opplyser om at hun sluttet å ytre seg i offentligheten etter hans sjokkerende behandling. «Til orientering».

Det er hans tilsvar som er mest sjokkerende. Her forklarer han hvorfor han er sin fulle rett, dette er jobben hans, hun hadde ytret seg i offentligheten og må tåle såpass, og hvis hun faktisk er så til de grader tander persilledusk at hun ikke tåler steken, har hun diskvalifisert seg selv fra å være med på leken. Faktisk har han gjort henne en tjeneste ved å skremme henne bort fra offentligheten. For da passer hun ikke der, og det var bra han fikk vist henne det.

Og: Hun skal ikke se bort i fra at hennes nye innlegg gjør henne fortjent til en ny runde i hans nye show. Sånn i tilfelle hun skulle ha glemt hvordan uthenging kjennes ut.

Han skal åpenbart ha det siste ordet. For den som har det siste ordet, vinner.

Som a sa, kjerringa: «Siste ordet ska æ ha, om æ så ska sei det inni mæ».

Men kanskje er ikke siste ordet sagt i denne saken, verken innvortes eller utvordes. Det er nemlig aldri for seint å ta opp tråden i en samtale. Særlig ikke i offentligheten.

Og det kan jo tenkes at det før eller seinere blir hennes tur.