Nye vitenskapelige oppdagelser i gamle felt

Mennesker er tilpasningsdyktige og gode til å venne seg til nye livsvilkår. Det er et svært viktig trekk som bidrar til vår suksess som art. Mange arter er avhengig av å tilpasse og modifisere et genetisk fundert instinkt for å kunne endre kollektiv adferd, mens vi har språket som kan flytte tanker og ideer fra en hjerne til en annen. Dermed kan mennesker overtales til å overkjøre sine instinkter. I det minste til en viss grad.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått.

Å gjøre en oppdagelse

Mange mennesker har en legning som gjør at de aksepterer verden slik den nå en gang er, framfor å undre seg over hvorfor den er slik den er. Men det finnes også en hel rekke «undrere» blant oss, folk som stopper opp og stusser ved helt hverdagslige ting: «Men er ikke dette ganske pussig, egentlig?». Mange store oppdagelser i vitenskapen må nødvendigvis stamme nettopp fra et slikt personlighetstrekk. En født undrer vil stille spørsmål ved ting som for andre oppfattes som selvfølgelige og udiskutable. Mens undreren vil spørre hvorfor epler faller nedover, mens varm damp stiger oppover, vil andre gjerne replisere med «hva skulle de ellers gjøre?».

Mange av oss som jobber i høyere utdanning er her nettopp fordi vi har slike undrer-tilbøyeligheter. Å få lov til å ha som jobb å forske, å finne ut ting, å fortelle andre om ting vi har funnet ut, det er en drøm som ikke er mange mennesker forunt, sett på verdensbasis.

Å gjøre en oppdagelse som ingen har gjort før deg, om den virker stor eller liten, det er en slags rus, en euforisk tilstand. Man har gjerne saumfart data, forkastet hypoteser, pusset på metoder, skaffet nye datasett, lest og lest, tenkt og tenkt, i det som kjennes som en uendelighet—det kjennes som at man har vasset gjennom meterhøyt siv i en evighet.

Og så, plutselig: DER LIGGER DET. Rett foran deg i en liten lysning på stien. Åpenbaringen. Sånn er det! Alle tannhjulene klikker på plass i en eneste bevegelse, alt passer plutselig. Hårene reiser seg på ryggen, og verden er et vakkert sted.

Euforien blir ganske straks erstattet av en frenetisk aktivitet for å sjekke at ingen andre har gjort samme oppdagelse, at man har gjort undersøkelsen riktig, at det ikke er noen feilkilder som lurer deg denne gangen også. Og først etter at man har løpt rundt og sjekket alt dette, kan man la freden sige innover seg, tilfredsheten, følelsen av å ha oppnådd noe.

Og så må konsekvensene av oppdagelsen utredes. Og oppdagelsen publiseres.

Inntil oppdagelsen er publisert, har den liten og ingen vitenskapelig verdi. Inntil fagfeltet har lest, forstått, kritisert, saumfart og eventuelt (!) tatt til seg oppdagelsen, er den ikke et bidrag til fagets utvikling. Da er dette bare min personlige mening. Oppdagelsen må altså underbygges, forsvares og argumenteres for. Dette er ofte en ny ørkenvandring. Ting som er helt selvfølgelige for deg, innlysende, selvforklarende, må plukkes i stykker til sine minste bestanddeler og settes sammen på nytt, under fagfellers kritiske oppsyn.

Avdekking og sedimentering

Det meste av vitenskapelig aktivitet kan ses på som en av to bevegelser. Å gjøre en oppdagelse (for eksempel av en lovmessighet) kan ses på som en slags avdekking. Tegnet for «å forske» i norsk tegnspråk viser en slik avdekkende bevegelse. Det kan ofte kjennes som at det er dette som er den «ekte» forskningen, det å finne eller oppdage ting.

Den motsatte bevegelsen kan vi kalle sedimentering. Dette handler mest om å føye nye perspektiver, kommentarer eller tilføyelser til analyser og vedtatte sannheter som allerede eksisterer. Dermed er sedimentering en ganske god term, fordi en føyer nye lag av tekst og diskurs til eksisterende lag av tekst og diskurs.

Det virker som om det eksisterer en slags sterk grunnfestet stereotypi at humaniora bedriver mest sedimentering, mens naturvitenskapene er de som driver med avdekking av lovmessigheter. Men det stemmer slett ikke alltid. I mange humaniora-prosjekt er avdekking et fundamentalt innslag, og gjerne et ultimat mål med prosjektet, og i naturvitenskapene bedrives det også en hel del sedimentering.

På et mer overordna plan er jo også «sedimentering» et forsøk på å komme nærmere en sannhet. Dermed er ikke de to bevegelsene så ulike, uansett. De fleste akademiske prosjekt har nødvendigvis innslag av både avdekking og sedimentering, uavhengig av fagfelt.

Det er nemlig mulig å se på all formidling og publisering primært som sedimentering. For leseren innebærer all denne sedimenteringen at en må gjøre en ny avdekking, for å finne fram til hva som egentlig utgjør oppdagelsen i denne publikasjonen. Etter tellekantenes inntog, og med dem den beryktede «salamiseringen» av forskning, må en gjerne lese mange artikler om samme oppdagelse for å se hvilke konsekvenser og mulige applikasjoner den har.

Undervisning er også en kombinasjon av de to bevegelsene. Når en virkelig lykkes, kan en for eksempel med lett hånd lede studentene til selv å avdekke og gjenoppdage regulariteten en har oppdaget. Som oftest må studentene grave seg gjennom mange lag, sedimenter av tekst og diskurs, før de gjør gjenoppdagelsen. Og så skal de selv føye nye kommentarer til diskursen, nye lag med retorikk til sedimentene som allerede finnes.

Men er ikke alle oppdagelser allerede gjort?

I språkvitenskapen, som er mitt eget felt, kan det vel ikke finnes så mange oppdagelser igjen å gjøre, vel? Om en googler «språkvitenskapelige oppdagelser», finner en raskt fram til sir William Jones og oppdagelsen av den indo-europeiske språkfamilien, «Grimms lov» om oppdagelsen av lydforskyvninger i germanske språk sett i forhold til andre indo-europeiske språk, og kanskje Noam Chomskys oppdagelse av at setninger i et språk står i forhold til andre setninger på en regulær og lovmessig måte, forhold som kan beskrives som formler. Alle tre omtales som den moderne lingvistikkens far.

William Jones publiserte sin oppdagelse i 1786, Jacob Grimm publiserte sin lov i 1822, og Noam Chomsky publiserte sin teori først i 1952/1957. Og siden har det tydeligvis vært stille omkring oppdagelser i språkvitenskapen – som i humaniora generelt.

Men lingvistikken er jo alltid på jakt etter lovmessigheter, slik Faarlund (2014) formulerer det:

«Lingvistikkens mål er å finne lovmessigheiter og generelle prinsipp som ligg til grunn for konkrete språklege ytringar, språkinnlæring hos barn, språkendringar, språkbruk i ulike sosiale samanhengar og så vidare.»

Betyr det at vi nå for tiden ikke er gode nok til å gjøre oppdagelser? Eller roper vi ikke høyt nok når vi forteller om dem? Klarer vi ikke å vise fram hvordan disse oppdagelsene er nye, viktige, nyttige og samfunnsrelevante (jf. diskusjonen om «humanioras bragder» tilbake i 2012?) Eller er alle oppdagelser oppbrukt?

Finnes det ikke oppdagelser igjen å gjøre i språkvitenskapen?

En liten oppdagelse jeg selv har gjort

Innenfor naturvitenskapelige fagfelt får vi stadig bedre verktøy, og det er lett å tenke at det er denne teknologien som driver innovasjon og oppdagelser innenfor naturvitenskapene. Når det gjøres oppdagelser innenfor ett felt (f.eks. kjemi), kan det utnyttes innenfor et annen felt (f.eks. medisin), mens de verktøyene vi bruker for å forstå menneskets særegenheter hva angår adferd og kulturelle uttrykk muligens ikke har forandret seg i like stor grad.

Joda – teknologien har gitt oss nye arenaer å samhandle på, f.eks. sosiale medier, og den har gitt oss nye metoder for å samle inn data, f.eks. videoopptak og elektroniske korpus. Men kan det virkelig gjøres nye oppdagelser av lovmessigheter innenfor for eksempel grundig studerte språk, som engelsk eller norsk?

Jeg kan bruke et eksempel fra min egen forskning innenfor grammatikk. Da jeg gikk på skolen, lærte vi å bøye verb i norsk og tysk «a verbo». Ifølge ordboka betyr dette å ta med «verbets hovedformer», som er infinitiv, presens, preteritum og perfektum partisipp. Da får vi ei rekke for norsk som er slik:

Å spise spiser spiste (har) spist.

Slik har vi lært å bøye verb i hundrevis av år. Men hvorfor er det akkurat disse fire som er verbets hovedformer? Hvem har bestemt det? Hvorfor har vi ikke med for eksempel imperativ (spis!) eller presens partisipp (spisende) i denne rekka? Det må finnes en årsak til at akkurat disse fire kjennes som en naturlig klasse, mot de andre to? Hvordan er disse fire like, hva er det som skiller dem? Og når man har spekulert lenge nok på slike spørsmål, kan en komme opp med en trekkmatrise for «hovedformene» av norske verb. (1)

Denne tabellen tilskriver altså noen trekk til hver verbform i norsk, og impliserer en hel rekke med påstander. For eksempel har alle disse verbformene tempus (i motsetning til imperativ og presens partisipp), og det har vi som språkbrukere tydeligvis en intuisjon om, selv om vi ikke kan formulere det.

Men hvis den norske tabellen er slik, kunne man tenke seg at andre språk hadde andre tabeller, som skilte seg fra norsk ved for eksempel ett distinkt trekk. Et slikt språk er engelsk, der den produktive tabellen for hovedverb mangler den ene veggen i boksen sammenlignet med norsk: Nye engelske hovedverb koder ikke finitthet og har et enklere skjema. (2)

Disse to ulike tabellene bruker jeg til å forklare en lang rekke fenomen, for eksempel hvorfor engelske innlærere av norsk stadig produserer ytringer som Jeg prøver å hjelper til, Jeg vil blir kjent med henne, Jeg skal opplever Nord-Norge – det er fordi deres innebygde produktive verbskjema ikke skiller mellom infinitiv og presens.

Vi ser også at det i engelske talemål blir flere og flere som slutter å opprettholde forskjellen på wrote og written, f.eks. Here’s what I would have wrote (Family Guy) og I must have drank me a dozen dr. Peppers (Forrest Gump). Dette kan jeg også forklare med disse skjemaene – engelske uregelrette verb bøyes etter norsk skjema, mens det produktive skjemaet hos engelske språkbrukere har bare en boks som de to formene wrote og written konkurrerer om.

Hvordan språkfagenes oppdagelser kommuniseres og utnyttes

Det har lenge vært ønsket fra norske myndigheter at språkkunnskapene i befolkningen og derfor i skolen styrkes. Dette gjelder både kunnskaper i norsk og fremmedspråk. Humaniorameldingen avkrever universitetene at de intensiverer rekrutteringen til fremmedspråk i skolen – men hva hjelper det, så lenge «så få begynner og så mange slutter på språkfag»? (3)

Europarådets ministerkomite har anbefalt Norge å revitalisere en rekke minoritetsspråk (som kvensk, lulesamisk, sørsamisk, romani og romanes) og vil at Norge skal rapportere tilbake på hva de har gjort for å etterkomme disse rådene i januar 2023.

Fra 1. januar 2022 er norsk tegnspråk det nasjonale tegnspråket i Norge og skal regnes som språklig og kulturelt uttrykk likeverdig med norsk (språklovens §7). Det burde kanskje tilsi en større satsing også på norsk tegnspråk i det norske samfunnet?

Samtidig finnes det etter hvert en rekke studier som viser at flerspåklighet er et gode, ikke bare for samfunnet, men også for enkeltmenneskets helse og funksjon. Selv når en trekker fra en viss prosent av resultatene og med sunn skepsis legger dem i «en-klype-salt-haugen», blir det igjen såpass mye positivt at en kan fastslå følgende: Flerspråklighet gjør hjernen din til en mer effektiv prosessor. Du øker evnen til nye perspektiv, du får bedre problemløsende evne, blir bedre til å styre oppmerksomhet, sterkere kontrollfunksjoner og en viss beskyttelse mot slik kognitiv degenerering som gjerne følger med høy alder.

Vi har altså en metode for å gjøre Norges samlede befolkning til bedre problemløsere, kognitivt friskere og sterkere, og samtidig øke muligheten for flere individers aktive deltakelse i samfunnet. Vi har kort sagt en snarvei til å gjøre Norge og alle som bor her til en bedre maskin. Vi kunne gjøre hver norske hjerne ti- eller tolvspråklig.

Men hvordan i alle dager skulle det gå til? Det finnes jo ikke en metode for å få til det, i moderne språkforskning? Joda. Vi har visst i mange, mange tiår at barn lærer seg språk automatisk, bare ved å bli eksponert for det. Barn kan uten nevneverdige problem lære tre eller fire språk samtidig, særlig om det knyttes opp til ulike kontekster eller personer. Ved å starte med eksponering for flere forskjellige språk i barnehagen og fortsette med stadig nye språk oppover i småskolen og på mellomtrinnet, kunne hver eneste nordmann glatt være ti-språklig ved femtenårsalder.

Vi ser allerede effekten av å innføre engelsktimer i første klasse i skolen. Dagens unge nordmenn er tospråklige i norsk og engelsk. Men engelsk er ikke nok. Vi trenger masse andre språk også. Ikke minst norske minoritetsspråk, for å lette kommunikasjonen alle nordmenn imellom og muligheten for demokratisk deltakelse for alle.

I stedet for å ta innover seg denne potensielt paradigmeomstøtende kunnskapen, som knapt noen språkforsker i verden er uenig i, velger vi i Norge i dag å vente til det biologiske vinduet – den kritiske perioden – for naturlig, «magisk» språkinnlæring, er stengt. Ikke bare lukket, eller trangere, men bolta og spikra igjen, vel etter pubertet. DA tenker vi at vi skal begynne å lære språk.

Se for deg at du oppdaget et fantastisk fotballtalent som allerede i femårsalder utmerket seg som en ballkunstner av rang. Så ser du for deg at vi tok fra ham ballen og stengte ham ute fra alle gymtimene og først lot ham få tilbake disse privilegiene når han passerte 16 år. Veldig lite fornuftig, og helt utenkelig. Men vi syns dette er en naturlig taktikk når det gjelder språklæring.

På samme måte som balltriksing, er språklæring en biologisk aktivitet, ikke primært en intellektuell og kulturell øvelse. Joda, for den som skal lære et språk i voksen alder er det det, men ikke for et barn som lærer språk på den automatiske måten.

Dermed blir det bakvendt og smått irriterende når autoriteter av alle slags tapninger etterlyser humanioras samfunnsrelevans, vårt manglende bidrag til de store samfunnsutfordringene («bærekraft») og vårt manglende ønske om og evne til formidling.

Hvor høyt må humanister rope for å bli hørt av norske myndigheter? Her har vi faktisk et ekstremt samfunnsnyttig kunnskapsgrunnlag det eksisterer stor enighet om! Hvorfor hører dere ikke? Hvorfor vil dere ikke ha denne kunnskapen? Dette burde være et framifrå beslutningsgrunnlag for å omforme den norske skolen. Men det var kanskje ikke slik kunnskap dere ville ha? Det var kanskje ikke samfunnsnytte på akkurat denne måten dere tenkte?

Joda – humaniorafagene leverer, de. De er ikke vesensforskjellige fra andre forskningsfelt hva angår oppdagelser, samfunnsnytte eller potensiell utnyttbarhet.

Den store forskjellen ser ut til å være at når det gjelder humanistiske oppdagelser, er visst ikke samfunnet så veldig interessert.

(1) Første gang publisert i min doktoravhandling, i 2002. Se også Eide (2009, 2016).

(2) 3. person entall presens er ikke med i tabellen, av ulike årsaker (mest fordi jeg ikke tror at markøren -s hører til tempussystemet, men en annen akse i talehandlingen). Det er altså ikke en uteglemmelse.

(3) For en nyansering og imøtegåelse av disse påstandene, se UA 4. august 2022.