Vi må kjenne det i hjertet

«Trondheim er i særklasse Norges beste studentby. Det viser studentenes nasjonale helse- og trivselsundersøkelse, der byen slår knock-ut på andre norske universitetsbyer med klar margin.»

Det var daværende kommunaldirektør Morten Wolden som skrev det i en kronikk i Adresseavisen i april 2013.

Fakta

Morten Wolden

Utdanning: Typograf. Mediefag. Bachelor i ledelse og bachelor i økonomi og administrasjon, master i offentlig administrasjon.

Nåværende jobb: Administrerende direktør i Sit.

Roller i UH-sektoren: Periodevis undervisning og sensorvirksomhet MPA, medlem av opptaksutvalget for høyere utdanning, pådriver for universitetskommunesamarbeid.

Faglige interesser: Ledelse og endringsprosesser. Innovasjon og utvikling. Diverse idrettsengasjement lokalt og nasjonalt.

Opptatt av: Framtidsperspektiver og det store utfordringsbildet, og behovet for å utvikle nye samskapingsprosesser både på organisasjonsnivå og samfunnsnivå.

Siden den gangen har det skjedd mye. Kommunaldirektøren har blitt merkbart eldre. Han har rukket å vært rådmann/kommunedirektør i Trondheim i noen år. Blitt organisert bort gjennom innføringen av parlamentarismen. Og dukket opp igjen som administrerende for Sit, Studentsamskipnaden for Gjøvik, Ålesund og Trondheim.

Antall studenter har økt betraktelig fra 34 000 den gangen, til 47 000 nå til sammen i de tre byene.

Noe av bakgrunnen for kronikken var at trondheimsstudentene den gangen nylig hadde hatt en framtidskonferanse, og sagt tydelig fra om at ambisjonene måtte økes – og at byen måtte aksle seg for å bli «nordens beste studieby» – ikke bare norges beste … Og det lå en fersk merkevareundersøkelse som viste at Trondheim ikke var mest kjent ut over i landet som idrettsby, kirkehovedstad, kulturby, eller teknologihovedstad. Det var studentby som var Trondheims store pre, i følge innbyggerne i de andre store byene i Norge.

Selv om antall studenter er økt betraktelig, er også mye likt. Studentfrivilligheten er fortsatt en solid bærebjelke i studiebyene. Verdens største og lengste uke, UKA, er fortsatt en kulturhappening av dimensjoner. Isfit, verdens største internasjonale studentfestival, skal også i 2025 samle 450 studenter fra over 100 land til dialog som samler studenter fra hele verden til dialog og erfaringsdeling. NTNUI er fortsatt norges største idrettslag med sine over 20 000 medlemmer. Studentersamfundet i Trondhjem er fortsatt en frivillighets- og kulturbastion og selve studiebyens hjerte. I Gjøvik er studenthuset, Huset, på Kallerud en utrolig viktig møteplass, og i Ålesund ble Sundebygget åpnet for to år siden for å være både en møteplass og en innovasjonshub for studentene.

I høst har vi både feiret at Helgasetr ble åpnet, med flunkende nytt treningssenter, ny kafe, og nye arealer for studentfrivilligheten. Samt studiested og arbeidsplasser for NTNU. Vi har feiret at nybygget til Samfundet ble åpnet, der Sit bidro med 75 millioner til investeringen. Sannsynligvis i grenseland for det vi har økonomiske muskler til, men som jeg tror ettertiden vil berømme som en riktig beslutning.

Det pågår storstilt utbygging av studentboliger både i Trondheim og på Gjøvik, på Gjøvik må kommunen berømmes for et veldig godt samarbeid rundt både utviklingen på Kallerud der det nettopp ble åpnet 100 nye leiligheter. Og ikke minst i Røverdalen der kommunen og Sit samarbeider tett. Ved inngangen til Fjellhallen bygger kommunen et toetasjes parkeringshus, og oppå det bygger Sit 250 nye boliger.

Jeg hadde gleden av å være leder av styringsgruppen for StudiebyEn i Trondheim i sin tid. Mest kjent for å starte «Tak over hodet», og kjærestegarantien. «Vi garanterer at du får kjæreste når du kommer til Trondheim, men det fordrer litt egeninnsats. Vi anbefaler en trønder, men vi kan ikke garantere for det.» Ikke rart dette ga avisoverskrifter over hele verden.

For meg ble engasjementet i StudiebyEn starten på et livslangt kjærlighetsforhold til studentbyene, og som en stor del av det, respekten for studentdemokratiet og studentenes som premissgiver og ressurs i arbeidet. Og som Nils Arne Eggen har sagt. «Det som er sterkt nok i hjertet, blir også stort nok i hodet».

Nå er det på tide å stikke fingeren – og ikke hodet – i jorda, og stake ut veien videre. Hva har endret seg siden 2013? Utrolig mye. Antall studenter har jeg nevnt. Studentenes psykiske helse er blitt kraftig forverret. Studentøkonomien likeså. Også universitetene og kommunene opplever en annen økonomisk hverdag, Vi har lagt en pandemi bak oss. Og rundt oss opplever vi et verdensbilde med krig i Europa, og krig og spenning i store deler av verden, som preger alle.

Vi har ulike roller og ansvar i å skape studentvelferd, gode studiebyer. Sit sin visjon er å skape meningsfulle studentliv. Studentene er vår eneste eksistensberettigelse. Det å bygge nok og gode boliger, tilby et godt serveringstilbud, treningstilbud og helse- og velferdstjenester. Men vi er helt avhengig av at vi klarer å bygge gode lag i alle tre byer. Med universitet, høyskoler og fagskoler som har sitt klare ansvar. Med kommunene. Med næringslivet og andre samarbeidspartnere.

Da må vi gripe fatt i utfordringene. Om det er «studentbråk» på Møllenberg. Manglende helse- og legetilbud fra kommunenes side. Mangel på arealer til studentboliger, eller til frivillighet og idrett. Det gjør rett og slett vondt å høre at NTNUI er nødt til å si nei til aktiviteter til mange hundre studenter fordi det er mangel på halltid og uteareal.

Er Gjøvik, Ålesund og Trondheim gode nok? Eller har vi mistet forspranget? Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand har jobbet knallhardt for å posisjonere seg de siste årene. Konsekvensene av å miste posisjonen rammer oss alle. Det vil gå ut over søkertallene. Det vil ramme både kommuner og næringsliv som får en tøffere jobb med å rekruttere kompetanse.

Spørsmålet er rett og slett om vi vil dette sterkt nok.

Ja, vi må kjenne det i hjertet.