Mitt liv som realitystjerne

Som jeg allerede har proklamert her i Universitetsavisa, så startet jeg i ny jobb på selveste første april i år, nemlig som instituttleder ved Institutt for musikk (ja, jeg må innrømme at jeg siden da enkelte ganger har ønsket det hele var en aprilspøk).

Jeg er laglederen

Når man påtar seg en slik oppgave, så vet man heldigvis ikke hva man går til. Det viste seg nemlig å være en blanding av en ganske komplisert runde i Dota 2, bare at alt foregår med levende aktører, altså ikke på en dataskjerm. Dermed blir det faktisk mer som en slags laiv. (Hvis du allerede nå har falt av på grunn av fremmedord, bruk Google).

Vi snakker her om det avanserte gamingspillet «NTNU Gaming Laiv, Extended Edition, Director’s Cut» (også kjent som #NTNUGLEEDC blant gamingfans).

Den første april i år ble jeg altså tildelt rollen som lagleder. Laglederen skal etter beste evne prøve å samle laget sitt og på klokest mulig måte utnytte de egenskapene som de ulike lagmedlemmene besitter slik at vi sammen klarer å fullføre første runde. Første runde består av å planlegge neste studieår ut fra de ressursene vi ble tildelt i starten av runden, for deretter å gjennomføre studieåret så likt som mulig som vi planla. Underveis er det meningen at man skal samle seg ferdigheter slik at neste runde (som i utgangspunktet går ut på det samme) blir lettere, og at man dermed kan klare flere utfordringer.

(Jeg er usikker på om det har noen hensikt å bli bedre. Det er mulig at det bidrar til at vi kan skaffe oss noen form for tokens som kan brukes som penger på budsjettet. Evt. at vi får en professor II. Jeg er ikke sikker. Jeg er i det hele tatt usikker på om det går an å komme seg til et slags neste nivå, men jeg er jo fremdeles ny.)

Det er ikke nødvendigvis noen opplæring i dette spillet, for ofte er den som var lagleder før deg på et annet sted i et annet spill, eller vedkommende har gått ut i FoU-permisjon. Hvis du blir gitt en slik rolle, altså lagleder uten opplæring, må du bare kaste deg ut i det. Det med sporadisk manglende opplæring er nok bare et valg produsentene bak spillet har tatt for å gjøre det hele mer uforutsigbart og spennende.

Uforutsette hendelser

Ok. Velg LEVEL 1 (og håp på at du får level 1, det er ikke sikkert du får det selv om du velger det, jeg er faktisk usikker på om level 1 egentlig er produsert) og sett i gang. Det hele kan gå ganske greit. Det er mange interaksjonspunkt hvor vi som er på samme lag planlegger våre neste bevegelser fram mot målet (altså å ha planlagt neste studieår med de ressursene vi har for så å gjennomføre dette så likt som mulig som vi planla). Disse interaksjonspunktene kalles møter. Det er driftsmøter, seksjonsmøter, programrådsmøter, stabsmøter, personalmøter, ledelsesmøter og dialogmøter. For å nevne noen. Det er på disse møtene jeg skal finne ut hvordan jeg kan utnytte egenskapene til de andre rollefigurene best mulig. Noen er hurtige, andre er hissige. Noen har spilt så lenge at de kan mange rare små regler som jeg ikke visste fantes, mens andre alltid er i godt humør, samme hva. Det er jo stort sett et pluss. Atter andre sørger for eksempel for at det alltid er kaffe på møtene. (Tips: jeg velger alltid å bruke disse sistnevnte, og jeg sorterer dem etter hvor god kaffe de lager. Kommer de derimot med boller og/eller vafler, kan jeg gå ned på ferdigheten de har i kaffe.)

Men akkurat i det jeg synes det hele går fint, og jeg tenker at vi kommer oss videre til neste nivå, så genererer spillet uforutsette hendelser. Det kan for eksempel være at den personen som har blitt gitt egenskapen «ekstremt kverulerende» plutselig dukker opp på et møte. Eller at det kommer en e-post fra HR-Portalen med nye oppgaver. Oi oi oi. Her kan det ligge mye rart som endrer forutsetningene betraktelig. Plutselig skal noen ha ferie, de har kanskje blitt sykemeldte, eller noen kommer med en stor reiseregning vi ikke hadde forutsett og som resulterer i at vi må avlyse sommerfesten for de ansatte.

Så dukker guest star opp

Det kan også være at han som er en slags guest star (dukker bare opp ved sjeldne anledninger) plutselig kommer med nye spilleregler som vi må rette oss etter. Dette kan være alt fra internasjonalisering (men husk også #reiseløftet) til at vi må slå oss sammen med andre spillere i andre type spill som kanskje ikke passer helt sammen med måten vi spiller på. Eller at vi må bygge nye byer å bo i. («Campus», heter det i #NTNUGLEEDC.)

Da blir det litt mer sånn Sim City over det hele. Eller rett og slett Sims. Og den som har spilt Sims vet jo hvor utfordrende det er å få alle sim-ene til å være fornøyde. Jeg husker en gang jeg spilte Sims ei hel natt (det var mens jeg skrev doktorgrad, pussig nok) og gjorde alt riktig. Sim-en min gikk alltid på jobb til riktig tid, vasket huset regelmessig og spiste mat før hun ble altfor sulten. Jeg (dvs Sim-Nora) steg i gradene på jobb og endte rett og slett opp som leder av den frie verden før soloppgang – men døde venneløs.

Uff.

(Noe å tenke på når jeg nå er leder av det frilynte Institutt for musikk. Jeg vil jo ikke dø venneløs. Jeg får la være å alltid komme på jobb til riktig tid – eller kanskje heller droppe å vaske huset regelmessig.)

Reality fra det indre liv

Nei, forresten, livet som instituttleder minner mer om en realityserie. Faktisk så tror jeg både Kardashians og Charter-Svein måtte ha sluttet i bransjen dersom jeg solgte rettighetene til å lage en reality fra det indre livet på et institutt ved NTNU. Høye seertall og uendelig med sesonger. Vi snakker om en rolleliste med alt fra emeriti på Låven til nye, ivrige stipendiater med stjerner i øyene. Gunnar Bovim as himself.

(Faktisk en mulig inntektskilde for et økonomisk utfordret institutt som mitt eget.)

Jeg hører allerede fortellerstemmen i hodet mitt: «Nora ankommer jobb tidlig i dag og har planlagt å svare på noen e-poster før hun har morgenmøtet kl 0815. Allerede mens hun låser seg inn, piper det i telefonen. Det er Campusservice som igjen har glemt å gjøre rent i 6. etasje i Olavskvartalet der det for tiden pågår en omfattende rehabilitering. Steinway-flyglene til flerfoldige hundretusener av kroner har blitt nedstøvet, og noen har revet ned plastforhenget som skulle fungere som beskyttelse. Nora ringer til én av pianistene ved instituttet for å be om hjelp, men må legge på da en ansatt kommer løpende med en FoU-søknad som skulle ha vært levert før midnatt i går».

Faktisk er dette et triks jeg kan anbefale. Selv den mest håpløse situasjon blir mye morsommere som reality-stjerne i all hemmelighet inni ens eget hode. Prøv det.

(Så kan du jo lure på hva som kommenteres inni hodet mitt neste gang jeg treffer deg.)

PS: Håper jeg ikke blir stemt ut, for den nye jobben min er prima!