Tro - vårt siste tabu?

Jeg sitter og leser sitatsjekk på et intervju med tidsskriftet Sykepleien. En journalist har intervjuet meg om hvordan den siste tiden ble hjemme da vår gamle mor på 90 år døde. I seg selv en ikke uvanlig hendelse, men at dette foregikk hjemme kan en vel kalle sjeldent når under 7 % planlegger for og faktisk dør i eget hjem. Vel – underveis i denne beskrivelsen og tankene rundt mors siste tid hjemme, spør journalisten meg om mor var religiøs. Jeg kan fortsatt kjenne på den litt ubehagelige følelsen da spørsmålet kom og jeg ser svart på hvit hva jeg svarte: «Ikke som hun plaget oss andre med..»

Hva er det som gjør at dette er et vanskelig – ja, nesten ubehagelig spørsmål? Hva gjør at jeg kjenner jeg må velge mine ord med omhu når svaret kommer? Den samme journalisten intervjuet meg for flere år siden hvor hun spurte meg om jeg var troende eller religiøs. Den gangen løste jeg dette «utfordrende spørsmålet» med å svare: «Hva jeg tror på er ikke så viktig, men jeg har stor respekt for folks trosliv» Spørsmålet ble stilt i forbindelse med mitt arbeid som sykepleier nær alvorlig syke og døende og deres nærmeste. Jeg kjente igjen ubehaget fra den gang. Er det blitt slik at det å presentere seg som troende nærmest kan oppfattes som noe skambelagt eller sågar en svakhet? Hva ville jeg risikere ved å svare entydig «ja» eller «nei» på dette spørsmålet? Hva gjør at tro og tvil har blitt så privatisert og dermed skjult i vårt samfunn?

Denne vegringen mot å svare på ens eget forhold til tro, åndelighet eller religiøsitet står i skarp kontrast til andre opplevelser jeg har hatt siste tiden. Jeg møtte en muslimsk familie på en av mine helgevakter for ikke lenge siden. Moren i familien var døende. Storfamilien var samlet på rommet på den spesialiserte avdelingen hvor hun nå var pasient. Jeg snakket med de nærmeste, blant annet barna hennes – en sønn ute på stua, en datter ute på terrassen. Begge spurte de meg på hver sin måte: «Er du troende?!» For dem var dette et opplagt og viktig spørsmål og for dem hadde det betydning om jeg trodde eller ikke. Eller som de også uttrykte: «Vi er troende!» - nærmest underforstått at de slettes ikke var sikre på om vi fra den delen av den norske befolkningen med røtter til tradisjonell norske kultur, var nettopp det - troende. Det var lettere å svare på disse for meg utfordrende spørsmålene fra de unge muslimske menneskene, selv om også deres spørsmål krevde en liten tankesving før jeg svarte. De var ikke opptatt av at jeg trodde på Allah, for dem var det viktig at jeg tilkjennega at jeg var en «troende». Deres neste spørsmål var om også jeg kunne være med å be for deres syke mor.

Helgen med denne familien har fulgt meg lenge av ulike grunner, men når de nå dukker opp igjen er det ut fra dette vanskelige spørsmålet om å blottstille om tro eller ikke.

Andre enn meg ville sikkert presentert noe innsiktsfullt om troens plass i vårt samfunn og konsekvensene av et sekularisert samfunn og så videre. For meg har det imidlertid ført meg inn i et annet tankespor. Når det er så vanskelig å snakke åpent om tro og for den saks skyld tvil – betyr det at religiøsitet har blitt en privat, skjult del av vår tilværelse for mange av oss. Jeg tror nemlig jeg ikke er alene om min vegring med henhold til å tilkjennegi mitt eget ståsted. Tilbake til min mor: Jeg vet egentlig ikke hva slags trosliv min mor hadde. Det var ikke noe tema mellom oss – vi som snakket om det meste! Vi snakket åpent om hennes tilstand, om at hun kom til å dø snart, hvor hun ønsket å være og om hva hun evt bekymret seg for den siste tiden inn mot døden. Mor var et praktisk menneske. Hun fortalte eksempelvis hva hun ønsket jeg skulle ha på henne når jeg stelte henne for siste gang; en pysjamas i bomull som egnet seg for kremasjon. Men om mor var religiøs – hva hennes trosliv besto i, nei det kan jeg faktisk ikke svare på, fordi jeg ikke vet.

Det som gjør at dette blir alvorlig for meg er også det faktum at jeg jobber tett på andre mennesker i sårbare situasjoner nær døden. Det innebærer en tid med mange eksistensielle spørsmål: Hva er meningen med livet? Finnes det et liv etter døden? Finnes det en sjel adskilt fra kroppen og hva skjer når kroppen dør? Hva med Gud?

Hvem er jeg i møte med andre menneskers søking i et terreng uten fasit? Og ja – jeg tenker det er sant om meg at jeg har stor respekt for folks trosliv og ja – jeg tenker om meg at jeg er en god lytter til andre som ønsker meg som samtalepartner inn i ukjent terrenget. Samtidig sitter jeg igjen med litt fattig opplevelse av at en av de jeg sto nærmest – min egen mor, vet jeg egentlig ikke hva trodde på.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.